Jeg har lest mye om flyktningekatastrofen de siste dagene. Jeg tenker, tygger, prøver å forstå. Det er en enorm menneskevandring som er i gang, mennesker på flukt fra en grusom, opprivende krig, på flukt fra sult, fra terror, fra noe jeg ikke helt forstår.
Jeg går igjennom klær, samler sammen ulltøy, jakker, utebukser, luer og votter, og pakker det pent sammen. Nå, som engasjementet er nytt, så er alle lagre fulle, så da setter jeg posene i et hjørne og venter til det har roet seg litt. For behovet blir ikke borte, men etter hvert forsvinner kanskje engasjementet?
Denne meningsytringen til Bjørn Stærk i Aftenposten traff meg midt i hjertet. Mest av alt fordi det han skriver om er viktig: vi har alle en begrenset mengde godhet i oss, og det å forskuttere godhet på andres vegne skaper bare motvilje.
Så hvordan håndterer vi flyktningekatastrofen på lang sikt? Hvor mange mennesker har vårt samfunn kapasitet til å ta i mot, og ta vare på, uten at det fører til større konflikter? Hvem skal man ta hensyn til - de med en begrenset mengde godhet, som reagerer med hat, og kanskje til og med vold, når kvoten er brukt opp? Eller de som har en bunnløs brønn med godhet, som klarer å gi alt de har, og litt mer?
Jeg hjelper gjerne, blir med på dugnad, stiller opp ved behov. Men jeg tømmes hvis ikke de andre rundt meg også er med og løfter. Og jeg gir også opp hvis jeg ikke føler at jeg møtes med en viss grad av takknemlighet og respekt. Man kan ikke kreve godhet, den må komme innenfra. Og man kan ikke egentlig forvente å få noe mer enn det man ville bidratt med selv.
Jeg lurer på om de som flykter skjønner hva de er med på, at massene rett og slett oppleves som for store, for overveldende for en del av de stedene de flykter til. Klarer de å se at de ikke bare er enkeltpersoner, men del av noe som minner om en diaspora? Skjønner de at det ikke bare er å grave frem oppholdssteder, jobber, skoleplasser, at det tar tid å organisere, ikke bare kan trylles frem? Eller forsvinner evnen til å seg selv som en del av noe større, når man flykter?
Jeg har også lest om kommunene i Valdres, der den ene bosetter flere enn de er bedt om, mens den andre bosetter færre. Det som er felles, er at folk ikke blir, de flytter videre. Og på ett vis så får det meg til å forstå hvorfor småkommunene ikke vil bosette. Det er utmattende å investere tid og følelser i mennesker som forsvinner videre. Og hvis lokalbefolkningen ikke ønsker å bruke av tiden sin, så er det vanskelig å få til en vellykket integrasjon.
Kanskje det hadde vært enklere å få kommuner til å bosette, hvis de visste at de som ble bosatt faktisk ville komme til å bli, hadde et genuint ønsker om å bli en del av lokalsamfunnet. Forpliktet seg ikke bare ti to, men kanskje til fem år? Eller er det umulig å oppfylle?
Kan man kreve av mennesker på flukt at de er villige til å forplikte seg, til å søke seg til noe, og så bli der, som et bytte for trygghet og stabilitet? Hvilke krav kan man faktisk stille?
Hvordan hjelper vi flest mulig, best mulig, og i et langsiktig perspektiv?
04-09-15, 10:36
Trådet visning