Omsorgsfull forelder?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nå ser for meg him, som sitter hjemme og er betuttet mens ungene er borte, fordi hun ikke har noen å leke med.

*he* *he* Ja, det er den hyggelige forklaringen. Den andre delen av forklaringen er at jeg er en kontrollfrik og ikke liker at andre har kontrollen. Merket det veldig godt det året eldste jenta hadde en primærkontakt jeg ikke matchet helt med og som jeg syntes ikke kunne nok om unger. Så det er nok flere grunner til at jeg liker å være sammen med ungene mine selv.

Men generelt sett liker jeg godt å være sammen med barn - selv om jeg tror jeg hadde blitt "oppbrukt" hvis jeg skulle ha vært sammen med unger hele dagen på jobb i tillegg.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Jeg på linje med deg kjenner jeg.

Barna mine får være med besteforeldrene sin på tur. Forløbig bare helger og langhelger, men det går også på hvor lange besteforeldrene orker

[trøtt]

Jeg syns heller ikke det går på om man er omsorgsfull eller ikke. Det går mye mer på hvordan man selv er som person og hvor trygg man er på den personen som skal ha ungene.

Jeg har sendt eldstejenta på 1 ukes ferier med besteforeldrene fra hun var 4 år gammel. Det var helt for jævlig første gangen. Jeg var pissredd for at noe skulle skje på bilturen oppover (100 mil) og var veldig glad og letta når jeg fikk telefonen om at de var kommet frem. Jeg var nok også veldig nervøs for alle båtturene de første gangene hun var der, men etter som åra gikk og hun ble større så gikk det bedre for meg også.

Det jeg er mest bekymra for når ungene er med andre er at det skal skje en bilulykke uten at jeg er med. Jeg er også veldig bekymra for at de ikke skal klare å passe godt nok på at ungene ikke ramler i vannet. Det er mine to store redsler.

Jeg vil ikke kalle meg overbeskyttende, og heller ikke mer eller mindre omsorgsfull enn andre foreldre. Det er mine redsler som styrer, ikke mine omsorgsevner.

[Acsa]

Jeg har barn som henter mye trygghet fra fysisk nærhet - samsoving, bæring osv. Det gjør at jeg må være sikker på at de de skal reise bort med kan gi dem denne tryggheten, at de oppfattes som trygge omsorgspersoner også når et av barna mine våkner av et mareretitt klokka to om natta, ikke bare når man holder på med morsomme aktiviteter på dagtid. Hvis dette er i orden, så overlever alltids jeg også. Men jeg ønsker at ungene skal ha mulighet til å si fra når de ikke ønsker å være borte hjemmefra lenger, derfor er jeg mer komfortabel med f.eks en tur på hytta tre timer unna enn en sydentur med besteforeldre. Og Plutten er såpass lite verbal ennå at jeg synes han er for liten ennå til å være borte fra oss over natta.

[Dixie Diner]

Det har ingenting med omsorgsfullhet å gjøre, selvsagt, selv om noen tydeligvis tror eller mener det.
Jeg skulle ønske jeg var litt mer som deg, Sitron, men jeg hadde nok krepert om vesla skulle være borte fra meg i 2 uker, feks. Men så hadde nok ikke hun syntes det var ok å være så lenge borte fra oss heller, siden hun er så liten enda. Når hun blir større blir det jo lettere. Hun er jo bare 3,5 år.
Når det er sagt så synes jeg det bare er vanvittig deilig å ha en barnefri helg innimellom, spesielt siden jeg omtrent aldri får det, og spesielt siden jeg vet at vesla elsker å være hos besteforeldrene sine.

[~TM~]

Jeg synes det er en forskjell på avstanden og følgelig tilgjengelighet i forhold til hvor enkelt det er å sende fra meg poden. Samt at en "første gang" naturlig nok er mer "skummel" enn noe som har vært gjort med hell tidligere.

Det å sende poden på hytta i en uke eller to er helt greit, mens det ikke er med lett og ubekymret hjerte jeg sender ham til syden. Han har fått tilbud om å reise til syden tidligere også, men da har vi ansett ham for å være for liten.

Hva dette eventuelt sier om meg som omsorgsperson? Ingen verdens ting. Det er etter min mening like naturlig å bekymre seg for noe ukjent som å ikke gjøre det der hvor situasjonen er kjent. Det er dog alt annet enn behagelig å gå og bekymre seg.

[jane]

Jeg har alltid syntes at det har vært deilig når ungene er borte.

[Pastill]

Jeg har jo mye alenetid iom at jeg ikke bor sammen med faren. Er vel en dårlig mamma da ja, som har sluttet og grine når han drar og som i tillegg KOSER seg når han er borte.

[jane]

Du er virkelig fæl, Pastill.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg er helt på linje med deg der, gitt. Så lenge jeg er 100% trygg på at gutten mine er hos gode omsorgspersoner og vil bli tatt bra hånd om, så sender jeg dem av gårde med all verden av god samvittighet.

Jeg tror faktisk at guttene har godt av å komme seg hjemmefra i ny og ne, og finne ut at verden består av mer enn bare mor og far.

Helt enig. Der er jeg og.

Litt merkelig at når jeg skal reise bort i over 3 uker for å sitte på en øy og lese til eksamen så får jeg spørsmål: Hva med barna da?

Lurer på om det spørsmålet hadde dukket opp om mannen min skulle gjort det samme

Mine barn har en høyst oppegående far, og for den del så er de flinke til å ordne seg selv her hjemme. Det måtte de når jeg gikk på cellegift og livet var et helvete. Da tenker jeg på å smøre nistepakke og kanskje lage seg enkle måltider innimellom.

Vi foreldre må aldri glemme at vår viktigste oppgave er å lære våre barn å "fly". Har dessverre sett eksempler der foreldrene har sydd så mange puter under armene på sine barn at de har blitt boende hjemme og stadig gjør det i en alder av over 40 år......

Helt enig med deg Sitron.

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av jane, her.

Du er virkelig fæl, Pastill.

Og OND.

[Sitron]

Ja, du er egentlig den ondeste.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

Jeg har jo mye alenetid iom at jeg ikke bor sammen med faren. Er vel en dårlig mamma da ja, som har sluttet og grine når han drar og som i tillegg KOSER seg når han er borte.

Nå har det seg faktisk sånn at ganske nøyaktig INGEN i denne tråden har sagt at man er en dårlig mor om man ikke gråter når barna drar bort.
Hele 100% har sagt seg enig i Sitrons påstand om at om man er bekymret når barna er borte eller ikke, ikke har noen sammenheng med omsorgsevnen.

[Sitron]

Jeg lurer på hvordan denne tråden hadde blitt på NM.

[Røverdatter]

Jeg blir så glad og takknemlig over at Vesla har andre omsorgspersoner enn meg om noen ønsker å ha henne med seg noe sted. Kunne ikke falt meg inn å ha negative følelser i forhold til det når jeg vet at hun har det supert, og ikke minst når jeg vet at hun har mange som er glad i seg. For meg er det å skape et trygt og godt nettverk for Vesla noe av det viktigste jeg gjør. Jeg vil at hun skal ha mange voksne personer hun er glad i i livet sitt. Jeg ser på det som en omsorgsoppgave på lik linje med alle andre omsorgsoppgaver jeg utfører overfor henne.

[Chanett]

Mine unger har mange voksenpersoner som vil være med dem og som har dem på overnatting og med på reise. Jeg er ikke overbeskyttende, men jeg liker best å ha dem rundt meg. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være motsetninger slik som mange sier. Det er vel normalt å like å ha ungene rundt seg, vil jeg tro.

[Møøse]

Dette går vel mest på at man føler forskjellig på ting. Mannen og jeg er veldig sånn som både gjerne vil ha (og trenger!) litt avlastningstid i blant, og som savner barna veldig når de ikke er hos oss. Men for meg blir det litt feil å si at det er rart man ikke blir trist og savner barna. Det blir riktigere å si "det er ikke rart at man savner barna". Det er naturlig å gjøre det, men det er ikke nødvendigvis rart å ikke gjøre det. Alle føler forskjellig selv om vi er like glade i barna våre alle sammen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg lurer på hvordan denne tråden hadde blitt på NM.

Hi, hi ..... jeg har en mistanke om at den hadde utviklet seg litt anderledes. Det er det som er morsomt med å være på to så forskjellige forum som egentlig skal handle om det samme.

[Chablis]

Synes ikke det har noe med omsorgsevene å gjøre.

Nå er vår foreløbig for liten til å være lenge borte fra oss, men jeg håper en dag at noen vil ta han med på ferie/ hytteturer og helgeturer. Synes det er vitig å la han være sammen med andre også.

Den som hadde hatt noen å sende bort unger på ferie til ei uke eller to gitt!

Tror det er bare SUNT at man er litt fra hverandre. Vi går for det meste her og tråkker oppå hverandre i en bitteliten toroms-leilighet når vi ikke er på skole/barnehage - det kan fort bli i overkant intimt.
Dessuten handler det om å gjøre barna sine trygge nok til å være uten mamma og pappa. Jeg nekter å undervurdere barna mine, men stoler på at de vil klare å være borte fra meg noen dager, sammen med noen andre de bryr seg om.
En annen ting er at man er så i overkant eplekjekk, at man påstår at ingen andre enn en selv er i stand til å gi god omsorg til sitt eget barn. Det er jo det man sier når man ikke vil at barna skal være borte fra en vel?