Å knuse drømmen til barnet ditt

[meisje]

Begge barna våre spiller fotball i en klubb med ambisjoner. Ikke alltid det er lett å være mamma i slike settinger. I natt er en slik stund. I overgangen fra barnefotballen til ungdomsfotballen skal det deles inn etter nivå. I perioden etter høstferien har det vært prøvespill. Gruppeinndelingen skal være klar til jul.

I ettermiddag ringte treneren for å fortelle at min sønn på tross av genuin interesse ikke får bli med på treningsgruppe 1, men blir henvist til en ung uerfaren trener 1 til 2 dager i uken. Han ville at dette skulle videreformidles før treningen som begynte kl 18, slik at de kunne dele inn gruppene fra og med imorgen. Heldigvis er han er lydhør kar som skjønte at det var bedre å vente til man har tid og mulighet til å prate sammen i ro og fred. Så dro man på juleavslutning med klump i magen til den andre sønnen vår. Etter at trening og lekser var unnagjort og lillebror var gått til sengs måtte jeg fortelle sønnen min at han ikke kom med på treningsgruppe 1.

Det var vondt å se på hvor lei seg han ble. Både mor og sønn fellte sine tårer.
Han har jobbet knallhardt for å bli med i gruppen. Nå ligger jeg våken og grubler. På knuste fotballdrømmer. Ikke nødvendigvis om å bli en toppspiller men å få lov til å utvikle seg videre sammen med laget ditt. Nå blir han sannsynligvis på et annet lag enn sine venner.... Han selv var mest opptatt av at treningene blir på et for lavt nivå.

Hvorfor må man velges bort som 12 åring? Hvorfor tvinges man til å ta denne samtalen kl 2105 en mandagskveld, jeg hadde klart foretrukket å få helgen til dette slik at man kan snakke sammen tidligere på dagen, ikke rett før leggetid. Og hva med morgendagens trening? Ser på infosiden at de har endret litt på tidsplanen slik at gruppene ikke offentliggjøres før senere.

Sportslig tilbakemelding kan han få på treningen imorgen. Så er spørsmålet, skal man prioritere trening foran ettermiddagsskole imorgen. Det betyr at skolearbeidet må taes igjen i helgen.

Så hvordan støtter man sønnen sin gjennom skuffelsen, hva formidler man og skal man styre han i retning av andre hobbyer? Eller bare være hands off og la han finne seg egen vei.

Nå gir jeg opp grublingen og står opp og jobber.