Hermer du etter andres dialekt?

[Susse]

Ja, gjett om, og jeg gremmes noe inni granskauen.
Tar meg også i å snakke veldig t-y-d-e-l-i-g når jeg har med folk å gjøre som snakker dårlig norsk.

[Acino]

Nei, ikke noe særlig. Men klart, dialekten jeg en gang hadde er veldig tynnslitt etter å ha bodd "hjemmefra" snart halve livet, jeg vet iallfall at tonefallet er på bærtur.

Men Snuppa mi, hun tilpasser seg, tydeligvis. Vi bor på sørlandet hvor skarre-r regjerer. I barnehagen har hun en venninne som opprinnelig er fra østlandet, det vil si at hele familien hennes har rulle-r. Nylig har denne jenta endelig lært seg r, rulle-r og har følgelig gått rundt å "lekt" med lyden osv. Så, nå har Snuppa også rulle-r, en helt tydelig rulle-r mens tvillingbroren har skarre-r. Forresten tar hun ikke bare etter de gode tingene: Samme jenta klarer ikke s-lyden i særlig grad og vips har Snuppa sin gode "vanlige" s også forsvunnet.

Klumpen snakker forresten også gjerne slik og slik med mannen og slik og slik med meg. Mannen og jeg har to ulike dialekter, klumpen bruker mange av mine dialektord til meg og ikke når han snakker med mannen. Type han sier "jeg slo meg i haude" til meg og så til mannen sier han "jeg slo meg i hodet" eller at han sier "hjem" til mannen og "heim" til meg osv.

[Odelia]

Jupp, jeg er helt ram på å ta etter (ubevisst).

Nå jobber jeg ute i distriktet, hvor mannen min er fra, og dermed snakker jeg bredere enn de fleste vennene mine som er fra samme by som meg (og i alle fall de som har flyttet innover mot storbyen). I tillegg pratet jeg en helt annen dialekt da jeg var liten, men la om (ubevisst) etter at vi flyttet, men jeg blir preget av den gamle dialekten min så snart jeg prater med noen derfra eller har vært der.

Det er egentlig aller verst når vi er i England, og jeg tar etter aksenten. Da er jeg rimelig glad det ikke er så mange her hjemme vi treffer på, for å si det sånn

[Karamell]

Ja. Jeg har skiftet dialekt uten å ville det selv i voksen alder. Og da jeg bodde med ei svensk jente snakket jeg svorsk.

[Polyanna]

Jeg gjør det litt, og gradvis. Slik at jeg etter tre pr med lærer fra Sauda hadde kraftig snev av Saudadialekt, for eksempel. Nå knoter jeg og har mistet mye av egen dialekt, men snur over til min egen med en gang jeg snakker med noen derfra.

Men jeg er ekstremt dårlig på å faktisk etterligne dialekter, det er bare en lett og langsom smitte.

[Nenne]

Jeg var det da jeg var yngre, for da var jeg ikke så ofte eksponert for andre dialekter. Nå har jeg bodd midt i dialektforvirring som student og har sluttet med automatisk herming. Jeg har dog plukket med meg morsomme ord og uttrykk fra folk jeg har hatt mye med å gjøre opp gjennom. Dem gir jeg ikke slipp på.

[løve70]

Nei, ikke i det hele tatt. Ikke kan jeg og ikke gidder jeg...

[zinatara]

Ikke så mye. Eneste må være at jeg til en viss grad kan legge om tonefallet når vi er i Nordfjord noen dager. Altså ikke sånn at jeg endrer ordene jeg sier, men at jeg legger trykket litt annerledes.

Men jeg har et søskenbarn som etter mange år et annet sted i landet i voksen alder nå snakker en merkelig dialekt som ikke tilhører hverken stedet hun kommer fra eller stedet hun bor.

[GinaK]

Nææ. Så mange som gjør dette da. Jeg gjør ikke det men jobbet tidligere sammen med en som endret veldig dialekt etter hvem han pratet med. Vi i kontorlandskapet hadde det veldig festlig der.

Har en venninne som har lagt seg til litt Østlandsk med helt feil tonefall på noen ord. Festlig.

[Polyanna]

Ja, det er gøy, sånne egne utrykk som også minner om dem man plukket dem opp fra.

[Pøblis]

Jeg gjør det, og det er høyst ufrivillig. Jeg er som Zelig, karakteren i filmen med samme navn av Woody Allen.

[veobra]

Jeg gjør det ufrivillig ved at jeg snakker finere. Jeg kan finne på å si "god helg" med tynn l til vestkantfolk. . Vanligvis sier jeg "go' hælj". Men jeg kan også finne på å bevisst snakke breiere når andre snakker pent.

Er jeg i danmark gjør jeg noen forenklinger for å blir forstått lettere. Endrer noe ordstilling og bytter ut noen ord. Det kommer etter hvert ubevisst.

[Robyn]

Jeg snakker sånn helt vanlig østlandsk som verken er pent eller bredt, og kan nok ubevisst snakke penere/breiere etter hvem jeg snakker med.

Jeg bodde for en del år siden i Elgtråkket, en helt håpløs adresse for meg å uttale. Ælj blir for bredt og elg for pent. Det finnes ikke noe midt-i-mellom, og jeg snakker midt-i-mellom.

[Éowyn]

Jeg skifter tonefall, men ikke med vilje. Var en periode mye med ei fra Sørlandet, da snakket jeg etter hvert østlandsk med sørlandstonefall. Ikke alltid jeg hørte det selv en gang.

På jobben har jeg hatt opplæring for noen trøndere, og da ga jeg beskjed på forhånd at om jeg endret tonefall så vart det ikke for å gjøre narr.

[safran]

Jeg gjør dessverre det der. Jeg må ta ofte ta meg i det, det kan jo hende ikke alle liker det like godt. Men det skjer helt automatisk!

[Retz]

Nei, vanligvis ikke. Men hvis jeg bare har kommunisert på engelsk over to-tre uker eller mer, da har jeg plukket opp en del unoter. Som da jeg hadde vært noen uker i Hamburg og kom hjem med mer enn et snev av tysk aksent i engelsken min. Og en anelse australsk vri etter å ha vært på tur med folk fra down under.

Jeg kan dra en Dag Otto, da. Han og dialekten innbyr virkelig til imitasjon.

[Katta]

Mindre enn da jeg var yngre, men jeg sliter med å ikke kopiere ja. Tonefall er verst.

[Blondie]

Jeg er veldig interessert i språk og er fascinert av mangfold. Derfor kan jeg ofte "ta etter" de jeg hører snakke fordi det er spennende. Veldig ofte blir jo dette oppfattet som erting da, men jeg prøver etter beste evne å kun gjenta i hodet mitt.

[Magica]

Jeg snakker østlandsk og bor et sted med helt annen dialekt. Hvis noen skal henvise til noe jeg har sagt, så kan de finne på å si det på østlandsk, og da føler det som de hermer etter meg på en sånn latterlig måte liksom, jeg liker det ikke. :/

[Candy Darling]

Neida.