Dine venner

[Che]

Veldig mange av samme kjønn ja - jeg har to guttevenner som jeg har hatt siden jeg var særs ung - de er homofile, så de utgjør ingen trussel. (ikke at andre har gjort det heller altså) - Jeg har noen kollegaer jeg godt kunne tilbringt mye tid sammen med som venner, men jeg opplever det nesten som ikke mulig å få nye mannlige venner i voksen alder. Trist, for jeg er glad i å være med menn.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Veldig mange av samme kjønn ja - jeg har to guttevenner som jeg har hatt siden jeg var særs ung - de er homofile, så de utgjør ingen trussel. (ikke at andre har gjort det heller altså) - Jeg har noen kollegaer jeg godt kunne tilbringt mye tid sammen med som venner, men jeg opplever det nesten som ikke mulig å få nye mannlige venner i voksen alder. Trist, for jeg er glad i å være med menn.

De mannlige vennene mine er gamle venner fra studietiden stort sett. Synes det er rart at dette liksom blir vanskelig når vi blir eldre. Synes også at det er rart å aldri se noen kompiser uten partner til stede. Nå snakker jeg om mine kompiser og ikke vennepar.

[nolo]

Jeg har mange venner av motsatt kjønn, men flest av samme, så jeg har ikke krysset på noe alternativ. Før jeg traff eks var jeg en av gutta i en gjeng på tre-fire gutter og meg, men nå er den konstellasjonen så godt som oppløst. En av mine beste venner er en mannlig kollega.

[Flubby]

50/50, selv om fordelingen er nærmere 30/70 tror jeg.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

50/50, selv om fordelingen er nærmere 30/70 tror jeg.

Sånn er det nok for meg også nå. Av de nyeste vennene mine er de fleste damer, men for gamle venner er fordelingen rundt 50/50.

Og det skyldes ikke at jeg er spesielt engasjert i mammakvelder.

[Inagh]

Skal jeg regne nære venner, og ikke venner jeg har fått via mannen, er det nesten utelukkende venner av samme kjønn som meg. Jeg har hatt en nær mannlig venn, men han fikk seg dame som ikke taklet vennskapet vårt, så da rant det ut i sanden. Forholdet røyk mellom de to, men vennskapet mellom oss ble aldri det samme.

[Veslemøya]

Jeg har nesten bare venninner. Har alltid trivdes best sammen med jenter. Har både barndomsvenner, gymnasgjengen, studievenner og mine kollegaer. Mine søstre og kusiner er også nære venninner av meg.

Vi har en del vennepar, men vi treffes oftest med barn. Jeg og mannen er sjelden på fest sammen. Når jeg drikker vin eller øl er det stort sett sammen med kollegaene mine.

[Teofelia]

Jeg svarte 50/50, selv om jeg nok har minst dobbelt så mange venninner som guttevenner.

[Fløyel]

De aller fleste er av samme kjønn, men den jeg snakker desidert best og mest med, som ikke jeg er gift med, er av motsatt kjønn, vi har kjent hverandre i 19 år og en svært god kollega.

[Blånn]

Stort sett jentevenner, men også den mannlige halvparten av vennepar.

[Dronningen]

Få venner. Flere bekjente.
Venner møtes i par, og ganske sjeldent på årsbasis.

Jeg er nok mest vant til menn fra jobben og min egen mann, og deltar derfor på slike mødrekvelder av og til, for å få mer dameerfaring.

[IzziCreo]

50-50. Alltid hatt god kjemi med guttevenner. Kunne ikke tenkt meg å bare hatt jentevenner. Guttevenner jeg holder kontakt med sånn en til en også. Altså uten våre bedre halvdeler og andre.

[Candy Darling]

Jeg kommer stort sett bedre overens med mennene blant venneparene våre enn kvinnene, men de vennene jeg har alene er stort sett kvinner.

Jeg er ikke spesielt god til å holde kontakt med folk jeg ikke omgås ofte.

[Maverick]

Fifty/fifty. Mine kvinnelige venner kommer nesten utelukkende fra forum. I IRL funker jeg gjerne bedre med menn. Min mann og jeg har svært få felles venner, og da er det konsekvent menn.

Jeg har ikke mange venner, egentlig. Hm. What's wrong with me?

[frukt]

Jeg har bekjente, flest kvinner tror jeg, men ingen jeg vil kalle venner. Jeg er ikke noe flink til å bli kjent med folk rett og slett.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Jeg har bekjente, flest kvinner tror jeg, men ingen jeg vil kalle venner. Jeg er ikke noe flink til å bli kjent med folk rett og slett.

Jeg er også veldig der. Venner er folk jeg omgås hjemme, hos meg eller hos dem. De jeg kjenner er fra lang tid tilbake. Jeg synes det er vanskelig både å treffe nye, ha tid til å treffe folk, og ikke minst å finne noen jeg 'klikker' med.

[Anne C]

Jeg har ikke mange venninner. Fire stk som jeg har hatt i mer enn 20 år, og to jeg har fått gjennom jobb. Hun som er yngst er 15 år yngre enn meg, og jeg tror hun ser på meg som en storesøster/venninne. Jeg er skikkelig dårlig på å få meg nye venner. Jeg har bodd på samme sted i over ni år nå, og her har jeg ikke fått en eneste venninne, bare bekjente.

[Leandra]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg har ikke mange venninner. Fire stk som jeg har hatt i mer enn 20 år, og to jeg har fått gjennom jobb. Hun som er yngst er 15 år yngre enn meg, og jeg tror hun ser på meg som en storesøster/venninne. Jeg er skikkelig dårlig på å få meg nye venner. Jeg har bodd på samme sted i over ni år nå, og her har jeg ikke fått en eneste venninne, bare bekjente.

Høres ut som meg dette her😉 vanskelig å få venner i voksen alder, som innflytter...

[artemis]

Jeg har endel nære jentevenner og en nær guttevenn. Sistenevnte har jeg kjent i 15 år. Nå bor vi i forskjellige byer og er i småbarnsfasen, så når vi møtes er det oftest med familiene. Det er noe vi foretrekker begge to, fordi det er så fint å få møtt barna og den andre sin ektefelle også. I tillegg mailes og ringes vi innimellom. Vi har snakket om at vi kunne tenkt oss og "hengt" litt mer bare vi to (spesielt gå på konserter), men det er ikke tiden for det nå. Kona hans er i imidlertid supersøt og bruker å si til min mann: "Nå legger vi to barna, så kan de to ta seg en øl og høre på den dårlige musikken sin imens". Hun sier det med et skikkelig fint smil og jeg digger henne for at hun gir oss den timen et par gang i året.

Mannen min har ei bestevenninne som bor i en annen by. De ringes og mailes, og møtes bare de to og drikker øl når han en sjelden gang er på jobbreise. Ellers så møtes vi en sjelden gang med familiene. Hvis de noen gang skal sove over her, skal jeg gjøre det samme for dem som kona til kompisen min gjør for meg!

Jeg har to mannlige kollegaer som jeg også regner som venner. Vi går ut og drikker litt øl i blant.

Ellers så har vi en felles vennegjeng som er mine venner fra studietida. Både gutter og jenter fra den tida, men nå med partnere, så da blir det fifty-fifty. Hans venner fra studetida ser vi sjeldnere pga avstand, men han har telefon- og mailkontakt med guttene iallfall.

For min del handler det mer om personlighet / interesser enn kjønn når det gjelder å få venner. Jeg tenker ikke så mye over om det er en gutt eller ei jente jeg etablerer kontakt med, bortsett fra at hvis det er en gutt med en partner så har jeg større behov for raskt å bli litt kjent med partneren også slik at det ikke oppstår noen misforståelser om hvilke intensjoner jeg har med vennskapet. Hvis det er en ny jentevenn det er snakk om er jeg ikke like opptatt av å møte mannen hennes liksom (selv om det er hyggelig det også, altså).

[Kirsebær]

Jeg vil anslå at vennegruppen består halvt om halvt av kvinner og menn, men mine nærmeste er kvinner.
De fleste vennene ble jeg kjent med før mannen kom inn i bildet, men jeg har venner av begge kjønn som jeg traff etter mannen også.

Mannen og jeg har så og si ingen felles venner, så jeg er med mine og han er med hans.

Men nå er vi jo omtrent ikke ute med venner lenger, og "vennegruppen" eksisterer vel egentlig ikke?
Jeg er mest med søster eller venninne om jeg skal treffe noen utenfor hjemmet.