Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Tussa]

Kvinner har i alle fall høgare sjukefråvær enn menn. I min bransje har dei nesten tre gongar så høgt fråvær som menn ut i frå sine driftstimar.

På synsenivå kan eg aldri huske at en mann har sagt hverken til en anna mann eller kvinne: "Ta deg en timeout med ei sjukmelding før det smell". Den uttalelsen har eg både hørt og ikkje minst lest mange gongar her inne, frå kvinner.

[Tussa]

Enig med Guava. Min påstand er at svært mange av oss kunne fått nokre dagars sjukmelding hos fleire legar ved å spele korta rett.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Enig med Guava. Min påstand er at svært mange av oss kunne fått nokre dagars sjukmelding hos fleire legar ved å spele korta rett.

Enig. Jeg var hos legen for å sjekke jernlagre og d-vitamin, siden jeg var så trøtt hele tiden, og han lurte på om jeg "ikke trengte en uke eller to med sykemelding for å komme til hektene igjen". Jeg takket nei.

Hos oss har jeg inntrykk av at ingen tar forebyggende sykemeldinger (som jeg vet om), men heller jobber til det smeller. Mannsdominert arbeidsplass, men det gjelder for begge kjønn.

[Einhyrningur]

Fra min arbeidsplass er erfaringen motsatt, man knasker paracet og håper det ikke smeller skikkelig. Når man er borte fra jobb fører det til ulemper for andre, så da forsøker man å unngå det lengst mulig.

[Guttemammis]

Jeg har hatt kollega som tar seg egenmelding for å hvile seg
før ferie, når hun har vært litt hanglete.
Eller som er hjemme alle tre dagene, hvis vedkommende egentlig er frisk etter en dag,
for å komme seg (kan forstå det i visse tilfeller).
Eller som er hjemme med "sykt barn dag" fordi barnet er sliten etter sen flytur.

[Gaia]

Det skal mye til før jeg er hjemme fra jobb og det samme gjelder de fleste jeg kjenner. Jeg ser heller ingen sammenheng mellom kjønn og sykefravær blandt omgangskretsen, selv om det selvfølgelig ikke betyr at det ikke faktisk er en forskjell. Kan det også handle om typen jobb og utdanningsnivå? Er man glad i jobben sin, så har man jo mindre behov for å være borte fra den for å "hente seg inn". Hvis jobben derimot er litt "meh", så er kanskje terskelen lavere for å ta seg en "tredagers".

Jeg tenker for øvrig sjelden på jobb når jeg er sammen med barna.

[Veronal]

Jeg har hatt flere kollegaer som kan finne på på å si "nei, nå har jeg hanglet/brygger på noe i noen dager, jeg sykemelder meg i morgen". Det synes jeg er superpussig, har de først gått på jobb selv om de hangler så ville jeg tenkt at det å bli borte fra arbeidet ville vært utløst av en forverring av tilstanden. Dessverre er mine eksempler bare kvinnelige kollegaer.

Jeg kan godt tenke på jobb når jeg er med ungene, men ikke av typen dårlig samvittighetstanker - bare mental problemløsning og planlegging. Det er sjelden jeg tenker på ungene når jeg er på jobb. Lider ikke av dårlig samvittighet.

[Pøblis]

Det Tjolahopp sa. Og det er virkelig ikke slik at alle som hangler i en periode, men velger å gå på jobb, ender med å møte veggen. De fleste blir faktisk bedre enten de er sykmeldte eller ikke, hvis det ikke er alvorlig sykdom som ligger bak, selvsagt.

[Maverick]

Hele konseptet "å sykmelde seg før man egentlig er syk" er for meg svært fremmed.

[Maverick]

Jeg synes du er fullstendig på tur, Simone. Langt ute på jordet. Hvorfor? Tja, egne observasjoner.

[Timar]

Jeg er gift med en svært oppegående mann, og vi prøver å være likestilte i hverdagen, men likevel er det jeg som er den som må huske på og ordne mye av sånne små, praktiske ting i hverdagen. Hos oss er det også jeg som bruker alt for mye tid og krefter på å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med (feks unger når jeg er på jobb, og jobben når jeg er hjemme). Mannen tenker jobb når han er på jobb, og tanken på hva vi skal ha til middag tror jeg ikke streifer ham før han har kommet inn døra hjemme. Som eksempler. Det er også jeg som har oversikt over at neste uke, DA blir det fryktelig travelt. Og så blir jeg litt sliten bare ved tanken, mens mannen lever lykkelig uvitende om kommende, stressende tider.

Jeg tror ikke det er uvanlig at damer generelt tenker og bekymrer seg mer enn menn, men kjenner jeg er veldig misunnelig på dere damer som klarer å legge fra dere unyttige og energikrevende tanker og bekymringer.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Lilletrille, her.

Jeg er gift med en svært oppegående mann, og vi prøver å være likestilte i hverdagen, men likevel er det jeg som er den som må huske på og ordne mye av sånne små, praktiske ting i hverdagen. Hos oss er det også jeg som bruker alt for mye tid og krefter på å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med (feks unger når jeg er på jobb, og jobben når jeg er hjemme). Mannen tenker jobb når han er på jobb, og tanken på hva vi skal ha til middag tror jeg ikke streifer ham før han har kommet inn døra hjemme. Som eksempler.

Jeg tror ikke det er uvanlig at damer generelt tenker og bekymrer seg mer enn menn, men kjenner jeg er veldig misunnelig på dere damer som klarer å legge fra dere unyttige og energikrevende tanker og bekymringer.

Jeg skjønner at du har det slik, men å gå fra det til å anta at dette er "trekk ved kvinner" synes jeg er rart.

De som kjenner meg vet utmerket godt at jeg ikke er noen poster-girl for likestilling. Jeg jobber redusert (og studerer deltid) og gjør dermed mye av logistikken som har med barna å gjøre- som du beskriver over her. Men det tar jo ikke mye tid, energi eller tankevirksomhet og smøre matpakker og pakke sekker? Levere på skole og i barnehage er heller ikke all verden. Mannen min jobber mye, men helt innenfor det som er vanlig for yrkesgruppen. Alikevel er han ikke som du beskriver over her, selv om jeg vet mange er mer likestilte på en del områder enn oss. Jeg tror det er en veldig drøy generalisering å anta at kvinner flest er som en selv. Jeg tror ikke det. Jeg antar i grunn at kvinner har like mange ulike personlighetstrekk og kvaliteter som menn. Jeg sitter ikke på skolen og tenker på barna mine. Ikke sitter jeg i sofaen og tenker at jeg skulle gjort så mye skolearbeid heller (selv om jeg helt klart burde gjøre det).
Når det kommer til grubling og tankevirksomhet gruser min mann meg. Jeg har ikke den evnen at jeg går rundt og grunner på ting.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg synes du er fullstendig på tur, Simone. Langt ute på jordet. Hvorfor? Tja, egne observasjoner.

Takk for den, Maverick....
Eg syns å hugse at du også sleit litt med dårlig samvittighet på grunn av ungane veldig nylig og skulle kjøpe noko for å kompensere. Så problematikken er vel ikkje heilt ukjent for deg heller.

Dette med at kvinner oftare bekymrar seg og føler meir på ansvaret heime når dei er på jobb er ikkje noko eg diktar opp utifrå mine observasjonar. Det er ting eg ofte har lest som mulig delforklaring på forskjell i sjukefravær mellom menn og kvinner og som eg føler stemmer med det eg observerer rundt meg og i eigen familie. Å bli latterliggjort for å skrive at eg har inntrykk av at det er veldig vanlig blant kvinner føles ikkje spesielt kjekt.

Blant anna var det ein professor i helsevitenskap som uttalte dette forrige gang Mykletun var ute i media med nesten det samme (han går litt på repeat):

Sitat:

Professoren mener problemet stadig er at kvinner er opplært og sosialisert til å ta totalansvar for at alle har det bra, både i familien og utenfor.
- Det sitter i kroppen at vi skal være på alerten for alle andre. Så likestilte har vi ikke blitt enda, at vi klarer å gi f…., sier hun og mener likestillingen også har klare begrensninger.

Kvinner tar ansvaret menn ikke tar. Vi har ikke kommet så langt at alle menn vet nøyaktig hva barna skal ha med i barnehagen eller i bursdag. Alt dette er ikke så lett å måle med statistiske metoder.

Eg trur ho har eit poeng. Og så trur eg også at det er meir aksept for sjukemeldingar blant kvinner slik som Trude Eilerstsen skriv, og at terskelen for å sjukemelde seg når det blir for mykje derfor er lavare hos kvinner. Og då spesielt blant kvinner som jobbar på kvinnedominerte arbeidsplassar.
Her som eg jobbar er det mindre aksept for den type sjukemeldingar både hos menn og kvinner.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Takk for den, Maverick....
Eg syns å hugse at du også sleit litt med dårlig samvittighet på grunn av ungane veldig nylig og skulle kjøpe noko for å kompensere. Så problematikken er vel ikkje heilt ukjent for deg heller.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

Eg har aldri sagt noko om alle menn eller alle kvinner, Maverick. Eg seier noko om kva eg trur er mest vanlig. Eg trur det er meir vanlig blant kvinner å gå rundt å ha dårlig samvittighet for ting som det strengt tatt ikkje er nødvendig å ha dårlig samvittighet for og at dette er relatert til at vi ikkje heilt har klart å riste av oss gamle kjønsrollemønster og gammaldagse forventingar til morsrolla. Vi burde drite i sånt, og mange klarer det, men veldig mange klarar det ikkje. Eg er altså ein av dei som ikkje heilt klarar å drite i det, men eg driter nok i det til at det ser temmelig shabby ut hos oss av og til når det er travelt på jobb. Likevel blir eg litt flau og ille til mote om vi får besøk når det ser sånn ut. Og litt ekstra om det er ei kvinne som kjem på besøk. Og sånn tenker eg sjølv om eg ser på meg sjølv som relativt moderne og likestilt i forhold til svært mange andre kvinner i min omgangskrets.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Likevel blir eg litt flau og ille til mote om vi får besøk når det ser sånn ut. Og litt ekstra om det er ei kvinne som kjem på besøk. Og sånn tenker eg sjølv om eg ser på meg sjølv som relativt moderne og likestilt i forhold til svært mange andre kvinner i min omgangskrets.

Haha, kanskje det er derfor jeg nesten utelukkende har mannlige venner. :sjuske:

[Pelle]

Om man tenker på jobb har vel mye med hva slags jobb man har også, vil jeg tro. Både jeg og mannen har jobber der vi alene er ansvarlig for resultatet. ingen andre gjør den slags oppgaver som vi har, eller skriver slike rapporter. Selvsagt tenker begge to på jobben, både hjemme, i ferie og i helger. Men ikke alltid, selvsagt.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg tenker for øvrig sjelden på jobb når jeg er sammen med barna.

Eg tenker mykje oftare på jobb når eg er sammen med ungane enn på ungane når eg er på jobb.

Opprinnelig lagt inn av Lilletrille, her.

Hvis man hangler, er konstant sliten og småsyk og ikke klarer å få hvilt seg frisk i hverdagen, er det da feil å bli sykemeldt for å bli frisk, så lenge man klarer å slepe seg på jobb?

Døgnet har 24 timar og for dei fleste av oss jobba vi i berre 8 av dei. Min kjepphest, sida vi har dratt inn hestane i dette her, er å rydde meg rom i dei 16 timane til å få kvilt meg frisk. Om eg er småsjuk og småsliten som du skissere her meiner eg vi pliktar å kutte i bauar og kantar i dei 16 timane før vi blir sjukmeldt. Eg har fleire gongar sjølv i slike situasjonar lagt meg samtidig med ungane klokka åtte, servert grandis til middag, slått av telefonen, gått i pysj frå eg kom heim frå jobb, hatt NULL planar for ungane i helgene, avlyst venninnebesøk, droppa korøvelse (den gongen eg song i kor) og andre aktivitetar for å ta meg inn igjen.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Døgnet har 24 timar og for dei fleste av oss jobba vi i berre 8 av dei. Min kjepphest, sida vi har dratt inn hestane i dette her, er å rydde meg rom i dei 16 timane til å få kvilt meg frisk. Om eg er småsjuk og småsliten som du skissere her meiner eg vi pliktar å kutte i bauar og kantar i dei 16 timane før vi blir sjukmeldt. Eg har fleire gongar sjølv i slike situasjonar lagt meg samtidig med ungane klokka åtte, servert grandis til middag, slått av telefonen, gått i pysj frå eg kom heim frå jobb, hatt NULL planar for ungane i helgene, avlyst venninnebesøk, droppa korøvelse (den gongen eg song i kor) og andre aktivitetar for å ta meg inn igjen.

For all del, der er jeg også. Jeg prioriterer ikke privatlivet høyere enn jobben, men når det ikke er nok å kutte på alt som skjer etter jobb? Jeg kan jo ikke kutte vekk ungene mine selv om mannen såklart tar hovedstøyten i slike perioder.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Lilletrille, her.

For all del, der er jeg også. Jeg prioriterer ikke privatlivet høyere enn jobben, men når det ikke er nok å kutte på alt som skjer etter jobb? Jeg kan jo ikke kutte vekk ungene mine selv om mannen såklart tar hovedstøyten i slike perioder.

Eg sa ikkje at du var slik altså, men det har vel vore sider ned og opp, og en heftig diskusjon her inne , om denne teorien når det gjeld kvinner og sjukefråvær.