Når unge, vellykkede menn tar livet sitt

[Dronningen]

Jeg tenker av og til på dette med 'perfeksjon' i samfunnet som ideal. Vi har jo diskutert dette i flere andre tråder i forbindelse med alle krav man står ovenfor. Men det er kanskje i ferd med å bli et slags 'samfunnsproblem'. Livet skal være så perfekt på alle områder. Studier, jobb, utseende og kropp, partner, bryllup, økonomi, barn, hus og hjem and so on. Vellykkethet, kontroll, idyll og 'lykke'. En konstant streben etter noe, men sjelden fokus på å være fornøyd med ståa som den er. Aksept for livet i seg selv.

Og hva kan man gjøre for å oppdra barn til voksne folk som klarer å se at alle impulser man får fra verden, bare er biter av en helhet, som som regel har sin bakside de også. At perfeksjonismen i seg selv ikke er lykkegivende. At du er god, selv om du ikke er best, at du betyr noe og er viktig, selv om du ikke er perfekt. At lykke ikke er evig tilstand, men fine øyeblikk som dukker opp av og til, som du ikke kanskje klarer å se uten å ha hatt litt motstand i ny og ne. Og det å ha noe å leve for og klare å se verdien i livet og egen eksistens, uten at det blir målt på noen måter. I et målsesamfunn som vårt, er det mulig å ikke sammenligne oss med noen, og bare være tilfreds?

Alle må vi ha noe som driver oss. Det varierer fra person til person, men noe som gjør at vår eksistens betyr noe - i det minste for oss selv.

[emm]

Dette er et veldig vanskelig tema, og jeg tror det er endel uheldig forventninger og et opplevd press fra samfunnet og seg selv om hvordan man selv skal lykkes, som ofte rammer de unge hardt.

Men jeg mener å ha lest at antall selvmord øker om våren, det stod vel i Aftenposten i dag at enkelte får en forsterket opplevelse av egen mislykkethet når alt rundt skal være så lystbetont og fint. "Ja visst gör det ont när knoppar brister..."

Når man vet alt dette undres jeg over at man ikke har holdningskampanjer på denne tiden av året? Man trenger ikke snakke om selve temaet, selvmord, men oppfordre til å snakke sammen. Kontakte noen og dele tankene sine. Ikke bære på alt alene.
Men det er vel muligvis faren for å påvirke noen i negativ retning.

Så fryktelig vondt, at noen ikke ser en annen vei ut.

[Siritk]

Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive et godt innlegg om balansegangen mellom god og farlig dekning av selvmord, men jeg fant nettopp ut at en bekjent nettopp har gått bort. 35 år og orket ikke mer. Bare trist nå. Søsteren skrev de fineste ordene på FB.

[Zulu]

Det var trist å høre Siritk.

Det er så vanskelig å forstå at de tenker at verden og deres nærmeste har det bedre uten dem. At presset/frykten/smerten blir for stor kan jeg fatte, men ikke at de mener det er bedre for omgivelsene at de er borte. Bedre enn det tapet og den sorgen familie og venner vil oppleve ved å miste.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Det var trist å høre Siritk.

Det er så vanskelig å forstå at de tenker at verden og deres nærmeste har det bedre uten dem. At presset/frykten/smerten blir for stor kan jeg fatte, men ikke at de mener det er bedre for omgivelsene at de er borte. Bedre enn det tapet og den sorgen familie og venner vil oppleve ved å miste.

Jeg synes det er veldig rart at man kan synes det er vanskelig å forstå at det går an å tenke sånn. Men det er vel et av mine lodd i livet.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg synes det er veldig rart at man kan synes det er vanskelig å forstå at det går an å tenke sånn. Men det er vel et av mine lodd i livet.

Ja, det er kanskje rart? Men det er vel så enkelt som at jeg ikke klarer å forestille meg at jeg heller vil miste noen av de jeg er glad i enn å ha dem i livet. Sånn fra mitt eget perspektiv, altså. Jeg kan jo se for meg at jeg kan ønske at noen jeg er glad i får slippe å leve mer, for deres egen skyld. (Tror jeg, i hvert fall. Jeg har ikke vært i den situasjonen.)

[star]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg synes det er veldig rart at man kan synes det er vanskelig å forstå at det går an å tenke sånn. Men det er vel et av mine lodd i livet.

Jeg er også her.

[Apple]

På hvilken måte mener dere at det legges lokk på dette? Historisk ja, men mener dere at man gjør det i dag?

Jeg har møtt mange mennesker som har ønsket, forsøkt og klart å gjennomføre selvmord. Det finnes mange "typer" selvmord, jeg synes ofte de ikke er så vanskelige å forstå sånn sett utenfra.

[Inagh]

Selvmord er skremmende... Jeg har dessverre kjent en god del mennesker som har valgt å avslutte livet sitt, og en av disse går rett inn i kategorien vellykket ung mann. Det var ingen forvarsler, ikke noe som skulle tilsi - det kom som lyn fra klar himmel. Og i ettertid så de etterlatte alt alt var organisert og tilrettelagt så de skulle få en så enkel jobb som mulig å rydde opp etter ham.

Det er skumle, og veldig vonde, greier, og man sitter igjen med mange hvorfor og få aha, jeg forstår.

[Inagh]

Pappaen til en av klassevennene til Guttungen valgte å avslutte livet for noen år siden. Det gjorde veldig inntrykk, og Guttungen kan ennå finne på å spørre om dette - hvorfor slikt kan skje.

Det er søren så vanskelig å forklare et barn at noen ganger blir voksne så fortvilet oppe i hodet sitt at de tror barna vil ha det bedre om de dør...

[emm]

Darth: Uff

[Blåbær]

Jeg har opplevd omtrent det samme som Darth. 4 selvmord, samme metode, alle gutter på samme videregående skole iløpet av ett halvt år. Ingen av dem nære venner av hverandre, men del av samme gjeng.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Det ER en påvist smitteeffekt, bare så det er helt klart. Det er særlig smitte i ytre kjentskapskrets til den som tar livet sitt. Derfor bør man aldri omtale metoder konkret. I mitt nærmiljø er det flere konkrete eksempler på smitte, der noen har gjort nøyaktig det samme som den som tok livet sitt, basert på media eller snakk i omgangskretsen.

Dette er basert på forskning.

http://presse.no/Saker/Veileder-for-omtale-av-selvmord

http://tidsskriftet.no/article/1270403/

Litt gammel, men like gyldig: http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d126261.htm


Jeg sier ikke at det skal ties ihjel, men det er viktig å være varsom når det omtales. Smitteeffekt er ingen myte, men høyst reelt.

Denne podcasten tar opp temaet selvmord, og diskuterer hvorfor det er ulike selvmordsrater i ulike kulturer, om det finnes en smitteeffekt, og om det er måter å redusere antallet selvmord. Jeg vil ikke anbefale dere å lytte på den om dere har sterke følelser om temaet, de tar utgangspunkt i forskning og ser selvmordsofre som tall og statistikk. Men det er mye interessant kunnskap her. http://freakonomics.com/2011/08/31/n...icide-paradox/

Smitteeffekten mener jeg er veldokumentert, ja. Men samtidig er det viktig å være klar over at det er ufarlig å spørre en man er bekymret for, om det er slik at han/hun føler at livet ikke er verdt å leve lenger. Mange som avslutter livet sitt, har kort tid i forveien oppsøkt hjelpeapparatet og/eller noen de stoler på, uten å tematisere selvmord selv. Dersom flere vågde å spørre, kunne flere selvmordsforsøk vært forhindret.

[vixen]

Veldig vanskelig tema og det er jo veldig mange som har selvmordstanker som aldri gjør det. Derfor er faren for selvmord vanskelig å egentlig vurdere selv for fagfolk. en god venninne av meg jobber som psykolog for barn og unge og vurderer slikt flere ganger i uka. Det er jo veldig vanskelig og hun mistet akkurat nå en pasient. Men som hun sa så var det umulig å forutse dette siden denne ungdommen ikke kunne sies å ha noen tegn som ikke veldig mange andre pasienter har.

Da jeg jobbet i NAV så hendte det noen ganger jeg spurte rett ut brukere som led av tunge depresjoner og som jeg visste ikke hadde så mange rundt seg. Var jeg veldig bekymret så ringte jeg legen. Ikke at legen kan gjøre så veldig mye alltid, men fikk iallefall sagt ifra.

Synes ikke det er så rart at det har en smitteeffekt, men det er forferdelig å miste sine kjære på denne måten. Jeg var sammen med en av mine beste venner da hun fikk vite at stebroren hennes hadde tatt selvmord. Vi hadde vært på fylla dagen før og satt og fniste på kafe i Oslo. Det ble en tung togtur nordover.

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Veldig vanskelig tema og det er jo veldig mange som har selvmordstanker som aldri gjør det. Derfor er faren for selvmord vanskelig å egentlig vurdere selv for fagfolk. en god venninne av meg jobber som psykolog for barn og unge og vurderer slikt flere ganger i uka. Det er jo veldig vanskelig og hun mistet akkurat nå en pasient. Men som hun sa så var det umulig å forutse dette siden denne ungdommen ikke kunne sies å ha noen tegn som ikke veldig mange andre pasienter har.

Da jeg jobbet i NAV så hendte det noen ganger jeg spurte rett ut brukere som led av tunge depresjoner og som jeg visste ikke hadde så mange rundt seg. Var jeg veldig bekymret så ringte jeg legen. Ikke at legen kan gjøre så veldig mye alltid, men fikk iallefall sagt ifra.

Synes ikke det er så rart at det har en smitteeffekt, men det er forferdelig å miste sine kjære på denne måten. Jeg var sammen med en av mine beste venner da hun fikk vite at stebroren hennes hadde tatt selvmord. Vi hadde vært på fylla dagen før og satt og fniste på kafe i Oslo. Det ble en tung togtur nordover.

Ja, det er vanskelig å vurdere suicidalfare, selv for profesjonelle. Men generelt kan man si at jo mer konkrete planer en person har for hvordan og når han/hun har tenkt å gjennomføre et selvmord, jo større grunn til å foreta seg noe (f.eks. ta med personen til legevakten). Selvmordstanker er nokså vanlig ved depresjon, og depresjon er jo en folkesykdom, men det er et stykke fra det å tenke at livet ikke er verdt å leve, til det å legge konkrete planer for et selvmord. Og jo mer bestemt personen er, jo mindre tilgjengelige er de for hjelp. Det er noe av det som gjør det så vanskelig.

[Mex]

Jeg syns dette er et utrolig vanskelig tema.
Jeg her en lillesøster som har prøvd å ta livet sitt flere ganger. Ene gangen var hun veldig, veldig nære.
Å vite hva man kan gjøre av forebyggende, hva man kan gjøre for å hjelpe .. det er nesten umulig.
For noen handler det kanskje om at man ikke finner sin plass i verden. Man føler at livet har ingen mening, og at man bare gir de rundt seg mer problemer enn gleder. Hvordan man skal overbevise folk om at livet har mening og at livet blir så uendelig mye tommere uten denne personen i det, det er jammen ikke lett. Fordi man vet ikke om personen tenker de tankene i utgangspunktet. Og man vet heller ikke hvor dypt det går.

[Pelen]

Jeg skal i hvert fall snakke med min sønn om at alltid skal komme til oss først, alltid. Det finnes andre løsninger.

Jeg har helt vondt i kroppen i dag.

[Zulu]

Pelen

[Polyanna]

Jeg tenker at et fundament for å ikke knytte verdien av seg selv opp til det man gjør eller får til - hvor flink du er - er et godt utgangspunkt, i det minste. At man har selvbildet sitt knyttet opp til at "jeg har en verdi i meg selv" mer enn at "jeg er verdifull fordi jeg er så flink til å...".

Jeg har en datter som er "flinkis", hun er flittig og ivrig og pliktoppfyllende. Jeg tar meg i å fokusere for mye på dette, fordi vi jo er glade for det, og tenker at vi må bli flinkere til å snakke om hvor stor pris vi setter på den hun ER, ikke det hun gjør eller får til. (I motsetning til storebroren, egentlig, som er ganske sløv og lat og dermed ikke alltid får så mye skryt for prestasjoner, men har mange personlige egenskaper som han får mye positive tilbakemeldinger på - at han er smart, morsom, redelig, rettferdig, etc.)