Bare meg som er streng?

[Pelen]

Her blir det også mye praktiske gaver, som sykler, ski, skøyter, vintertøy, treningstøy, sko og vinterstøvler. Han har bare en besteforelder i livet og en tante/onkel på hver side.

[Maverick]

Jeg tror, som flere andre, at det ikke er den ene dagen i året som gjør ungene bortskjemte. Har ingen fastpris, men har ikke mulighet til å ta helt av heller.

[Tjorven]

Og i år kommer det til å være vanvittig sprik i verdien på presangene til de to ungene mine. Det at knerten får en PC medfører ikke at vi kjøper noe tilsvarende dyrt til snuppa. Hun får ny vinterjakke til en helt annen pris (slett ikke en av de dyre merkejakkene, men en jakke som jeg er helt bombesikker på at hun kommer til å elske).

Det er godt mulig at ungene mine er bortskjemte. Det synes jeg er vanskelig å vurdere. Det er helt sikkert noen som synes at de er det. Vi bor i et område av byen med stor spredning i økonomisk romslighet, så det er godt mulig at det for en del fremstår som at de er bortskjemte. Jeg synes vi holder igjen på ganske mye, men så er det en god del ting vi gjør som tilsier noe annet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er godt mulig at ungene mine er bortskjemte. Det synes jeg er vanskelig å vurdere. Det er helt sikkert noen som synes at de er det. Vi bor i et område av byen med stor spredning i økonomisk romslighet, så det er godt mulig at det for en del fremstår som at de er bortskjemte. Jeg synes vi holder igjen på ganske mye, men så er det en god del ting vi gjør som tilsier noe annet.

Da jeg var for å kjøpe vintersko sammen med yngstejenta på 10 ba jeg henne prøve et par Viking gore-tex med prislapp på 999 kr. Hun ble litt paff, og jeg sa at det er ofte såpass mye det koster for vintersko nå, hvis man skal ha med gore-tex, og jeg var faktisk forberedt på å betale noe i nærheten av det. Det endte riktignok med et annet par, som var nedsatt, men etterpå, da vi gikk derifra, bemerket hun at hun følte seg så bortskjemt, siden hun lett kunne fått et par sko til tusen kroner.

Og med det konkluderte jeg med at hun nok ikke er spesielt bortskjemt.

[Maverick]

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Godt sagt! Utfra denne definisjonen har jeg tre barn som ikke er bortskjemte og ei som er det. Hos oss er det rett og slett personlighet som avgjør det.

Samme var det for meg og mine søsken. Vi var to som ikke var det og tre som var (og fortsatt er) skikkelig bortskjemte.

[Skilpadda]

Vi har ingen makspris eller føler noe behov for det. Vi har liten familie, og søsknene våre ser ut til å legge seg på noenlunde samme nivå som vi gjør, helt uten at vi har avtalt noe. Besteforeldrene pleier å gi oss penger, og så kjøper vi julegavene til Poden fra dem.

Våre gaver pleier å koste mer enn det du skisserer, men jeg synes ikke nødvendigvis dyrere eller billigere er så veldig viktig, det viktige er at man får ting man blir glad for, og at det ikke går helt over styr. Begge deler er mulig med både videre og strammere budsjettrammer.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Og dette.

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Jepp! Mine trenger dessverre å lære litt mer om dette, derav et par-tre omvendt julenisse-luker i adventskalenderen i år, samt hyppige diskusjoner rundt ønskelisten.

[Gaia]

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

Jeg er veldig enig, men av og til trenger besteforeldrene litt veiledning. Hos oss f.eks gir det ene settet besteforeldrene litt mer ettersom ungene blir eldre. Det er fem år mellom min søster sine så det passer nok bra der. Her er det under to år, og ble da litt unaturlig at de ville gi 4. klassingen for 800 kroner og 6 klassingen for 1000 kroner, (de annonserte summene og ønsket tips til hva de kunne kjøpe) så jeg spurte fint om de ikke bare kunne gi for 900 til begge. Sånn ellers er jeg ikke så opptatt av at det skal være likt, men nå var det veldig PLANLAGT, og da nevnte jeg at det kanskje ble litt feil.

[Cumulus]

Føler behov for å poengtere at jeg selvsagt ikke sier til folk hvor mye de skal gi!!! Jeg snakker om hva jeg selv synes er innafor.

[Vianne Rocher]

Jeg tenker som flere her at det ikke er det de får på julaften (eller bursdag) som gjør barn bortskjemte. Vi har ikke noen nedre eller øvre sum på julegaver, men jeg tilstreber å gi ungene noe de ønsker seg til jul, så sum er vel underordnet, men det finnes en smertegrense ett sted. Som blant annet 007 sa får også mine unger fint lite leker utenom jul og bursdag, og det er fremdeles leker de ønsker seg. Så da er sjansen stor for at det ligger en gigapakke med akkurat det Lego Star Wars-romskipet de to eldste har ønsket seg . Besteforeldre gir nesten like flotte gaver som oss, og helt ærlig synes jeg bare det er fint og hyggelig. Vi hadde ikke all verdens med penger da jeg var barn og jeg tror faktisk foreldrene mine koser seg med å kjøpe flotte gaver til barnebarna nå som de har veldig romslig økonomi.

Når det kommer til bortskjemt tenker jeg på at man får et slepphendt forhold til å ta vare på tingene sine eller forventer ditt og datt og blir sure om det ikke blir slik. Der opplever jeg ikke at eldstemann er. De to yngste er litt små enda og særlig minste har fått så lite nytt i sitt liv at han skjelver (på ordentlig) om han får noe som er bare til ham .

Vår eldste har i stort sett fått ting som klær, ski, skøyter og sykkel utenfor bursdag og jul også, dette er ting som har blitt kjøpt inn etter behov, og her ser jeg faktisk at det er lett å ta sånne ting for gitt- det blir en del av standardutrustningen. Men når en sykkel blir stjålet, eller klassen skal ha fire skidager i januar/februar og det han hadde er blitt for lite (eller de skal ha utegym på skøyter), da kjøper vi inn når behovet melder seg. De to yngste trenger da ikke å ønske seg slikt fordi de kan arve komplette sett av pent brukt utstyr etter eldstemann. (Også kan vi jo godt diskutere skole med "utstyrskrav" og gratisprinsippet, vår skole har tydeligvis vintersportsprofil og selv om de ikke krever at vi har utstyret, tar de det for gitt at alle ungene har akebrett, ski og skøyter+ hjelm tilgjengelig til x antall aktivitetsdager i vintersesongen). Jeg tipper uansett at dette gir barna mine et noe bevisstløst forhold til hva sånt faktisk koster så jeg er bevisst på å kommuniserer dette ut til eldstemann. Men, han hadde f.eks. aldri kommet til å synes han var bortskjemt fordi han får vintersko til 1000kr, for han har alltid hatt sånne sko og som regel har han ikke vært særlig involvert i prosessen med innkjøp heller (litt mer nå som han er blitt så stor at han gjerne har en mening), og dette blir jo mitt (og mannen) sitt ansvar å faktisk si noe om eller poengtere, noe jeg også gjør når vi er ute å handler. Jeg synes jo det er latterlig dyrt med barnesko, og brenner altså av 3-4000+ i løpet av en sesong på sko til banden min. Det er mange penger og det tror jeg kanskje han har begynt å få en forståelse for.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Vår eldste har i stort sett fått ting som klær, ski, skøyter og sykkel utenfor bursdag og jul også, dette er ting som har blitt kjøpt inn etter behov, og her ser jeg faktisk at det er lett å ta sånne ting for gitt- det blir en del av standardutrustningen. Men når en sykkel blir stjålet, eller klassen skal ha fire skidager i januar/februar og det han hadde er blitt for lite (eller de skal ha utegym på skøyter), da kjøper vi inn når behovet melder seg. De to yngste trenger da ikke å ønske seg slikt fordi de kan arve komplette sett av pent brukt utstyr etter eldstemann. (Også kan vi jo godt diskutere skole med "utstyrskrav" og gratisprinsippet, vår skole har tydeligvis vintersportsprofil og selv om de ikke krever at vi har utstyret, tar de det for gitt at alle ungene har akebrett, ski og skøyter+ hjelm tilgjengelig til x antall aktivitetsdager i vintersesongen). Jeg tipper uansett at dette gir barna mine et noe bevisstløst forhold til hva sånt faktisk koster så jeg er bevisst på å kommuniserer dette ut til eldstemann. Men, han hadde f.eks. aldri kommet til å synes han var bortskjemt fordi han får vintersko til 1000kr, for han har alltid hatt sånne sko og som regel har han ikke vært særlig involvert i prosessen med innkjøp heller (litt mer nå som han er blitt så stor at han gjerne har en mening), og dette blir jo mitt (og mannen) sitt ansvar å faktisk si noe om eller poengtere, noe jeg også gjør når vi er ute å handler. Jeg synes jo det er latterlig dyrt med barnesko, og brenner altså av 3-4000+ i løpet av en sesong på sko til banden min. Det er mange penger og det tror jeg kanskje han har begynt å få en forståelse for.

Kan vel nevne at jentungen her også tidligere har hatt sko i den prisklassen, men har bare ikke vært klar over det selv, og har aldri tenkt over hva sånt koster. Det var først i år at hun var med ut og kjøpte, og la merke til prislappen. Men det er jo greit at hun har en liten bevissthet rundt det også (selv om vi riktignok endte opp med et annet par, nedsatt til 699). Men jeg har ikke noen intensjoner om å gi henne dårlig samvittighet fordi hun har dyre sko, så jeg hadde ikke sagt noe om hun ikke la merke til det selv, med mindre hun behandlet dem usedvanlig hardt.

Men når jeg finner 12-åringens flere tusen kroner dyre briller liggende og slenge, nærmest usynlig, i lenestolen, eller på badegulvet, og bare venter på at noen skal sette seg eller tråkke på dem, eller en jakke til 700 kroner blir liggende igjen på fotballbanen, da får hun seg ei lekse om hva ting koster, og beskjed om at det ikke blir kjøpt ny om det forsvinner (det vil si nye briller måtte hun jo få da, men da hadde det ikke blitt fritt valg blant de dyreste og kuleste innfatningene). Hun rota vekk sin elskede Adidas-hettegenser tidlig i høst, og har fått beskjed om at hun enten får spare og kjøpe ny for egne penger, eller ønske seg ny til jul (det siste har hun gjort, og hun får en også, fra bestefaren). Så noen trenger litt mer oppdragelse på området. Det er jo heller ikke det at hun ikke verdsetter disse tingene, hun er bare veldig skjødesløs, og har alltid hodet et annet sted enn der hun virkelig er.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Føler behov for å poengtere at jeg selvsagt ikke sier til folk hvor mye de skal gi!!! Jeg snakker om hva jeg selv synes er innafor.

Alle har jo forskjellige grenser, vi er lite opptatt av hva det koster, det viktigste er noe de ønsker/har bruk for.

[Millen]

Men jeg skjønner fortsatt ikke hva penger og gaver har med å være streng?

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Jeg synes mange kjøper veldig dyre gaver til barn. Sett under ett får våre barn her veldig mange gaver i mine øyne. De får fra 3 sett besteforeldre, 3 sett onkler/tanter og et par eldre slektninger. I tillegg til oss foreldre. Jeg synes derfor at sett hen til antall gaver, bør gavene ikke være for dyre. Jeg vil ikke at barna skal bli bortskjemte.

Er det bare jeg som tenker slik?

Hva har det med å være streng? :skjønner ikke:

[My]

Jeg synes forresten det er minst like mange bortskjemte voksne rundt om. Som ikke blir glade for gavene de får, med mindre de er plukket ut fra ei forhåndsutsendt ønskeliste, eller bestillingsliste. Som blir misfornøyd hvis de får noe de ikke nødvendigvis har bruk for, som de ikke selv ville ha valgt ut, eller som ikke passer inn i resten av stilen og interiøret i huset. Jeg hører jo stadig folk snakke om at de ikke kan fatte og begripe hva de skal kjøpe til foreldre og andre voksne, som ikke vil ha noe, ikke trenger noe, ikke ønsker seg noe, har for mye ting allerede, er svært kresne etc.

Ungene blir stort sett glade for alt de får. I alle fall mine.

[Blondie]

Veldig enig, LilleMy! Sutring over gaver, det være seg innhold eller pris, er noe av det minst sjarmerende som finnes. Det er vel heldigvis ytterst sjeldent at gaver blir gitt for å irritere.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

I følge din standard får våre dyre gaver fra oss (og i tillegg får de alt av ski, sykler og nyttige ting utenom jul og bursdag, men mulig det forandrer seg ettersom de blir eldre og ønsker seg dyrere utstyr). Jeg tenker som andre at det er ikke julegavene som gjør et barn bortskjemt, det er hverdagen som teller mest.

Dette. Jeg er så vill og gal at jeg gir ikke "nyttige" ting; jul og bursdag skal være magi, fest og moro!

(Men som Myria er jeg åpen for at det kan endre seg om ungene ønsker seg dyrere jakker, ski og sykler enn jeg fatter vitsen med når de blir større, altså.)

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Jepp. Den dagen ungene viser seg utakknemlige tipper jeg det kommer innstramminger, men til nå er de i hvert fall glade for det meste (4-åringen insisterte på å vise frem den fine trusa han fikk i kalenderen i barnehagen i går ).

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

Dette. Og som foreldre er det vår jobb å forklare ungene at dette har faktisk noen brukt tid og penger på å gi deg, så selv om det kanskje ikke er det du ønsket deg mest, bør du sette pris på at noen har tenkt på deg og ønsket å glede deg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Novla, her.

Dette. Jeg er så vill og gal at jeg gir ikke "nyttige" ting; jul og bursdag skal være magi, fest og moro!

Heldigvis syns vi snowboard, sykler og datamaskiner er magi, fest og moro.