Helsesøster mener for mye omsorg kan gi barna søvnproblemer

[Katta]

Helsesøster er unyansert og ordvalget er ikke bra, men hvis man ser bort fra det er det hun sier ikke hårreisende på noe vis.

Unger har jo ulikt temperament også. Og gråt er barnets språk, hvis man skal snu en trend hvor barnet har styrt skuta vil det ofte bli endel protester i form av gråt Jeg synes det kommer an på hvor mye og hvor lenge og hvilken type gråt. Hvis man med skrikekur mener å la en unge ligge og hyle alene på et mørkt rom i flere minutter i strekk grenser det til barnemishandling synes jeg. Men derfra til å gi seg med en gang barnet protesterer er det et stykke. Vi har brukt gråtekur light på våre barn, de har ikke vært alene lenge av gangen, men de har jo protestert på at det plutselig var slutt på service om natten. Og så har de gitt seg i løpet av et par kvelder og familien har hatt det mye bedre etterpå. Men så fikk vi treern og han kunne ikke få samme behandling. Han var nemlig redd. Og en redd unge presser du ikke. Så der endte vi med å la ungen styre forsåvidt, han kom ikke opp av senga han heller, men vi sov inne hos han annenhver natt lenge. (Og ja, vi forsøkte samsoving men det løste absolutt ingenting). Mest søvn for flest mulig er parolen her.

[Miss Norway]

Men altså, flyvertinnetankegangen gjelder jo for foreldre også; ta på din egen oksygenmaske først etc. Hvis dilling og avbrutt/kort nattesøvn FUNKER for barn og foreldrene så er det jo helt greitt, men sannsynligvis er de søvndepriverte hele gjengen. Foreldrene har høy risiko for depresjon og slitenhet med kort lunte kan gnage på parforholdet... Og barnet som sover for lite vil oftere være krevende og irritabelt. I sin verste konsekvens bli man gal og skilt og bryter FPs første bud.

[Lyppa]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Det er jo mulig å gjennomføre et opplegg der barnet blir liggende i sengen og ikke tas opp, uten at det blir trøstesløs skriking i flere timer.

Ja det er jeg enig i. Vi gjorde det, og det gikk ikke mange dagene før det endelig ble full søvn gjennom hele natten i vårt hus. Endelig.

[Puslingen]

Eg er mykje enig med Nina Misvær her kjenner eg. Ho seier jo i artikkelen at ho ikkje anbefaler det til alle, og at det går ann å tilpassa det til noko som fungerer for familien. Men mangel på søvn kan ta knekken på kven som helst, og det er ikkje få forhold som har blitt øydelagt under småbarnsperioden nettopp fordi foreldrene er utslitt.
Ingen fungerer optimalt når dei ikkje får nok søvn, ingen klarer å vera ein god partner og støttespelar om dei ikkje får henta seg inn igjen. Barn treng tilstrekkeleg med søvn for utviklinga sin del, og for i det heile tatt ha det godt. Og ja, det kan bli for mykje misforstått omsorg som eg kallar det. Enkelte lar barna styre heile familien, og det er minimalt med vaksentid, tid for vener og for å ta vare på forholdet. Det er ikkje sunt verken for store eller små.

Men det er ikkje misforstått omsorg dersom val ein tek fører til at alle får tilstrekkeleg med søvn, då er det heller ein nødvendighet. Det viktigaste er at det fungerer, at ein har nok energi og klarer å ta vera på kvarandre og forholdet.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Det er jo mulig å gjennomføre et opplegg der barnet blir liggende i sengen og ikke tas opp, uten at det blir trøstesløs skriking i flere timer.

Tja, det kommer an på barnet. Min eldste var sånn - han kunne strøstes i sengen. Han var lei seg og sikkert forvirret, men lot seg trøste og ble ikke hysterisk. Men jentungen var det enten-eller: Hun fikk komme opp til pupp, eller hun skrek hysterisk, og ble MER hysterisk jo nærmere vi kom. Vi var desperate og prøvde de fleste aktuelle metoder, men det var enten pupp eller hysteri, punktum.

[Filifjonka]

Ja, jeg vet godt at barn er forskjellige og at ikke alt funker på alle.

[Polyanna]

Det er et sårt punkt, så jeg reagerer på "det er mulig å" eller "Vi gjorde det, og det gikk ikke mange dagene før det endelig ble full søvn gjennom hele natten i vårt hus" fordi det virkelig høres ut som om man mener at folk som ikke får det til må ha gjort det feil, eller noe.

Om jeg skulle gjort noe annerledes med mellomsøster så skulle det være å droppe alle de mislykkede forsøkene på å få henne til å sove uten mat. Blir helt på grineren bare av å tenke på det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er et sårt punkt, så jeg reagerer på "det er mulig å" eller "Vi gjorde det, og det gikk ikke mange dagene før det endelig ble full søvn gjennom hele natten i vårt hus" fordi det virkelig høres ut som om man mener at folk som ikke får det til må ha gjort det feil, eller noe.

.

Jeg tenker at det kommer an på hvor lenge man har prøvd. Prøvd 20 minutter og gitt opp, synes jeg ikke teller som å ha prøvd. Prøvd i en uke og ingen endring- ja, da ville jeg forsøkt Noe Annet (som jeg ikke vet hva er, altså. ) Og unger er forskjellige. Med eldste var det nok med en eller to kvelder med skriking for å få han til å legge seg uten utallige runder med kos/flaske og hva_har_du, med yngste gikk det nesten en uke, og jeg var sååå nære ved å gi opp, altså. Og så kommer det an på alder, våre var vel rundt 10 mnd da vi gjennomførte en skrikekur, tror jeg. Jeg blir forresten grinete når jeg av og til leser mellom linjene at skrikekur = mishandling av barn, for det er jeg ikke enig i.

[Polyanna]

Prøvd som i et halvår, minst, med alle metoder noen kan tenke på å liste opp. Av og til funket det også, en kort tid.

[Polyanna]

Men bevares, det kan godt hende vi prøvde feil metoder eller gjennomførte dem feil eller noe. Uten at det gjør det så mye lettere å tenke på.

[Filifjonka]

Jeg tror ikke det fins noe som helst som funker med alle barn, altså. Når jeg skrev "det er mulig" så mente jeg ikke at ikke det fins unntak. Jeg har sett ganske stor variasjon bare med mine egne fire på hva som lar seg gjøre og ikke. Men sånn generelt så mener jeg at det fins en mellomting mellom hard skrikekur å bygge togbane om natta.

[Polyanna]

Minste ble forresten dillet med, det innrømmer jeg uten blygsel. Og det er helt sikkert grunnen til årelang søvnmangel og at han fortsatt kommer vandrende om nettene. Eller ikke, hvem vet. Det er mange ting jeg syns jeg har dreisen på som mor, men netter og soving, det suger jeg på. Jeg skulle ha nøyd meg med ett barn, da hadde jeg syntest jeg var rene eksperten.

[MammaHeksa]

Generaliseringer og mennesker er to ting som ikke går sammen.
Og jeg trodde gamle Aftenposten hadde bedre ting å by på enn påtatt skråsikkerhet som liksom skal provosere.

[Maverick]

"Skrikekur", for et forferdelig ord. :grøss:

Litt mindre skråsikkerhet gjør seg gjerne i slike sammenhenger, jeg har hatt et barn som ble fullstendig hysterisk av å være alene på soverommet, og endte med å tilbringe ikke rent få kvelder sittende ved siden av sengen hans mens han holdt meg i fingeren til han sovnet. Nestemann bråkte mest når han var sint, ikke trist, og hadde ikke like stort behov for den tryggheten eldstemann hadde behov for. Og slik har det vel egentlig fortsatt, nå en del år senere.

Jeg synes det hadde vært fint om man hadde sluttet å si sånne teite ting som "for mye omsorg".

[Darth]

Jeg syns egentlig helsesøsteren sier mye fornuftlig, men vinklinga blir jo som den blir når man kaller det for "skrikekurer" (noe helsesøsteren selv ikke gjør)

Jeg tror at for mye service og dilling i større grad skaper krevende barn enn om man holder litt igjen. Ikke i betydningen holde igjen på kjærlighet og omsorg - men holde litt igjen når det gjelder å stå på pinne for ungene 24/7. Jeg har hatt to unger som har sovet kanongodt, og en som har blitt båret mye. Jeg er ikke i tvil om at det var vår egen feil når det gjaldt toeren, men jeg hadde sikkert gjort det igjen. Hun lå i skinne og hadde dermed begrenset bevegelsesfrihet, noe som gjorde at jeg syns synd i henne ofte. Det er ingen av våre unger som har sovet mer i vår seng, som har blitt båret mer, og som har sovet dårligere, enn henne. Jeg husker nesten ingenting fra hennes to første leveår. Jeg husker at hun ble født, og har en del hukommelse til og med til dåpen hennes, husker en flytur til Vestlandet, at vi kjørte en tur til Sverige - og resten er helt hvitt. Jeg har glemt alt, ikke bare det som gjaldt henne, men alt annet også. Fra 2000 til 2002 er det bare så godt som helt hvitt. Når mannen min kom hjem om ettermiddagen og spurte hva vi hadde gjort på om dagen så kunne jeg ikke svare, for jeg husket det rett og slett ikke. Alt ble borte med det samme det hadde skjedd. Jeg var overbevist om at jeg a) hadde fått svulst på hjernen eller b) var i ferd med å bli gal. Det ordnet seg da jentungen begynte å sove, og vi klarte å holde oss til den planen jeg og mannen hadde lagt for å få det til. Hun er på ingen måte mer krevende enn våre to andre barn, kanskje snarere tvert i mot. Hun er tilpasningsdyktig, flink og trygg - og at vi omtrent gravde vår egen grav da vi kjørte 24-timers service på et lite barn som vi syns synd på, det er jeg helt sikker på.

[Dronningen]

Vi fant ut at 'vår måte' å sove på ikke var helt forenlig med ungenes behov i perioder, og innstilte oss etter det. Dvs. samsoving barn/mor, og mann på annet rom. Da fikk alle sove. For oss var det kjempeenkelt. Alle måtte sove. Ingen behøvde å gråte eller styre. Men ikke alle vil endre på noe. Alt skal være etter boka på et gitt tidspunkt. Men om man bare flytter tidspunktet litt, så ordner det seg. Da blir alt så meget bedre.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Vi fant ut at 'vår måte' å sove på ikke var helt forenlig med ungenes behov i perioder, og innstilte oss etter det. Dvs. samsoving barn/mor, og mann på annet rom. Da fikk alle sove. For oss var det kjempeenkelt. Alle måtte sove. Ingen behøvde å gråte eller styre. Men ikke alle vil endre på noe. Alt skal være etter boka på et gitt tidspunkt. Men om man bare flytter tidspunktet litt, så ordner det seg. Da blir alt så meget bedre.

Slik er det her også. Dvs. samsoving mor+baby, far+barn og de to eldste sov sammen ( de har sluttet med det nå som de er 14 og 15 ). For mange er det sikkert dillete, men vi fikk alle sove og alle var fornøyde.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Slik er det her også. Dvs. samsoving mor+baby, far+barn og de to eldste sov sammen ( de har sluttet med det nå som de er 14 og 15 ). For mange er det sikkert dillete, men vi fikk alle sove og alle var fornøyde.

Ja far og barn ble det også etter hvert, og barn og barn i perioder nå.
Jeg må bare sove jeg, og forstår jo godt at barn (som en del voksne) synes det er bedre og tryggere å sove sammen med noen.

Noen ganger er minste motstands vei verken mer eller mindre.

[Avatar]

Her er det også barn og barn nå, og fortsatt voksne og barn. Helt greit for oss, vi sover veldig godt alle sammen. Jeg blir ikke til å leve sammen om jeg ikke får 100% sammenhengende søvn.

[Candy Darling]

Vi har ikke fungert med samsoving i det hele tatt, og har heldigvis blitt velsignet med sovende barn. Ellers hadde jeg blitt gal eller skilt eller vendt meg til å sove med en turbin i ryggen - hvem vet?

I natt har jeg derimot kastet ut gubben til fordel for en puslete og småfebril 8-åring, så litt omsorgsgener ligger visst her også.