Er det noen sosiale settinger du føler deg utilpass i?

[Tussa]

Eg likar ikkje bygdearrangement, typ 17.mai, St.Hans-feiring og sånn. Då veit eg rett og slett ikkje kven eg skal snakke med og henge med. Utover det trivast eg i dei fleste sosiale sammenhengar.

[Frk_Fryd]

Det er mange situasjoner jeg i utgangspunktet synes er ubehagelige, men jeg har trent meg opp til å bli bedre på å stå i dem med årene. Jeg har blant annet en jobb hvor jeg står en del på stand, og skal være oppsøkende og utadvendt mot potensielle kunder. Dette ligger overhode ikke naturlig for meg, og er noe som koster mye. Men det har blitt bedre, og man venner seg jo til det.
Andre situasjoner som er ubehagelige er type avslutting på skolen, hvor man gjerne skal sitte på\ fellesbord og spise etc. Ofte sitter mange veldig klikkete med de man kjenner godt, og jeg blir skikkelig usikker på hvor det er "ok" og sette seg.

[rine]

Nei, ikke så mange. Men sånne "gøy på håret", kle seg ut- arrangementer føler jeg meg rimelig utilpass i. Jeg klarer ikke å opparbeide så mye entusiasme som jeg føler er forventet av meg, og det gjør meg litt ukomfortabel. Fotballmammarollen er også en rolle jeg passer litt dårlig i, av samme grunn. Jeg føler at jeg må "fake" engasjement på sidelinjen, og selv om jeg liker å se på barna mine, klarer jeg ikke å matche de fleste andre i jubelrop og stålkontroll på hvor de er på tabellen/hvem som scorte i sist kamp/hvor gode motstanderlaget er etc.

[My]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Nei, ikke så mange. Men sånne "gøy på håret", kle seg ut- arrangementer føler jeg meg rimelig utilpass i. Jeg klarer ikke å opparbeide så mye entusiasme som jeg føler er forventet av meg, og det gjør meg litt ukomfortabel.

Åh, temafester. Det deltar jeg stort sett ikke på, med mindre jeg er invitert av venner som er såpass nære at det ikke er sosialt akseptert å si nei (utelater familie her, siden resten av familien er som meg, ingen i min familie ville drømt om å gjøre noe sånt) . Da er jeg der av hensyn til den som inviterer, klistrer på meg et stort smil og gjør det beste utav det, men føler meg ukomfortabel mer eller mindre hele tiden.

[Nera]

Mingling, telefonsamtaler og store fester er noe jeg generelt ikke liker særlig godt, og det tapper meg for energi. Å prate foran store folkemengder på jobb, eller omgås med hundre tenåringer hver dag, er derimot helt greit, men jeg blir allikevel sliten i hodet og trenger lading etterpå. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg gruer meg til telttur med 50+ elever om et par uker, heller.

Og verst, verre enn å gå til tannlegen og rotfylle en tann: Alle slags rollespill, kle-seg-ut-situasjoner og "slipp deg løs"-situasjoner gjør at jeg får lyst til å gjemme meg under bordet.

[Pepper Lemon]

Jeg synes det vanskeligste er venners venner-fest, hvor mange kjenner hverandre, mens jeg ikke gjør det. Da må jeg trenge meg inn i klikker, det synes jeg er kjempetungt. Ekstra tungt at slike settinger skjer på kveldstid, jeg er kveldstrøtt, og sliter med entusiasmen etter kl 23.

Mingling likte jeg ikke før, men etter å ha lært at veldig mange synes det er vanskelig så ble det plutselig enkelt, for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene. Jeg kan si utrolig mye dumt, men det ser ut til at jeg slipper unna med alt i slike settinger.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Mingling likte jeg ikke før, men etter å ha lært at veldig mange synes det er vanskelig så ble det plutselig enkelt, for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene. Jeg kan si utrolig mye dumt, men det ser ut til at jeg slipper unna med alt i slike settinger.

Det tror jeg er en veldig fin og riktig innstilling.

Det er mange situasjoner jeg strever litt med også - flere og flere, egentlig. Jeg liker mamma- og foreldretreff godt, da dette både for klassenes og fotballens vedkommende er folk jeg både kjenner og liker. Avslutninger på skolen, derimot, med masse stress med medbrakt mat, rekvisitter til underholdning og manglende steder å sitte, tapper meg for energi og sosiale evner. Jeg sliter også mer og mer med tett samvær med større grupper av familie over flere dager, dessverre - særlig under samme tak, med mye organisering og forventninger som jeg sliter med å oppfylle.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

for da innbiller jeg meg at alle jeg prater til blir kjempeglad for at jeg kommer bort, for å redde dem fra å stå alene.

Noen liker alene. Noen vil ikke bli reddet.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Noen liker alene. Noen vil ikke bli reddet.

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Alle vil prate med deg, jeg er helt overbevist! Du er jo et sosialt unikum!

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Å neida, det er bare noe du tror. Jeg vet du egentlig vil prate med meg.

Det stemmer! (Jeg elsker sånne som deg, i jobbsettinger. Det er det beste i verden å bli "reddet" av noen som ikke har min sperre for å spontansnakke med andre, uten helt å vite hva temaet bør være.)

Jeg er for øvrig fin å bruke i settinger hvor jeg har åpningsreplikker tilgjengelig. Jeg kan snakke med en stein, bare jeg har en viss anelse om hva steinen ønsker å snakke om eller interesserer seg for. At det ikke nødvendigvis er noe jeg er personlig interessert i er ikke så farlig, jeg liker mennesker, og syns det er interessant nesten uansett.

[Divine]

De fleste. :sosialt på bærtur:

Det verste er telefonsamtaler. Deretter sosiale ting i jobbsammenheng, fordi jeg føler jeg er dårlig på å skille mellom jobbatferd og privatatferd. Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg. Rollespill og lignende "festligheter" deltar jeg ikke i, selv om folk blir aldri så sure. "Hvordan kan du være forelder når du ikke kan leke deg på en scene" fikk jeg slengt etter meg en gang.

Jeg har dog blitt flinkere til å mingle. Jeg har lært at hvis jeg får folk til å snakke om seg selv, så går alt bra. To julebord i den ekstroverte legemiddelbransjen var det som skulle til for å knekke den koden.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

De fleste. :sosialt på bærtur:

Det verste er telefonsamtaler. Deretter sosiale ting i jobbsammenheng, fordi jeg føler jeg er dårlig på å skille mellom jobbatferd og privatatferd. Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg. Rollespill og lignende "festligheter" deltar jeg ikke i, selv om folk blir aldri så sure. "Hvordan kan du være forelder når du ikke kan leke deg på en scene" fikk jeg slengt etter meg en gang.

Jeg leker ikke engang med mine egne barn (heller ikke da de var små, kunne lese, synge, pusle, spille spill, bygge m.m, men ikke leke). Langt mindre med andre voksne.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg leker ikke engang med mine egne barn (heller ikke da de var små, kunne lese, synge, pusle, spille spill, bygge m.m, men ikke leke). Langt mindre med andre voksne.

Jeg er mamma og førskolelærer og liker ikke å leke.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Deretter type bøgdating hvor alle kjenner alle, utenom meg.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld - jeg klarte å lese «bøg-dating» og ble helt og og tenkte hva er det hun finner på å skrive?!?!

Så leste jeg noen ganger til og fikk det til å bli bøgda-ting. Jeg liker heller ikke bøgdating. Og tvungne «nå skal vi ha det morro, a’dere!!» ting. Og mingling på mannens jobb ting. Jeg liker mannen min, og er akkurat nok interessert i jobbområdet hans til å snakke om det på hjemmebane - men en haug med-entusiaster som tror jeg også kan masse om temaet. Nei, nei, nei....

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld - jeg klarte å lese «bøg-dating» og ble helt og og tenkte hva er det hun finner på å skrive?!?!

[Strå]

Jeg har ikke sosial angst, men jeg trives ikke i store jobbsettinger, altså store middager og slikt. Da sliter jeg alltid med å finne noen å prate med og føler meg rett og slett litt utenfor og alene. Jeg har samme følelsen på middager på større konferanser o.l. uansett type organisasjon.

[Isa]

Pausene og lunsj/middag når jeg er alene på jobbrelaterte happenings (kick-off/seminar/kurs) Jeg er ikke god på small-talk og har mest lyst til å grave meg ned i slike settinger. Så blir veldig glad når vi er to eller flere fra jobben.

Ellers en god del av det andre som er nevnt her og.

[Polyanna]

Bråkete setting med folk jeg ikke kjenner godt, som på bar og sånn. Det handler nok litt om at jeg er tunghørt også.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Bråkete setting med folk jeg ikke kjenner godt, som på bar og sånn. Det handler nok litt om at jeg er tunghørt også.

Jeg er enig i denne, selv om jeg ikke er tunghørt. Jeg misliker i stadig større grad å henge med folk det forventes jeg skal pliktsosialiseres med på fest. Det går ikke på at jeg ikke klarer det, men det er kjedelig og jeg blir lei. Det gjelder både på bar og på enorme arrangementer. Jeg er ikke så interessert i å bli kjent med nye folk mer, jeg ser dem jeg kjenner for lite allerede. Jeg elsker fester og moro med kollegaer og folk jeg kjenner godt.

Jeg liker heller ikke temafester. Og så synes jeg gigaavslutningene til barna der det er 60 barn og dertil foreldre og søsken i et digert rom, og man skal finne seg en plass og holde styr på yngre søsken mens man sosialiserer, er grusomt slitsomme. Det har sikkert noe å gjøre med at vi har nok å gjøre med å håndtere lillebror, sånn egentlig, så man føler man ikke får ført en sammenhengende samtale.