"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Darth]

Det er jeg som husker for alle i familien, det kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Ellers så kan jeg nok like gjerne være den som sier "si fra hvis du trenger hjelp" som den som gjør det. (Og helt ærlig, ofte når jeg sier "si fra hvis du trenger hjelp", så vil jeg egentlig ikke gjøre noe. Hvis jeg vil gjøre noe, eller hjelpe til, så gjør jeg bare det, i stedet for å sette meg til å vente på å bli spurt.)

[Frk_Fryd]

Det gjelder for oss også. Det vil si, han tar den mentale belastningen rundt type vedlikehold av hus og bil, men jeg vil påstå at den generelle logistikken rundt en familie er vesentlig større.
Dette blir spesielt tydelig rundt ferier og høytider, samt når det er ting rundt ungene som er "utenfor det normale", sykdom og oppfølging etc.

[Bluen]

Jeg blir sur hvis mannen min spør om jeg trenger hjelp. Vel, det har strengt tatt bare skjedd én gang - da jeg påpekte at vi pleide å dele på henting, bringing og handling/matlaging, mens det nå har glidd over i at jeg gjør alt dette. "Si fra hvis du trenger hjelp" tolker jeg som at alt dette i utgangspunktet er mitt ansvar, mens at han edelt tilbyr å bistå meg litt utenfor sitt mandat.

[Bokormen]

Da ungene var små delte vi mye mer likt på det meste enn vi gjør nå. Han jobber nok en 10 timer mer enn meg i uka, begynner senere og jobber ofte sent og i helga. Ergo faller det meste av både morgenen og ettermiddagskabalen på meg slik det er for tiden. Heldigvis er ungene store, det kjedeligste er de dagene hvor det går i ett fra 6.30 til 21 eller enda senere. Bare denne uka her har det vært tre treninger og to foreldremøter som har begynt før mannen er ferdig på jobb, det går ikke på vilje, men ugunstig arbeidstid.

Han kan dog godt ha middag ferdig til vi kommer hjem fra kjørekaoset, det går ikke på det, men ja, jeg kan bli lei av å måtte ha overordnet ansvar for klesvask, handling, bursdagsgaver, møter, kjøring og atter kjøring. Helt uten at jeg vil si mannen er en slabbedask. (Og ja, jeg vet at det går an å bytte jobb - jeg tenker jo at det er noe en bør vurdere om den tar for stor plass i livet egentlig.)

[Molly]

Den mentale belastningen har vært min i alle år. Det er jeg som har ansvar for at logistikken fungerer, at barna har hatt nok klær i riktige størrelser til riktig tid, at passende gaver er innkjøpt til barnebursdager, det er jeg som er kontaktpunket for foreldrene til barnas venner, lærere etc.
Nå når barna har blitt store så synes jeg belastningen er mindre. Det handler nok ikke så mye om at mannen tar mer ansvar, heller at barna tar ansvar selv.

Mannen min er veldig flink til å ta unna forefallende husarbeid. Det er han som støvsuger og tørker støv, og det er han som blir frustrert over rotete kjøkkenbenk og rydder den. Men det er i hovedsak overfladisk rengjøring, så grundig vask og støvtørking under/bak ting må jeg ta.
Og han har 100% ansvar for bil, sykler og annet sportsutstyr, der er jeg fullstendig ubrukelig.

[Timar]

Akkurat sånn!!

Og mannen påstår hardnakket at han gjør mer enn halvparten av husarbeidet. Som betyr at han har gjort noe av den lille delen av totalen han faktisk har sett.

[zinatara]

Jeg må innrømme at akkurat når det gjelder planlegging og oversikt, så er det jeg som står for mesteparten av det. Og det er jo frustrerende at dette arbeidet er så lite synlig og dermed noe man får lite annerkjennelse for. For det vises jo bare når noen ikke gjør det. Men noe av det kunne nok kanskje også blitt gjort noenlunde like bra på sparket. Og jeg føler at mannen er god på å se husarbeid ellers og han gjør mange ting som jeg ikke føler jeg har god kompetanse på. Jeg tror heller ikke at han ikke hadde klart disse tingene om jeg ikke var her.

Det som frustrerer meg mer er en forventning fra svigerfamilien om at det er kvinnene som har det sosiale ansvaret. Det er jeg ikke vant til fra min egen familie. Jeg synes det er helt merkelig at de må ringe eller sende melding til meg for å avtale besøk eller selskaper. Det er jeg som får beskjed om at de vil at vi skal ha med noe mat eller spørsmål om hva ungene ønsker seg. Mens mannen som de faktisk er i slekt med bortimot aldri blir kontaktet. Kun dersom de skal ha ham til å hjelpe til med noe fysisk arbeid.

Jeg hater å stå på butikken og lure på hva vi skal ha til middag, så der har jeg innført felles middagsplanlegging på søndagen. Har litt faste regler som at kosemat skal være i helga, fisk minst to ganger i uka og rask middag på T-dagene når det er mye aktivitet. Så får ungene komme med innspill og mannen må komme med forslag og vi skriver på tavla hva vi skal ha resten av uka.

[Pebbles]

Vi eier den praktiske hverdagen i like stor grad og har heldigvis aldri blitt spurt om jeg «trenger hjelp» med hus og barn. Vi kan begge reise bort noen dager uten at den som reiser bort kjenner behov for å tilrettelegge noe på hjemmebane før avreise. At mange har det slik som tegneserien viser, er virkelig noe å belyse. Det er veldig slitsomt å ha ansvar for et så stort og omfattende område alene.

[Pebbles]

Jeg har forøvrig også en mann med en jobb dom er, eller kan være, altoppslukende. Han føler naturlig ansvar for hus hjem likevel. Det betyr bare at stadig vekk blir ikke alt praktisk gjort akkurat når det ideelt sett burde bli gjort. Men vi kjenner begge like stor bevissthet rundt å planlegge om/når det da bør gjøres og å finne løsninger.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Er det nødvendigvis slik at man må bli sykemeldt hvis man har høyere mental belastning enn partner?

Ikke nødvendigvis, men altfor ofte.

[Blondie]

Nja, vi er nok ganske likestilte både i teori og utførelse. Utfordringen er, som flere her påpeker, at vi har svært ulik toleranse for rot og for hva som oppfattes som rent nok. Jeg er kontrollfrik til fingerspissene, så jeg synes ofte det er lettest å bare gjøre ting selv.

Matlaging har han full kontroll over, jeg bistår noen ganger med planlegging og innkjøp.

[Input]

Vi handler mat fra kolonial, og det er mitt ansvar å huske på. Jeg føler noen ganger irritasjon, men innser at det er sånn fordi det er bare meg det er viktig for. Han går gjerne på butikken hver dag og planlegger gjerne middag fra dag til dag. Sånn bortsett fra det er han minst like flink som meg. Vi har ikke vært samboere så lenge, så jeg ennå ikke blitt helt vant til det. Eks-mannen min var fullstendig motsatt. Samboeren min tar også ansvar for ting som å huske svømmetøy, tannlegetimer og lekser for barnet mitt. Jeg har vært syk noen dager nå, og da har alt som trenger å gjøres og huskes blitt ordnet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Vi handler mat fra kolonial, og det er mitt ansvar å huske på. Jeg føler noen ganger irritasjon, men innser at det er sånn fordi det er bare meg det er viktig for. Han går gjerne på butikken hver dag og planlegger gjerne middag fra dag til dag.

Akkurat slik er det her også, bare omvendte roller. Mannen sitter gjerne med laptopen i fanget i sofaen, planlegger og lager lange handlelister på Meny.no, mens jeg går innom butikken nesten hver dag på vei hjem fra jobb, og dagens middag blir bestemt mens jeg står der inne. Jeg er virkelig håpløs til akkurat det.

Det komiske er at det stort sett er jeg som lager maten, så når mannen handler inn til middag "for noen dager framover" så handler han liksom aldri inn en komplett middag med alle nødvendige ingredienser. Han kjøper kanskje en pakke med kyllingfileter, noe laks og et par pakker kjøttdeig, også står jeg der da og lurer, Jaha? Kjøttdeig? Og hva tenkte du at jeg skulle lage av den da? Har vi noen grønnsaker? Tenkte du at vi skulle ha en slags saus, eventuelt hva? Ris? Pasta? Så en litt pussig og dårlig kombinasjon at det ofte er han som handler inn, og jeg som lager maten. Men det har vel med hva vi liker å gjøre. Jeg kan virkelig ikke fordra å handle mat, eller å planlegge middager for flere dager framover. Men jeg har ikke noe i mot å lage maten, når jeg først har matvarene i hus, og vet hva jeg skal lage. Mannen derimot, har ingenting imot å handle mat, særlig på nett. Men han er heller ikke særlig god på planlegging, så det må alltids justeres med litt etterinnkjøp.

[frukt]

Nå er jo jeg helt alene så jeg har jo ikke noen å dele ansvaret med. Men jeg har inntrykk av at det er sånn i mange hjem.

[Fjols]

Da barna var yngre så var det nok mer slik som det ble portrettert i tegneserien, men det nå tror jeg faktisk det er mer balansert. Vi deler på det meste, men har så klart ulike ansvarsområder, det fungerer godt.

Vi lager handleliste sammen hver søndag, handler sammen hver mandag etter jobb og han lager middag hver dag. Jeg kommer til dekket bord hver eneste dag, da er det på sin plass at jeg tar oppvasken. Han passer på yttertøy til barna, mens jeg passer på at de vanlige klærne passer. Han har det økonomiske ansvaret i familien, jeg deltar, men betaler sjelden regninger selv.

[Input]

Det der er veldig som oss, My. Jeg lager middag i snitt to - tre ganger i mnd og nesten utelukkende når han er borte. Samboeren liker å lage mat. Heldigvis klarer jeg å handle inn alt vi trenger da.

[Tussa]

Eg anbefale å bli skilt Magisk nok klarer menn som MÅ ta ansvar å få barn i barnehagen, at badedrakta er med til svømmetimen, at kidsa kjem påkledd i bursdagsselskap og at regningane blir betalt. Muligens er ikkje barnet alltid i barnehagen i det som er idealtid, badedrakta blir kanskje liggande ei veke i en bag og surne, strømpebuksa matche kanskje ikkje kjolen til vesla og det blir kanskje eit purregebyr eller to. Men det går bra.

[My]

Ja, når det gjelder regninger og økonomi så er det mannen som tar ansvar hos oss da. Der har han stålkontroll, for han er det mer som en interesse i seg selv, det med penger, økonomi, forretninger, inntekter, kostnader og den slags. Mens jeg, derimot, må nærmest betegnes som "økonomisk tilbakestående".

[Minerva]

Absolutt mye kjent her, og så fin og tankevekkende den var!

Det går litt i perioder, da. Den som har en god periode, har lite belastning på jobb , har mest overskudd drar lasset. Vi er gode på å ha våre ansvarsområder. Jeg er god til å sette på vask, begge henger opp, og han er best på å brette sammen og legge på plass. Mens jeg har kontroll på lillesøsters tannlege, har han ansvar for storebrors regulering og hudlege. Osv.

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Eg anbefale å bli skilt Magisk nok klarer menn som MÅ ta ansvar å få barn i barnehagen, at badedrakta er med til svømmetimen, at kidsa kjem påkledd i bursdagsselskap og at regningane blir betalt. Muligens er ikkje barnet alltid i barnehagen i det som er idealtid, badedrakta blir kanskje liggande ei veke i en bag og surne, strømpebuksa matche kanskje ikkje kjolen til vesla og det blir kanskje eit purregebyr eller to. Men det går bra.

Tja, eller bare å gi slipp? Mitt inntrykk er at mange venninner MÅ ha kontrollen. Da nytter det jo ikke å komme etterpå og fortelle hvor sliten man er...

[Elise]

Vi har det ikke så veldig sånn hos oss, det kommer nok av at jeg er litt lat og lite arbeidsom i forhold til de fleste andre damer. Jeg har nok likevel et litt mer overordnet syn på ting som tannlege, hvem som trenger hva av klær, bursdager, osv.