Tenåringssjokket - overvåkning

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Da kunne hun vel strengt tatt ikke velge?

La meg si det slik - jeg anser det IKKE for å være ett grunnleggende behov eller en "menneskerett" å ha smartelefon. Når jeg betaler alt for den, så setter jeg reglene for den. Ville hun ikke akseptere det, hadde vi noen eldgamle alternativer som fint ville funket til å ringe og sende tekstmelding med.


Det var i hennes egen interesse at dette ble gjort, og da kunne vi som foreldre se og dokumentere meldingsutvekslinger uten at man kunne skylde på sletting av meldinger og slikt. Så det var helt greit altså. Men hadde hun nektet, hadde hun ikke hatt iphone. Så enkelt.

[Myria]

Jeg er enig med Tallulah, My og andre som mener at overvåkning av barna og partneren er uaktuelt og en alvorlig inngripen i privatlivet. Nå er det en stund til vi har tenåringer, men jeg kan ikke se at jeg skal endre mening til da. Vi har aldri hatt GPS-klokke eller tracking på mobilen eller noe lignende på noen av barna heller, det har aldri falt meg inn. Jeg og mannen har heldigvis heller aldri behov for å vite hvor den andre er til enhver tid.

Jeg lurer også på om de som har tracking også på mannen med hånden på hjertet kan si at det hadde vært 100% greit og at de ikke hadde lurt på hvorfor eller hatt det minste snev av behov for å spørre om hvorfor om mannen (eller tenåringen) plutselig hadde slått det av eller sagt at han ikke vil trackes mer. Selv om man i teorien er enige om at det er frivillig og greit om det slås av har jeg vanskelig for å tro at det i praksis ikke ville medført noen tanker og spørsmål om hvorfor. Og det vet den andre også at det hadde blitt og derfor blir det faktisk ikke et fullstendig fritt valg likevel.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg lurer også på om de som har tracking også på mannen med hånden på hjertet kan si at det hadde vært 100% greit og at de ikke hadde lurt på hvorfor eller hatt det minste snev av behov for å spørre om hvorfor om mannen (eller tenåringen) plutselig hadde slått det av eller sagt at han ikke vil trackes mer. Selv om man i teorien er enige om at det er frivillig og greit om det slås av har jeg vanskelig for å tro at det i praksis ikke ville medført noen tanker og spørsmål om hvorfor. Og det vet den andre også at det hadde blitt og derfor blir det faktisk ikke et fullstendig fritt valg likevel.

Jeg tracker ikke min mann, men han har meg liggende i "Find My iPhone". Det er noe jeg har bedt om fordi jeg er litt rotete av meg. Nå er mannen min alt annet enn kontrollerende, og jeg vet jo at ting kan skje. Men foreløpig føles det helt greit.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg lurer også på om de som har tracking også på mannen med hånden på hjertet kan si at det hadde vært 100% greit og at de ikke hadde lurt på hvorfor eller hatt det minste snev av behov for å spørre om hvorfor om mannen (eller tenåringen) plutselig hadde slått det av eller sagt at han ikke vil trackes mer. Selv om man i teorien er enige om at det er frivillig og greit om det slås av har jeg vanskelig for å tro at det i praksis ikke ville medført noen tanker og spørsmål om hvorfor. Og det vet den andre også at det hadde blitt og derfor blir det faktisk ikke et fullstendig fritt valg likevel.

Det hadde vært helt uproblematisk. Han hadde kommet hjem til kald middag, eller vi måtte ringtes istedetfor å se hvor den andre er i sentrum eller lignende. Mannen kan koble iphone opp mot jobbid-en sin om han så ønsker, men gjør det ikke.


Altså, jeg hadde jo ikke TVUNGET noen til å bli tracket, det får da være grenser. Småtassene gjelder ikke, som nevnt i innlegg over. De får finne seg i det ei stund til.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Hvordan hadde du reagert om 16-åringen dro på fest, eller på overnatting til en venninne, og du oppdaget at hun plutselig hadde skrudd av sporingsfunksjonen?

Hun er 16, og bor på internat. Jeg skjønner at jeg bare kan drømme om å ha fullstendig oversikt - og ikke vil jeg ha det heller. Hun skrur ikke av funksjonen, fordi hun synes det er trygt at den er på. I tilfelle noe skjer, at hun mister telefonen eller lignende. Hadde hun skrudd den av, eller ønsket å ha egen apple id, så hadde det vært helt greit.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Jeg bruker støtt og stadig muligheten til å se hvor de er. Også mannen og Vesla. Hvorfor ikke? De vet om at muligheten er der, de kan også se andre devicer, og de er ikke dummere teknisk enn at de vet hvordan de skal skru det av. Jeg ser ikke problemet. Praktisk å ha, og når Vesla var yngre, greit å sjekke hvor hun var innimellom.

Tror kanskje det var denne setningen som ga inntrykk av overvåkning og manglende refleksjon rundt problemstillingen, sammen med et uttrykt (om enn irrasjonelt) ønske om full kontroll over ungene. Ønske om full kontroll, i kombinasjon med muligheten for full kontroll legger til rette for misbruk hvis man ikke har svært sterk selvkontroll. Valgfrihet for 16-åringen men ikke 8-åringen forsterket inntrykket. Tvungen sporing for 8-åringer hadde også vært helt utenkelig her. Det er ikke veldig lenge siden mine to yngste var 8. Men du har utdypet og begrunnet hva du egentlig mener i senere innlegg, og det bedret inntrykket litt.

Vi har også Tesla, men jeg kjører ikke og har derfor ikke appen for den på telefonen min. Hadde faktisk ikke slått meg at jeg kunne installere den og bruke den til å se hvor mannen er eller hvor lenge det er til han kommer hjem (nå sykler han stort sett til og fra jobb da, men hvis han var ute og kjørte i andre ærend). Tanken er rett og slett helt fremmed for meg, og jeg hadde opplevd det som ubehagelig om jeg av en eller annen grunn ble nødt til å sjekke. Omtrent som å åpne posten hans eller lese e-posten hans, en følelse av å snoke.

Det er mange ting som er både praktisk og som funker, men som likevel ikke er lurt eller bra på lang sikt. Å ha muligheten til å på en enkel måte følge hverandres bevegelser er en av dem, etter min mening.

[Harriet Vane]

Jeg mener det er brudd på barnekonvensjonen å overvåke barna sine. Jeg vil at barna mine skal lære å passe klokken og gå til skolen selv, uten at en fotlenke i form av elektronisk overvåkning tvinger dem til å gjøre det. Straffeloven sier et eller annet om å ikke krenke privatlivets fred, dessuten, alle mennesker har krav på privatliv og personlig sfære.

Hvis man overvåker barn og ungdom gjør de ting fordi de blir styrt utenfra til å gjøre det, ikke fordi de selv har lært og internalisert det å ta gode avgjørelser. Hvis det kun er på grunn av overvåkningen at man klarer å la være å drikke seg dritings, ikke rekke skolen eller havne i feil selskap, så er grunnlaget for å ta kloke avgjørelser altfor tynt!

Jeg mener at å overvåke barn og ungdom ligner på fengselstraff, en type frigangssoning. De kan bevege seg innenfor en kontrollert radius, men ikke utenfor. All kommunikasjon blir overvåket. All sosial omgang blir kontrollert. Du kan ikke velge vekk overvåkningen uten å generere mistanke, noe som igjen kan øke overvåkningen i styrke og frekvens. Det er en skrekkfilm, rett og slett.


https://www.nrk.no/norge/gps-i-ranse...len-1.12498134

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har spurt småtassene om hva de tenker om dette. Hovedsakelig fordi jeg bestemmer hva 8-åringen og 3-åringen skal synes er greit her tenker jeg.

Våre 8-åringer må være ekstremt forskjellige, for min 8-åring er veldig opptatt av at jeg ikke skal lese meldingene han sender med kompisene sine, og det er helt utenkelig for oss begge at jeg skal bestemme hva han skal synes er greit. Og behovet for å kunne finne igjen forlagte telefoner er heldigvis også helt fraværende. Enten har den falt ned mellom putene i sofaen eller den ligger i bunnen av sekken eller noe liknende. Da er det bare til hans eget beste at han får bruke litt tid på å lete etter den fremfor at jeg skal finne den med en app. Da jeg var 8 sendte jeg lapper i klasserommet med vennene mine og det var utenkelig for oss alle at foreldrene våre skulle lese dem. Nå er disse lappene på mobilene i stedet, og de er selvfølgelig fremdeles ikke ment å leses av foreldre. Og setter jeg gps-tracking på 8-åringen, er det ikke bare ham jeg tracker, men også andres barn, voksne som jobber på skolen hans og eventuelt foreldrene til kompisene hans når han er med dem på ting. Det er virkelig, virkelig ikke greit.

Det er også helt fjernt for meg å skulle gps-tracke 8-åringen eller mannen min. Og jeg skjønner ikke behovet. Snakker man ikke sammen? Hvis ikke, hvordan hjelper GPS-tracking? Hvordan vet du om mannen ikke skal innom et sted på veien, når du ser han er halvveis mellom jobb og hjemme?

Om jeg skulle brukt gps for å vite når jeg skulle lage middag, måtte jeg endten hatt en app som ga meg en alarm når mannen gikk fra jobb (og han måtte ha forbud mot å gå innom steder) eller jeg måtte sittet kontuerlig og sjekket gps-appen for å se når han begynte å bevege seg vekk fra kontoret sitt (og han måtte hatt forbud mot å gå innom steder). Det er utvilsomt mye enklere for ALLE at vi sender en sms ala "Jeg går fra jobb nå, er du på vei hjem? Passer det om middag er klar klokka 17?" Å skulle gps-overvåke partneren sin for å vite når middagen skal være klar høres rett og slett helt fjernt ut.

[Addison]

Jeg ser hvor mine jenter er på snap. Eldste kan velge å skru av, men gjør det ikke, det ligger en trygghet i det for henne også. Vi ønsker å vite hvor hun er og når hun skal komme hjem, det vil også gjelde når hun blir 18, så lenge hun bor hjemme. Det informerer mannen og jeg hverandre om også. Disse tingene snakker vi om, ringes og meldes, vi har kun snapkartet i bakhånd om vi ikke får kontakt innen rimelig tid. Jeg sjekker i blant, for å se om de er kommet hjem, er på toget, er kommet fram dit de skal og sånt. De vet jeg kan se det, de kan se meg. Gjensidig tillit og åpne linjer. Mannen har ikke snap til nå, men ser nytten og tryggheten i det, kommer til å sette det opp i julen for ham.

[Maverick]

Jeg får vondt i magen av sånt, og tror mange undervurderer hvor vanskelig det er å slå av en sånn dings "selv om man teknisk kan".

Det er skikkelig, skikkelig, skikkelig vondt å bli kontrollert og overvåket på den måten der, og det gjør noe med en som menneske. :gotthetshirt:

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg får vondt i magen av sånt, og tror mange undervurderer hvor vanskelig det er å slå av en sånn dings "selv om man teknisk kan".

Det er skikkelig, skikkelig, skikkelig vondt å bli kontrollert og overvåket på den måten der, og det gjør noe med en som menneske. :gotthetshirt:

Hvis dette var ment til meg, så se forrige innlegg fra meg. Jeg vet hun kan det, og hun vet at hun er gammel nok til at jeg ikke krever at hun har det på. Men hun har det på lell.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Hvis dette var ment til meg, så se forrige innlegg fra meg. Jeg vet hun kan det, og hun vet at hun er gammel nok til at jeg ikke krever at hun har det på. Men hun har det på lell.

Det kan godt tenkes det funker som fjell for dere, men det er mange som har på slikt selv om de egentlig ikke vil, fordi det er noen som vil at de skal ha det. Og det er ikke ok.

[Tallulah]

Det du beskriver Høst syns jeg er LANGT utenfor hva som er ok.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det kan godt tenkes det funker som fjell for dere, men det er mange som har på slikt selv om de egentlig ikke vil, fordi det er noen som vil at de skal ha det. Og det er ikke ok.

Og det er jeg enig i. Som i mye annet er kommunikasjon nøkkelen. For oss fungerer det, og det er ikke overvåking. Vesla synes feks også det er praktisk at jeg har tilgang til kontoen hennes. I teorien kunne jeg skaltet og valtet med stipendet hennes, fulgt med hva hun kjøpte osv, men jeg ville jo aldri gjort det. Jeg sitter heller ikke å følger med på hvor hun er til enhver tid. Jeg KAN se hvor hun er hvis det er behov for det.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det du beskriver Høst syns jeg er LANGT utenfor hva som er ok.

Hvorfor? 8-åringen og 3-åringen får ikke skru av på sine devicer (det ville vært idiotisk om de gjorde det, vi har støtt og stadig behov for å finne de når de er rotet bort...), men både mannen og Vesla står helt fritt. Det er PRAKTISK for oss å kunne se hvor de andre er (de kan se devicene også) og det er veldig greit å kunne finne igjen mistede devicer.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Hvorfor?

Fordi jeg syns det er en alvorlig inngripen i privativet å GPS-tracke familiemedlemmer, i stedet for å snakke med dem eller finne seg i at man ikke vet hvor de er. Da snakker jeg selvsagt ikke om å finne igjen telefoner man har forlagt, men for å finne personene som eier dem, slik du sier at du gjør støtt og stadig.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Fordi jeg syns det er en alvorlig inngripen i privativet å GPS-tracke familiemedlemmer, i stedet for å snakke med dem eller finne seg i at man ikke vet hvor de er.

Det hadde jeg vært helt enig i - dersom de selv ikke hadde ønsket at jeg skulle ha tilgang til gps-tracking av de, og jeg likevel hadde gjort det.



Jeg skal innrømme at jeg ikke har spurt småtassene om hva de tenker om dette. Hovedsakelig fordi jeg bestemmer hva 8-åringen og 3-åringen skal synes er greit her tenker jeg. De drar ikke med seg tingene rundt omkring heller, men om de har de med, er det veldig greit å kunne finne ut hvor de er (8-åringen, 3-åringen er vel aldri helt på egenhånd.... )



Mannen og Vesla - vel, igjen, de er klar over at det er på, de er klar over at jeg gjør det ved behov, de vet hvordan de skal slå det av, de vet at de kan unngå det ved å opprette egen apple id. De bryr seg ikke, og de synes det er praktisk ved behov.



Og - støtt og stadig var kanskje en overdrivelse. Mannen hvis han er sent hjemme grunnet middag, Vesla sjeldent nå. Mer før når hun bodde hjemme og hadde innetider og sånt. Også da var det helt innafor og hun var inneforstått med det.



Men jeg er sikkert ikke representativ her - jeg drømmer om muligheten for å operere inn chip i ungene (slik kattene har), sånn at jeg kan finne de hvor som helst når som helst uansett hva! En helt idiotisk og tullete frykt for at de skal rote seg bort, bli kidnappet eller lignende. Jeg ville jo aldri gjort det - åpenbart - men å benytte en funksjon på en telefon til å finne telefonen ved behov eller sjekke om mannen er hjemme i løpet av en halvtime, det seg jeg ikke problemet med.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

En helt idiotisk og tullete frykt for at de skal rote seg bort, bli kidnappet eller lignende.

Da syns jeg det er noe du bør jobbe med. Jeg syns faktisk ikke det holder at man har spurt/påstår at det er greit om de skrur det av. Jeg syns rett og slett ikke det er slik man oppdrar barn, og jeg syns ikke det er slik man skal gjøre i et tillitsforhold til andre. Lurer man på om noen rekker middag; da ringer man. Man GPS-tracker ikke kjæresten sin.

[My]

Jeg hadde heller ikke ønsket å ha et sånt system i vår familie. Heller ikke om barna syntes det var greit. Det har også litt med trygghet å gjøre, jeg vil heller ikke at andre de måtte ha på snap skal kunne spore dem opp hvor enkelt som helst, så jeg har bedt dem om å ikke ha det på. Vi har snakket en del om dette, og problematisert det med å kunne se hvor alle vennene er til enhver tid. Følelsen du får hvis du ser at "alle" vennene er samlet et sted, og at du ikke er invitert. Det er ikke heldig. I tillegg har det med selvstendighet å gjøre. De skal vite at de alltid kan komme til oss uansett hva det gjelder ja, men av og til må de også oppleve at de ikke vet hvor vi er, eller at vi ikke alltid kan ile til og "redde" dem hvor og når som helst, men at de må ordne opp for seg selv.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg hadde heller ikke ønsket å ha et sånt system i vår familie. Heller ikke om barna syntes det var greit. Det har også litt med trygghet å gjøre, jeg vil heller ikke at andre de måtte ha på snap skal kunne spore dem opp hvor enkelt som helst, så jeg har bedt dem om å ikke ha det på. I tillegg har det med selvstendighet å gjøre. De skal vite at de alltid kan komme til oss uansett hva det gjelder ja, men av og til må de også oppleve at de ikke vet hvor vi er, eller at vi ikke alltid kan ile til og "redde" dem hvor og når som helst, men at de må ordne opp for seg selv.

Hverken jeg eller Vesla er på snapkartet, de andre har ikke snap - vi ser det via Find My iPhone.

[Charlie]

I vår familie er vi synlige på snapkartet for hverandre, men ikke nødvendigvis for andre. Er litt delt på den der. Jeg er ikke glad i sporing, samtidig har tenåringen en såpass vid geografisk sirkel, til dels på jobb og med dårlig trafikksikkerhet fra jobb, at jeg synes det er en trygghet å kunne se hvor tlf hennes er. Så vet jeg naturligvis at de som ikke vil bli funnet har sine metoder, akkurat som man i gamle dager kunne angi å være tilstede på en adresse med fasttelefon men hvor nummeret var satt over til et annet sted.