Tankevekkende om mobilbruk og foreldrerollen

[Luvi]

Kanskje er det suppete skrevet, men den treffer meg i alle fall. Jeg bruker faktisk mobilen alt for mye når jeg er ute med snuppa. "Bare lek deg du, jeg skal bare...". Selv om han kanskje overdriver noe så er det mye sannhet i det han skriver. I alle fall for meg. Jeg må bli flinkere til å legge vekk mobilen i mange situasjoner.

[Irma]

Jeg kjente også en følelse av puteflauhet når jeg leste artikkelen (litt som med disse godslige visdomsordene på FB), selv om jeg absolutt synes temaet er viktig. Joda, man leste avis og tok oppvasken og skravlet og sånt før. Men nå skravler man gjerne med andre foreldre, har to fulltidsarbeidende foreldre, leser (nett)avisen mer enn én gang i døgnet, og er tilgjengelig 24/7 på mobilen. Jeg tror det har vært en dreining i forhold til oppmerksomhet, og det å kunne være litt sånn i ro uten alle mulige duppeditter rundt seg.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Leste den, og syns den var skikkelig suppete.

Budskapet er greit nok, men i denne formen gjør det like stort inntrykk på meg, som sånne "historier fra virkeligeten" i ukeblader.

[Pebbles]

Jeg er ikke så rask til å synes at ting blir suppete. Er det følelser involvert, så er det det - og da blir det bare underlig om det gjenfortelles knasende tørt.

En påminner for de fleste. Og jeg tror definitivt ikke det var det samme før. Vel hadde man avisen, men det var begrenset hvor mye tid man kunne bruke på den. Iphonen er ubegrenset underholdende og et tids- og oppmerksomhetssluk for mange av oss.

[Fibi]

Suppete, ja. Men likevel et veldig godt poeng. På jobb ser jeg nesten daglig foreldre som kommer inn dørene for å hente barna sine, med mobiltelefon eller headset godt plantet i øret. De mhm-er når barnet ivrer etter å fortelle hva kompisen gjorde, eller hva de selv har klart i dag, og barna står igjen og ser skuffet ut.

[Maz]

Dette handler ikke om mobiltelefonen men om å være tilstede.

[Pepper Lemon]

Jovisst skal vi være tilstede i barnas liv, gi dem oppmerksomhet og tid. Men altså, ærlig talt, hvor mye skal vi stå i giv akt i tilfelle det skjer et-eller-annet vi ønsker å få med oss? Samme greia leser vi om karrierekvinner som gikk glipp av barnets første skritt fordi de var i et møte, som ofte blir brukt som skrekkeksempelet. Buhu. (Hva om jeg satt på do da ungen for første gang stabbet mot pappaen sin?) Pappaen her så på mobilen da ungen gikk på stylter. Å sitte og glo på ungen sin 30 minutter i strekk kan være ganske bedøvende kjedelig, og jeg kan levende forestille meg at jeg ikke ville fanget opp styltegåingen allikevel, fordi hjernen hadde gått i suspend for lenge siden.

Jeg synes det går sport i å gi oss selv dårlig samvittighet. Det er jo ingen grense for hvor selvopptatte vi skal anse oss som. Jeg hadde gått til hundene om jeg ikke underholdt meg selv også, uten at det betyr at jeg ikke følger ungen min tett, og er tilstedeværende. Just nu, for eksempel, sitter jeg på FP mens han sitter ved siden av meg og fingerhekler. Jeg fikser knuter, komplimenterer og småprater, og surfer og drikker kaffe. Kvalitetstid for begge to.

[Pebbles]

Jovisst skal vi få bruke tid på egne aktiviteter. Men det er så innmari tydelig overalt man er at surfedingser gjør folk uoppmerksomme og ganske sosialt uhøflige i ganske stor grad. Jeg har vært for uoppmerksom og utilgjengelig hjemme pga PC-bruk - det har jeg fått meg en vekker på, og glad er jeg for det. Jeg så det ikke helt selv i en periode.