Omsorgsfull forelder?

[Acsa]

Jeg har barn som henter mye trygghet fra fysisk nærhet - samsoving, bæring osv. Det gjør at jeg må være sikker på at de de skal reise bort med kan gi dem denne tryggheten, at de oppfattes som trygge omsorgspersoner også når et av barna mine våkner av et mareretitt klokka to om natta, ikke bare når man holder på med morsomme aktiviteter på dagtid. Hvis dette er i orden, så overlever alltids jeg også. Men jeg ønsker at ungene skal ha mulighet til å si fra når de ikke ønsker å være borte hjemmefra lenger, derfor er jeg mer komfortabel med f.eks en tur på hytta tre timer unna enn en sydentur med besteforeldre. Og Plutten er såpass lite verbal ennå at jeg synes han er for liten ennå til å være borte fra oss over natta.

[Inagh]

Jeg er helt på linje med deg der, gitt. Så lenge jeg er 100% trygg på at gutten mine er hos gode omsorgspersoner og vil bli tatt bra hånd om, så sender jeg dem av gårde med all verden av god samvittighet.

Jeg tror faktisk at guttene har godt av å komme seg hjemmefra i ny og ne, og finne ut at verden består av mer enn bare mor og far.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg er helt på linje med deg der, gitt. Så lenge jeg er 100% trygg på at gutten mine er hos gode omsorgspersoner og vil bli tatt bra hånd om, så sender jeg dem av gårde med all verden av god samvittighet.

Jeg tror faktisk at guttene har godt av å komme seg hjemmefra i ny og ne, og finne ut at verden består av mer enn bare mor og far.

Helt enig. Der er jeg og.

Litt merkelig at når jeg skal reise bort i over 3 uker for å sitte på en øy og lese til eksamen så får jeg spørsmål: Hva med barna da?

Lurer på om det spørsmålet hadde dukket opp om mannen min skulle gjort det samme

Mine barn har en høyst oppegående far, og for den del så er de flinke til å ordne seg selv her hjemme. Det måtte de når jeg gikk på cellegift og livet var et helvete. Da tenker jeg på å smøre nistepakke og kanskje lage seg enkle måltider innimellom.

Vi foreldre må aldri glemme at vår viktigste oppgave er å lære våre barn å "fly". Har dessverre sett eksempler der foreldrene har sydd så mange puter under armene på sine barn at de har blitt boende hjemme og stadig gjør det i en alder av over 40 år......

Helt enig med deg Sitron.

[Nessie]

Her er jeg veldig enig med Sitron
Og så på God Morgen Norge igår at hun helsesøsteren der sa at barna bare hadde godt av å oppleve at andre kunne ta vare på de og være omsorgspersoner utenom foreldrene .

Jeg synes heller ikke det å evt sende barnet på ferie med besteforeldre, eller selv dra alene på ferie og la barnet være hjemme med feks andre familievenner har noe med omsorgsevne å gjøre.

Noen klarer ikke tanken på å være borte fra barnet sitt. Andre synes det går greit når de er trygge på den de er sammen med. Sånn er vi vel veldig ulik.
Men jeg hadde blitt ganske så glad om jeg hadde en mor som deg Sitron .

Den som hadde hatt noen å sende bort unger på ferie til ei uke eller to gitt!

Tror det er bare SUNT at man er litt fra hverandre. Vi går for det meste her og tråkker oppå hverandre i en bitteliten toroms-leilighet når vi ikke er på skole/barnehage - det kan fort bli i overkant intimt.
Dessuten handler det om å gjøre barna sine trygge nok til å være uten mamma og pappa. Jeg nekter å undervurdere barna mine, men stoler på at de vil klare å være borte fra meg noen dager, sammen med noen andre de bryr seg om.
En annen ting er at man er så i overkant eplekjekk, at man påstår at ingen andre enn en selv er i stand til å gi god omsorg til sitt eget barn. Det er jo det man sier når man ikke vil at barna skal være borte fra en vel?

[emm]

Kjenner bare på en overveldende sinna og kanskje litt bitter følelse over at vi ikke har noen som gidder å steppe inn og gi barna våre en slik opplevelse jeg
Hvis vi skal savne barna, eller være fra hverandre må mannen eller jeg ta de med oss, og den andre bli hjemme. Det er liksom ikke helt det samme.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Kjenner bare på en overveldende sinna og kanskje litt bitter følelse over at vi ikke har noen som gidder å steppe inn og gi barna våre en slik opplevelse jeg
Hvis vi skal savne barna, eller være fra hverandre må mannen eller jeg ta de med oss, og den andre bli hjemme. Det er liksom ikke helt det samme.

Akkurat

[Obelix]

Synes dere er hledige som har noen som tar med barna på ferie : sutrete og pre-menstruell:

[Anda]

Jeg skulle ønske besteforeldre tilbød seg å ta med Andungen på en ukes ferie, jeg. Og Knøtto også, når hun er ferdig med å henge i puppen.

Så kunne jeg rukket å savne dem etter noen dager, kanskje. Det hadde vi sikkert hatt godt av alle sammen.

Det lengste vi har vært borte fra Andungen er tre netter, da var vi på ferie da han var halvannet år.

Jeg kan ikke se at det har noe med omsorg som sådan å gjøre.

[pippimamma]

Jeg syns det er flott at ungene har muligheten til å få gode opplevelser med andre enn oss foreldre. Jeg ønsker de god tur, klemmer og vinker blidt når de drar.Selvfølgelig tenker jeg på dem når de er bortreist. Vi snakker sammen i telefon også.

Sannsynligvis vil både de og jeg kjenne savn innimellom, men er ikke det bare bra da? Tror det kan være godt både for foreldre og barn å få muligheten til å savne hverandre av og til.

[MiaPia]

Jeg har null problem med å sende størsta på ferie. Første gangen hun var borte i 14 dager ble det temmelig stille og jeg satt og venta på at hun skulle komme hjem igjen. Mine foreldre tar henne gjerne med på tur, men det er sjelden lengre enn en langhelg (men det handler om at de ikke får lengre fri fra fjøset).

[Dixie Diner]

Det har ingenting med omsorgsfullhet å gjøre, selvsagt, selv om noen tydeligvis tror eller mener det.
Jeg skulle ønske jeg var litt mer som deg, Sitron, men jeg hadde nok krepert om vesla skulle være borte fra meg i 2 uker, feks. Men så hadde nok ikke hun syntes det var ok å være så lenge borte fra oss heller, siden hun er så liten enda. Når hun blir større blir det jo lettere. Hun er jo bare 3,5 år.
Når det er sagt så synes jeg det bare er vanvittig deilig å ha en barnefri helg innimellom, spesielt siden jeg omtrent aldri får det, og spesielt siden jeg vet at vesla elsker å være hos besteforeldrene sine.

[~TM~]

Jeg synes det er en forskjell på avstanden og følgelig tilgjengelighet i forhold til hvor enkelt det er å sende fra meg poden. Samt at en "første gang" naturlig nok er mer "skummel" enn noe som har vært gjort med hell tidligere.

Det å sende poden på hytta i en uke eller to er helt greit, mens det ikke er med lett og ubekymret hjerte jeg sender ham til syden. Han har fått tilbud om å reise til syden tidligere også, men da har vi ansett ham for å være for liten.

Hva dette eventuelt sier om meg som omsorgsperson? Ingen verdens ting. Det er etter min mening like naturlig å bekymre seg for noe ukjent som å ikke gjøre det der hvor situasjonen er kjent. Det er dog alt annet enn behagelig å gå og bekymre seg.

[jane]

Jeg har alltid syntes at det har vært deilig når ungene er borte.

[Pastill]

Jeg har jo mye alenetid iom at jeg ikke bor sammen med faren. Er vel en dårlig mamma da ja, som har sluttet og grine når han drar og som i tillegg KOSER seg når han er borte.

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Jeg har jo mye alenetid iom at jeg ikke bor sammen med faren. Er vel en dårlig mamma da ja, som har sluttet og grine når han drar og som i tillegg KOSER seg når han er borte.

Jaggu det verste jeg har hørt. Måtte ----- forby at du er uthvilt når avkommet kommer hjem igjen i tillegg

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jaggu det verste jeg har hørt. Måtte ----- forby at du er uthvilt når avkommet kommer hjem igjen i tillegg

At?

[emm]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jaggu det verste jeg har hørt. Måtte ----- forby at du er uthvilt når avkommet kommer hjem igjen i tillegg

[jane]

Du er virkelig fæl, Pastill.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av jane, her.

Du er virkelig fæl, Pastill.

Og OND.