Blodmat

[Hjertensfryd]

Blodpølse fekk eg servert hjå farmora mi då eg var liten. Eg minnes vagt noko med sirup på ?
Men eg trur ikkje det er noko eg hadde fått meg sjølv til å lage og ete no i vaksen alder. Det er noko med det blodet.

[Floksa]

Jeg kunne tenke meg å lære det, så det spørs om ungene her må lære seg å røre i blodbøtta i høst. VI slakter både lam og gris hjemme.

[Minty]

Vi har blodpølse av og til.

[Mirmell]

Nei. Fikk aldri servert blodmat av noe slag da jeg vokste opp og jeg har aldri vært inne på tanken å lage det selv heller.

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Mirmell, her.

Nei. Fikk aldri servert blodmat av noe slag da jeg vokste opp og jeg har aldri vært inne på tanken å lage det selv heller.

Samme her. Jeg tror jeg har smakt det en gang.

[LilleLeo]

Nei, nei, nei. Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å smake noe slikt heller.

[Puslingen]

Eg har vakse opp med blodmat, men kjem aldri til å servera det til min familie. Trur nok ikkje eg hadde spist det om eg hadde fått det servert heller. Som unge var eg veldig glad i blodpannekaker, men det varte berre til det var min tur til å røra i blodbøtta. Då gjekk det visst for alvor opp for meg kva det var eg hadde spist i åravis.

[Skilpadda]

Jeg var med på å lage både blodpudding og blodpannekaker da jeg bodde hjemme, og vi lagde til og med blodpudding på skolekjøkkenet. Jeg synes blodmat er godt, men har aldri laget det selv i voksen alder. Det hender vi kjøper ferdig blodpølse, men det er lenge siden sist (og det er såpass mye sukker i, for ikke å snakke om sirup på, at det kan umulig være særlig sunt).

Kanskje jeg skal lufte ideen om blodpannekaker for Poden, hvis vi finner blod et sted (det er ikke alle steder i landet det er like vanlig med blod på spann i alminnelige butikker, oppdaget jeg da jeg flyttet fra Tromsø).

[Tangina]

Min mor hadde et traumatisk forhold til slakting og blodrøring fra barndommen og lagde aldri det til oss. Jeg husker barnelegen vår en gang sa at hun måtte gi oss blodmat fordi vi hadde lav blodprosent, men hun nektet. Jeg har dermed aldri smakt det, og det er en av de få tingene jeg faktisk ikke kan tenke meg å smake.

[era]

Nam, gubben friker ut så jeg og unger spiser blodpølse som snack når han ikke er hjemme.Pannekaker har jeg ikke prøvd....høres digg ut.

[Sneglo]

Jeg har aldri smakt det.
Men tror egentlig det forblir sånn.
Klarer liksom ikke helt se hvordan det kan være godt.

[Inagh]

Jeg takler hverken blodmat eller innmat.

Jeg er vokst opp med lungemos og lever til middag, ikke snakk om at jeg spiser det nå. Jeg syns det smaker direkte vondt. Blodmat fikk jeg aldri, for mor mi vokste opp på gård, og det var hennes jobb å røre i blodbøtta. Hun fortalte at dette gjorde henne så kvalm, at hun aldri spiste blodmat etter at hun sjøl fikk bestemme, ergo ble det aldri servert hjemme.

Blodmat har jeg faktisk aldri smakt, og det byr meg så i mot, at jeg tror ikke jeg hadde klart smake på det med et åpent sinn.

[Njulaif]

Blodpudding og blodpannekaker er barndomsminner for meg, gode barndomsminner. De aller fleste sommerferiene mine som barn ble tilbragt i Vesterålen hos besteforeldre og andre slektninger, og vi bodde alltid hos farmor og farfar. Så den dagen vi kom hadde farmor alltid laget en stor langpanne full med helt fersk blodpudding med rosiner i. Så spiste vi det med sirup på som aller første sommerferiemåltid. Det har skjedd et par ganger at jeg har kjøpt en blodpuddingpølse på butikken, og det har vært godt det. Skjærer skiver av den og steker den i panna og spiser med sirup. Men å lage selv....? Not going to happen. Verken farmor eller mormor spiste blodproduktene de selv lagde, det orket de ikke. Men de spiste det gjerne når andre hadde laget det. Hehehe...

Hun brukte også å lage blodpannekaker av og til. Kjempegodt synes jeg da, vet ikke hva jeg ville synes nå for det har jeg ikke smakt siden da.

[Floksa]

Eller jeg kanskje skal røre i blodbøtta selv og la ungene står for slaktingen
Vil jo ikke ha traumatiserte unger med et dårlig forhold til blodmat.

Eh... nei.

[Alias]

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert". Da tror jeg det må være noe feil med signalene de voksne har gitt ungene. Hjemmefra har vi vært tilstede/deltatt på hele prosessen fra skudd til spising, og bortsett fra at jeg (også i voksen alder) kan kjenne litt vedmodighet i forhold til at et dyr ender sitt liv, så har det aldri føltes vanskelig å takle. Det har vært en helt naturlig del av menneskets eksistens, og for meg føles det ikke riktig at så mange av oss får helt spader av å tenke på at kjøttet vi spiser kommer fra noe som faktisk har levd. Å ta vare på og utnytte så mye som mulig av dyret anser jeg som bra, og det er synd at en så viktig mattradisjon ser ut til å være på vei bort fra norsk kultur.

Blodpannekaker anbefales på det varmeste, det smaker nydelig og ja, vi serverer med sirup. Det er nok med på å gjøre måltidet mindre sunt, men så spises det kanskje to ganger i året, så jeg syns det veies opp av bl.a tradisjonsbiten, og jeg tror vi overlever alle sammen.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Alias, her.

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert". Da tror jeg det må være noe feil med signalene de voksne har gitt ungene. Hjemmefra har vi vært tilstede/deltatt på hele prosessen fra skudd til spising, og bortsett fra at jeg (også i voksen alder) kan kjenne litt vedmodighet i forhold til at et dyr ender sitt liv, så har det aldri føltes vanskelig å takle. Det har vært en helt naturlig del av menneskets eksistens, og for meg føles det ikke riktig at så mange av oss får helt spader av å tenke på at kjøttet vi spiser kommer fra noe som faktisk har levd. Å ta vare på og utnytte så mye som mulig av dyret anser jeg som bra, og det er synd at en så viktig mattradisjon ser ut til å være på vei bort fra norsk kultur.

Min mor var barn på en liten gård 1930 -40-tallet, og det er vel sannsynlig at de voksne var mindre opptatt av hvilke signaler de sendte til barna når de måtte bidra i gårdsarbeidet. Det handler ikke om fremmedgjøring fra hvor maten faktisk kommer fra, men vonde minner ved å bli tvunget til å gjøre noe hun syntes var ekkelt og sterke sanseinntrykk fra slaktinga.

[Alias]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Min mor var barn på en liten gård 1930 -40-tallet, og det er vel sannsynlig at de voksne var mindre opptatt av hvilke signaler de sendte til barna når de måtte bidra i gårdsarbeidet. Det handler ikke om fremmedgjøring fra hvor maten faktisk kommer fra, men vonde minner ved å bli tvunget til å gjøre noe hun syntes var ekkelt og sterke sanseinntrykk fra slaktinga.

Ja, da ser jeg bildet mer nyansert, og på den tiden var det sikkert vanlig å være vitne til selve slaktinga av dyret, som igjen kunne reagere på en måte som var vond for barn å overvære. Å bare røre i bøtta tror jeg derimot ikke isolert kan føre til sterke, negative følelser for blodmat.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Alias, her.

Å bare røre i bøtta tror jeg derimot ikke isolert kan føre til sterke, negative følelser for blodmat.

Da tror jeg du tar veldig feil, rett og slett. Jeg er selv vokst opp med blodpudding, noe jeg synes var ufattelig kvalmt. Deler av familien lagde blodklubb, og fetterne mine elsket det. De krabbet opp på kjøkkenbenken, stakk hånda oppi røren og slikket den ren. Jeg ble helt forferdet, og blir enda kvalm ved tanken. Jeg har heller aldri likt sløying av fisk, og kastet nesten opp på ungdomsskolen da vi måtte gjøre det, tross plenty av fisketurer i min oppvekst.

Så å sette meg til å røre i en blodbøtte, kunne nok fint gitt meg ytterligere negative følelser, mildt sagt.

[Alias]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Da tror jeg du tar veldig feil, rett og slett. Jeg er selv vokst opp med blodpudding, noe jeg synes var ufattelig kvalmt. Deler av familien lagde blodklubb, og fetterne mine elsket det. De krabbet opp på kjøkkenbenken, stakk hånda oppi røren og slikket den ren. Jeg ble helt forferdet, og blir enda kvalm ved tanken. Jeg har heller aldri likt sløying av fisk, og kastet nesten opp på ungdomsskolen da vi måtte gjøre det, tross plenty av fisketurer i min oppvekst.

Så å sette meg til å røre i en blodbøtte, kunne nok fint gitt meg ytterligere negative følelser, mildt sagt.

Vi er naturligvis veldig forskjellige, men om du ikke har "lært" av noen at blod er ekkelt, og slipper å oppleve usiviliserte søskenbarn, tviler jeg fortsatt på at å røre i ei bøtte med blod skaper sterke negative assosiasjoner, isolert. Det lukter ikke spesielt sterkt, og en står da ikke med nesen nedi der heller, med mindre en ønsker det. Så er jeg naturligvis klar over at de fleste av oss i dag lærer at blod skal assosieres med noe veldig ekkelt, men jeg mener fortsatt at trygge, flinke (bevisste) voksne som anser dette som helt normalt vil være i stand til å få unge(r) gjennom en slik opplevelse uten at de tar skade av det. Vi hadde f.eks to småhysteriske tiåringer på besøk, som hylte til av å se at middagen vi skulle spise fortsatt hafde fjær på kroppen. Det endte med to jenter som nappet unna med den største selvfølgelighet, og som var enormt stolte av seg selv etterpå. Dessuten er ikke unger like forutinntatte som vi voksne, og jeg er ganske sikker på at de fleste ville kommet veldig fint fra en episode med bøtterøring så lenge forklaring og ikke minst normalisering legges til grunn.