Skal man snakke med andre om alt?

[Skilpadda]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du mener det du sier er motsatt av det jeg sier, him. Jeg er jo ikke uenig i at man kan fortelle videre ting dersom det er greit for den det gjelder! Jeg antok spørsmålet gjaldt saker der det ikke åpenbart er uproblematisk for den det gjelder, så det var det jeg snakket om.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Ja, hvis du trenger det (og har lyst til det), kan du velge ut enkeltpersoner å fortelle hva som helst til. Uansett. Det mener jeg faktisk er en menneskerettighet. Vi kan ikke drive mer sensur av hverandre.

Det går jo en grense mellom hva som er ens eget og hva som er andres.
Kan man snakke om barns problemer med venner?
For meg ville det vært et voldsomt tillitsbrudd om partner snakket OM meg med andre. Altså dypt personlige ting. Jeg opplever ikke det som sensur altså. Det er mitt, ikke partners. Tenker jeg.

[Charlie]

Sine egne problemer forvalter man selv, men man deler det ikke med alt og alle overalt. Det er noe med sosiale antenner og situasjonsforståelse. Så er det en faktor hvorfor man sier det. Er det for å få råd om hva man skal gjøre, feks., er det noe annet enn et generelt behov for munndiaré eller for å trumfe hvem som vet mest/ har det verst. Typ høylytt diskusjon i en restaurant om navngitte venners skilsmisseoppgjør, som en FB-venn nylig overvar. Å presentere sine diagnoser som en del av å hilse på en skolekamerat fra 20 år tilbake, - og so berre.

Tenker å viderebringe det man selv er betrodd, også har noe med setting å gjøre. Har man fått vite det under fire øyne, er det etter mitt syn noe man ikke viderebringer uten eksplisitt samtykke. Har man fått vite det ved et middagsbord hvor det er delt i plenum med 10-15 stykker, er det kanskje motsatt. Derfor stusser jeg litt når jeg får inntrykk av at man ikke skal holde ting for seg selv uten eksplisitt å ha blitt forbudt det - har noen drøftet spørsmål som må anses å være «privat» under fire øyne, så tenker jeg det er unødvendig å si at man ikke sier det videre. Det er så mye annet man kan prate om enn at mannen har mistet lysten på den slappe kona si, at hun strever med inkontinens eller hva.

Enig med Floksa i mye. Det handler om tillit man er vist, ved at noen har betrodd en noe.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du mener det du sier er motsatt av det jeg sier, him. Jeg er jo ikke uenig i at man kan fortelle videre ting dersom det er greit for den det gjelder! Jeg antok spørsmålet gjaldt saker der det ikke åpenbart er uproblematisk for den det gjelder, så det var det jeg snakket om.

Ja, det ble litt ullent for meg hva jeg selv tenkte. Jeg hadde kanskje mest en spesifikk setting i hodet: Jeg tenkte på tenåringene mine, ofte hvis det er noe, er det vanskelig for meg å faktisk skille meg fra dem, hvem er bekymret for hva? Jeg tror faktisk at jeg var mer sliten enn yngste da hun var syk i slutten av barneskolen - akkurat i det tilfelle var det helt greit for henne at jeg snakket om det, hadde hun sagt at jeg ikke fikk snakke om det hadde det vært veldig tungt for meg. (Jeg har det ikke på samme måte med mannen. Vi er separat, det som er hans er hans, det som er mitt er mitt. Opplevde det helt anderledes da han var til utredning pga hjerte. )

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det går jo en grense mellom hva som er ens eget og hva som er andres.
Kan man snakke om barns problemer med venner?
For meg ville det vært et voldsomt tillitsbrudd om partner snakket OM meg med andre. Altså dypt personlige ting. Jeg opplever ikke det som sensur altså. Det er mitt, ikke partners. Tenker jeg.

Det er ikke alltid så lett å bestemme hva som er grensa mellom ens eget og andres nei. Andres problemer kan fort bli dine egne, når du har dem nær på deg. Jeg er enig med deg i at generelle ting (nå skal du få høre om noens problem) skal man la være å slarve om. Men hvis man selv trenger det, så er det noe annet.

Jeg kunne absolutt snakket om mine barns problemer, med noen utvalgte av mine venner - hvis jeg trengte det. Det har jeg jo gjort flere ganger allerede. Hvis min partner hadde snakket om sine problemer med meg med andre, så hadde jeg tenkt at da trengte han vel det da. Jeg kan ikke bestemme at han ikke får snakke med folk om ting han sliter med. Men bare sånn generelt om at jeg har det og det problemet, det er jeg enig i at ikke er greit å fortelle til andre.

[Skilpadda]

Men det var litt det jeg mente, him, altså at jeg mener jeg kan velge å snakke med andre dersom saken faktisk er et problem for meg (også). Som i ditt tilfelle med datteren din, der mener jeg du hadde «rett» til å snakke om det fordi det faktisk var et problem for deg.

[Fløyel]

Dersom jeg hadde hatt en dement svigermor med hemoroider hadde jeg luftet utfordringene rundt hennes sinnstilstand med en nær venn/venninne, hemoridene hennes hadde jeg tipset legen hennes om.

Jeg har en som jeg er svært fortrolig med, og jeg vet med sikkerhet at det blir hos henne, det er min søster og jeg kan vel si at med henne deler jeg det aller meste. Men min manns evt potensproblemer hadde jeg diskutert med min fastlege, gjerne sammen med mannen min.

Jeg har med årene lært at det er ikke "alt" jeg lufter i de ulike syklubbene. Jeg velger mine samtalepartnere med omhu.

[vixen]

Jeg har noen nære venner jeg kan snakke med alt om og som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv noen ganger. Jeg stoler 100 prosent på dem og har kjent dem hele livet. Vi har vært med på hverandres opp og nedturer. Vi bor dessverre ikke på samme sted lenger, men når vi møtes så luftes det aller meste. Det er utrolig godt å ha noen andre som kan være fornuften min av og til. Vi kan lett gråte og le i samme åndedrag omtrent. Det gir meg en trygghet å ha et slikt sikkerhetsnett. Vi kjenner hverandres familie, partnere og søsken så vi forstår det meste dersom det er noe som knoter seg til av og til. Og vi er såpass ulike at det gjør godt å få ulike perspektiv på problemstillinger man ev sliter med.

[Carrera]

Tja, kommer alt an på for meg også. Kanskje ikke så mye på tema, men til hvem, og ikke minst hvordan og hvorfor man forteller.

Svigermors hemorider synes jeg ikke er et samtaleemne i en syforening. Virkelig. Men med en nær og betrodd venninne, så kan det snakkes om, enten om hemorider kommer opp som et tema, og at det blir naturlig å nevne hennes erfaringer. Eller om svigermor gnåler masse om temaet, slik at jeg har et behov for å lufte det av meg.

Dette gjelder i grunn svært mange tema. Alt kan i min verden snakkes om til betrodde som jeg stoler på. Det være seg i frustrasjon, rådføring, slarv og det som er. Men absolutt ikke alt passer seg i syforeningen.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men det var litt det jeg mente, him, altså at jeg mener jeg kan velge å snakke med andre dersom saken faktisk er et problem for meg (også). Som i ditt tilfelle med datteren din, der mener jeg du hadde «rett» til å snakke om det fordi det faktisk var et problem for deg.

Ja, det var slik jeg forsto deg. Jeg tror nok jeg hadde valgt å ikke snakke med andre om det hvis datteren min virkelig ikke ønsket det. (det er selvsagt vanskelig å vite helt sikker hva man hadde gjort i en hypotetisk situasjon)

Jeg vet feks om et tilfelle med en voksen mann (mellom 30-40) som er alvorlig syk (potensielt dødelig), han ønsker ikke å snakke om det og ønsker heller ikke at den nærmeste familien hans (mor, søsken, barn etc) snakker om det. I og med at det er så alvorlig er jo også de påvirket, men å gå helt imot noe som en voksen mann definitivt ikke ønsker, og som tross alt skjer inne i hans kropp, jeg synes ikke det automatisk er noe riktig/galt her.