Hva er du redd for?

[Carrera]

Jeg har faktisk ikke så mange redsler. Det eneste jeg kommer på som jeg har jobbet med med tanke på barna, det er torden. Det var jeg livredd før, men var veldig klar på at dette skulle jeg ikke vise barna, så dette har jeg jobbet med. Er vel der i dag at jeg synes torden er litt kult.

Jeg var husredd som ung, men det har gått seg til, heldigvis.

Veps og edderkopper er ikke noen favoritter for meg, men nei...jeg er ikke redd dem. Kan hyle litt og løpe unna når de kommer for nær, men det går mer på at jeg ikke liker at noe svirrer så tett innpå meg.

[Harriet Vane]

Veldig redd tannleger, litt redd edderkopper, redd for å bli holdt fast eller stengt inne.

Ellers er jeg ikke redd for noe særlig.

Edderkoppangsten har jeg elegant overført til de to eldste ungene, dessverre.

[Veslemøya]

Jeg er redd for høyder, fly, solarium og skolopender.

[Flubby]

Jeg er redd for høyder, og jeg er redd for å fly. Jeg kan ikke klatre i stiger, for eksempel. Jeg blir helt gele i føttene, og føler jeg mister kontrollen og styrken i kroppen, det er utrolig ubehagelig. Flyskrekken er såpass ille at jeg velger bilferie framfor å fly noe sted, og gruer meg syk foran hver flytur jeg må gjøre. Og hver gang flyet lander, er jeg adrenalinhøy, og føler jeg har fått livet i gave

[Mex]

Jeg er redd for maur i mengder.

Det sitter nok igjen fra da jeg var liten, og falt opp i en maurtue. Jeg hadde maur over alt. Og de stakk. (Som vi bergensere sier, det var tissemaur) Det kravlet overalt, det gjorde vondt overalt. Mamma kastet meg inn i dusjen, i kaldt vann. Det tok tid før det ble lunket. Jeg begynner å klø og grøsse når jeg tenker på det nå. Jeg husker jeg skrek. Og jeg husker at jeg nektet å bruke klærne igjen etterpå selv om de var vasket, luftet og fri for maur.

[star]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg er redd for maur i mengder.

Det sitter nok igjen fra da jeg var liten, og falt opp i en maurtue. Jeg hadde maur over alt. Og de stakk. (Som vi bergensere sier, det var tissemaur) Det kravlet overalt, det gjorde vondt overalt. Mamma kastet meg inn i dusjen, i kaldt vann. Det tok tid før det ble lunket. Jeg begynner å klø og grøsse når jeg tenker på det nå. Jeg husker jeg skrek. Og jeg husker at jeg nektet å bruke klærne igjen etterpå selv om de var vasket, luftet og fri for maur.

Samme her, men tror jeg ble spyla med hageslangen først.

Ellers er jeg ikke glad i høyder. Redd for veps av en eller annen grunn og liker heller ikke edderkopper. Tror ikke jeg har overført noen av mine fobier til ungene.
Og ja, tannlegen. Men nå har jeg en sånn fantastisk flott dame så jeg gruer meg faktisk ikke.

[Polyanna]

Jeg har høydeskrekk, og det er en stående vits i familien.

Ungene er totalt fryktløse når det gjelder høyder, og liker å gå ut mot en kant og si "får du vondt i høydeskrekken din nå, mamma?"

Mannen min er fryktløs over grensen til skjødesløs (mener jeg), og det betyr at jeg av og til er redd for å la ham gjøre risikovurderinger på vegne av barna.

Og det hender jeg ber dem gå bort fra en kant som sikkert er trygg, med begrunnelsen at "bare fordi det er ubehagelig for meg å være så redd - ikke fordi det faktisk ER farlig."

[Frøydis]

Jeg tror ikke jeg er redd for så mye, hvertfall ikke noe som jeg er redd for at barna skal overta.

[Nina]

Ingenting som jeg kommer på, var husredd en ganske lang stund etter å ha gått på en innbruddstyv hjemme, men det har jeg kommet over. Også er jeg litt redd for å bli stukket av veps siden jeg blir så dårlig, men det er ikke hyling og løping involvert. Fjerner meg rolig og verdig hvis det kommer en veps for nært, det er hvertfall det jeg innbiller meg, det kan vel hende at jeg har et litt panisk ansiktsuttrykk.

[Rabbit]

Jeg var ekstremt redd for tordenvær som barn. Den skrekken fikk jeg overført fra moren min,som var hysterisk redd. Jeg kan huske jeg var så liten at jeg fikk plass inne i kjøkkenskapet,der satt jeg til tordenværet ga seg. Nå er jeg ikke redd lenger,og barna mine er mer fascinerte enn redde. Det er vel den eneste fobien jeg har hatt,som jeg kan huske.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har høydeskrekk, og det er en stående vits i familien.

Ungene er totalt fryktløse når det gjelder høyder, og liker å gå ut mot en kant og si "får du vondt i høydeskrekken din nå, mamma?"

Jeg har ikke høydeskrekk selv, men har irrasjonell panikk når det gjelder ungene, og eldstemann erter meg sånn som du beskriver, Polyanna. "Dette liker ikke du mamma," kan han si når de står ytterst på kaikanten eller er oppe i trehytten hos svogers. Og så later han som om han skal falle.

Jeg har slangefobi, og det vet ungene, men de virker ikke å være så berørt selv. Mannen min syns det er svært ubehagelig å kjøre heis, og tar trapper hvis han kan, og yngstemann har et snev av heisskrekk, de andre er for late.

[annemede]

Jeg er ikke glad i høyder. Trodde jeg taklet det bedre, tok brattkort, men er ikke komfortabel i høyden. Ungene får klatre dog.

[Tåtti]

Stiger ja, det hadde jeg fortrengt. Men nå har mannen min kjøpt seg stillas, så det er han som har malt de høye sidene på huset denne gangen.

Men egentlig synes jeg gardintrapper er verre enn stiger, for det er liksom ingen vegg å lene seg mot eller noe å holde seg i når man står øverst.

[Input]

Jeg er redd for å kjøre bil. Ikke sitte på, men være sjåfør selv. Det er helt latterlig, når kjæresten min foreslår at jeg kan øvelseskjøre med ham blir jeg helt kvalm og får lyst å grine.

Når det gjelder ungen min er jeg veldig lite redd, skulle nesten ønske jeg var litt mer redd, for jeg føler ofte at enkelte mener jeg er skjødesløs.

[Kula]

Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting egentlig. Jeg er ikke så veldig begeistret for take off, eller å stå i stiger, men jeg er ikke redd. Hadde jeg vært redd for å stå i stiger hadde jeg måttet vente til det fantes snøballer i helvete med å få malt trappeløpet vårt. Bl.a.

[Toffskij]

Mine erter meg også for høydeskrekken min.

[Dronningen]

Å sove hjemme når mannen ikke er hjemme. Ble bedre etter at vi fikk alarm. Dette sier jeg dog ikke så mye om. Mannen vet det, men ungene behøver ikke opprette en frykt de pr. i dag ikke har. Frykten er konkret. Jeg er redd noen skal bryte seg inn, og jeg ikke er i stand til å ta hånd om alle tre ungene.

Jeg blir ellers fysisk kvalm av høyder, og drømmer ofte om høyder og det å stå i fare for å falle ned.
Ungene får ikke ta store berg-og-dalbaner før de blir eldre og vet litt mer hva de begir seg ut på. Pr. i dag er de ganske naive i forhold til egen reaksjon på ting.

De får ellers ikke gå ut å islagt vann, og vi voksne gjør heller ikke det. Det er ikke behov for det her vi bor, og heller ikke naturlig der vi ferdes.

Ellers er jeg mest redd for vanlige ting, som man som forelder ser for seg. Kidnapping, ulykker og død. Forsøker å ikke overføre for mye til ungene, men de er litt skeptiske til fremmede folk, fremmede hunder, biler, lightere og ja nettopp islagte vann, og det skal de bare være.

De får lov til å ferdes litt mer fritt jo mer de vokser til, men forsøker at de gjerne er sammen med noen når de gjør det. Men litt alene drar de også.

Insekter håper jeg de ser er vesen både mor og far er fullstendig i stand til å knerte. Jeg konstaterer at det er insekter i hus, og tar dem. Ute gjør vi ingen ting.

[Che]

jeg er husredd. Ikke sånn kjemperedd, men jeg er litt redd. Frykten handler ikke om at noen skal skade meg, men at noen skal skremme meg - evt se inn på meg mens de står ute.

Etter at jeg fikk barn, er jeg ikke fullt så glad i å reise med fly når både jeg og mannen er med. Det er helt irrasjonelt og jeg får til å fly, men jeg bruker mye energi på å grue meg.

[tiddelibom]

Jeg kan få skrekkelige og irrasjonelle katastrofetanker om barn eller mann ikke ringer som avtalt, og/eller jeg ikke får tak i dem på telefonen.

Det er endel ting jeg misliker, men å kalle det redsel er trolig å ta litt hardt i.
Men: endel insekt/krypdyr/smådyr unngår jeg helst, ja.

Jeg er ikke veldig glad i å ta ubehagelige telefoner. Men jeg kan vel ikke kalle det å være redd.

[Adrienne]

Jeg er ganske redd slanger, edderkopper og veps, det siste på grensen til det gale irrasjonelle vannvidd. Edderkopper har jeg fått så grundig eksponeringsterapi mot etter at vi flyttet til en eldre enebolig med gammeldags kjeller, så akkurat der begynner jeg å komme meg.