Er det hardt å være hjemmeværende?

[Kirsebær]

Jeg krysset av på annet. Jeg er jo ikke hjemmeværende, og jeg kunne ikke tenkt meg å være hjemmeværende med Poden hjemme.


For meg ville det vært mye mer slitsomt å være hjemme tror jeg.

[Lykketrollet]

Det hender at jeg drømmer om å begynne å jobbe igjen fordi jeg sliter meg ut hjemme med de to små.
Dette er nå - når lillesøster blir et par mnd eldre, så tror jeg at jeg tenker omvendt.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Husarbeidet er det jeg som gjør, eller ikke gjør, alt etter som man ser det. Jeg syntes det var helt forferdelig å være hjemme i barselpermisjon. Jeg holdt på å kjede vettet av meg etter bare en uke, og hadde verdens lykkeligste dag når jeg endelig kunne begynne å jobbe igjen. Jeg egner meg overhodet ikke som hjemmeværende.

Du och jag!

[Maverick]

Det kommer nok an på innstillingen man har til det, tror jeg. Jeg synes det er slitsomt på en helt annen måte, iom. at tankene konstant svirrer rundt barna, og at man er "alltid beredt".

Allikevel er det mye mer givende enn å være i 100% jobb for meg, og jeg nyter at jeg kan være hjemme, og er glad for at jeg har kunnet vært hjemme, så mye som jeg har.

[Nenne]

Jeg har virkelig kost meg hjemme i permisjon alle tre gangene. Det er deilig å være hjemme med en liten baby. Permisjonstiden er unntakstilstand.

Noe helt annet er det å skulle være hjemme permanent med tre unger som krever forskjellige ting, det hadde for meg vært mye mer slitsomt enn å være på jobb.

Jeg hadde ikke trivdes med at dagene mine bestod bare av barnepass og husarbeid. Jeg trenger tid for meg selv der jeg er bare meg og der jeg driver med ting som opptar meg.

[MiaPia]

Jeg hadde vært hjemme i tre år da jeg begynte å jobbe igjen i oktober.
Da jeg var hjemme var det mye av det samme, ikke direkte kjedelig, men med tre som krevde forskjellige ting ble jeg sliten av å prøve å gjøre alle til lags.
Ble også litt sliten av at mannen i huset (i følge meg) ikke så godt nok hva som krevdes her hjemme, og hvor krevende det kunne være.
Nå jobber han 40-50% mens jeg jobber 100% og han har virkelig fått ny innsikt i hvor krevende det kan være å være hjemme.

[gullet]

Fordelen med å være hjemmearbeidende er at jeg kunne styre dagene mine selv.
Det mest slitsomme var å ikke kunne gå på do alene.

[Blåbær]

Det kommer vel helt an på hva jobb jeg har, og hva jeg fyller dagene mine med hvis jeg hadde vert hjemme.

Slik jeg har det nå er det litt slitsomt å være i full jobb, mest fordi jeg har en mann som jobber mye og pendler. Bringing og henting i barnehage, husarbeid, handling og matlaging er alt oppg. jeg har utenom jobben. Mannen er tidligest hjemme kl 18 og reiser mye. (Jeg beundrer virkelig aleinemødre som må gjøre alt aleine hele tiden!)

Dersom jeg er hjemme heltid går jeg litt på veggen, fordi det blir litt ensidig.

Drømmen min nå er en deltidsjobb på 50% eller 60%.

[Kate]

Jeg var hjemme i to år med guttungen. Han har en lungesykdom, og var så mye på sykehus at en annen løsning enn meg som hjemmeværende ikke ville være forsvarlig. Det var godt for meg å være hjemme med ham, men gud så deilig det var å få begynne å jobbe igjen også.

[Milfrid]

Jeg blir mentalt sliten av å gå hjemme, og jeg kunne ikke tenkt meg å være hjemme på fulltid. Jeg savner det å ha noe å bryne hjernen på. Så jeg synes det er hardt å være hjemmeværende, men ikke pga husarbeid eller unger, kun fordi jeg ikke trives med det (i lengden).

Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen. 80% .

[Kråka]

Tja. Jeg er ikke heseblesende utslitt om kveldene nei, eller ramler sammen som en sacosekk foran tv. Jeg er mer sliten i hodet kanskje enn fysisk. Er jo mye prating, synging, lesing og forklaring på en hel dag til en nysgjerrig 5 åring. Nå er han jo litt i barnehagen da, så min fritid er sovetiden lillebror har på dagen. Jeg har alt ansvar med rydding, vasking, klær,matlaging, legging osv. Min samboer nekter jo som kjent husarbeid. Nekter han, nekter jeg full jobb hjemmefra.

[Polyanna]

Jeg blir sliten på en annen måte. Jeg syns det er slitsomt at ungene gir input hele tiden, gjerne i stereo, og jeg har begrensede muligheter til å styre det.

Jeg syns det er utrolig hyggelig å være sammen med barna, men har en tendens til å skulle stappa for mye aktiviteter inn i en dag sånn at det blir for lite kos og fredelig tid.

Jeg egner meg nok ikke som helstidshjemmemamma - blir rett og slett litt lei og frustrert av det.

[lil'c]

Nja, nei, jeg synes det er godt å være hjemme med snuppa, vi koser oss masse. Samtidig må jeg det, er helt nødt faktisk. Hun er så syk at hun trenger det, noen annen løsning finnes ikke. De dagene hun er i såpass form at hun kan være i bhg. når vi ikke er innlagt, så jobber jeg litt frivillig.
Jeg blir vel kanskje mer sliten av døgnvakten, av å alltid være i konstant kriseberedskap døgnet rundt og aldri sove godt.
Aldri vite hvordan dagen blir, hva som kan skje de neste timene osv.

[Kirsebær]

For meg er det mer slitsomt å være hjemme med ansvar for hus og barn enn å være på jobb.

[trøtt]

Jeg var ganske sliten da nr 2 begynte å bli noen mnd og jeg var hjemme med ungene. Jeg var sliten pga at hun gråt omtrent 23 timer i døgnet de første 6 mnd. Jeg hadde ikke akkurat noe særlig hjelp av gubben (nå eks) heller. Jeg studerte ca 1 dag i uken og jeg må si det var deilig å levere jenta fra seg og ha fri, for det var fri å være på skolen.

Nå har jeg tre unger og har vært alene med de i 2,5 år (har fått meg ny samboer nå da) og er nok mer sliten av å jobbe 100% og studere 50% ved siden av alt hjemme enn jeg ville vært av å bare være hjemme. Likevel kunne jeg aldri tenkt meg å gå hjemme på fulltid, jeg hadde blitt altfor lat av det. Psykisk hadde det nok vært for slitsomt tror jeg.

Iset: det er faktisk ikke alle som har så mye mulighet til å møte mange andre mennesker når man er hjemme i perm. Jeg kunne ikke ta med meg jenta mi så mange steder, orka ikke det med en unge som grein uansett hva jeg gjorde.

[jane]

Jeg var hjemmeværende i tre år da dattera mi var liten, og det var langt i fra slitsomt.

[Manga]

Nei, jeg synes ikke det er spesiellt slitsomt.

[annemede]

Det kommer helt an på ungene og omstendighetene. Om man har en unge som hyler mer en 15 timer om dagen er det helt jævlig å være hjemme. Om man har en unge som bæsjer 30 ganger i døgnet så er man også ganske isolert i hjemmet, om man da ikke gir bæng og driter i om ungen får etseskader i rumpa. *Sånn, en liten utblåsning herifra.*

[Fruktflua]

Det kommer nok helt ann på hvor mange barn man har og hva slags personlighet barna har.

Å være hjemme med ett barn ( som er forholdsvis rolig ) kan nok være en dans på roser i forhold til å ha en full stilling. Har man flere barn og er alene om ansvaret for hjem og barn, så er det alt annet en feriebetont. Det kan jeg skrive under på.
Hvordan det er å være hjemme med tre barn, samt å ha alt "hjemmeansvaret" alene, tør jeg ikke engang å spekulere i.

Men det som er helt sikkert er at alle opplever det å være hjemme med barn/jobbe svært forskjellig, så det blir et ganske subjektivt spørsmål.

[tink]

Det er et for generelt spørsmål for å kunne gi noe fornuftig entydig svar. Ser at de aller fleste svarer for seg selv, og det er vel det beste.

Tror ikke egentlig det å være hjemme kan sammenlignes helt med det å være i arbeid. Det kommer an på antall barn, og personligheten på barna og den hjemmeværende. På samme måte som det avhenger av hva slags jobb som er alternativet.

Jeg blir vel mer sliten nå som jeg har full jobb, men ved å gå hjemme blir jeg litt "dum i hodet" (svarer for meg selv!). Kjenner ikke så mange andre som går hjemme, så det hadde blitt ensomt. På jobb treffer jeg andre mennesker og får noen utfordringer som jeg takler.

At andre har det helt omvendt har jeg stor respekt for.