Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

[Trixie]

Akkurat Pamina.
Det hender jeg har en dårlig dag å. Det hjelper sjelden med kommentarer om det. Ofte er det omsorg som funker best.

[nokon]

Pamina sa det eg tenkte.

Eg ville aldri vurdert å sende ein 11-åring aleine heim frå ferie, er det eit seriøst forslag? Ho er eit barn! Ja, ho lager dårlig stemning og ja, ho øydelegg ferien for andre. Men å sitte aleine på fly frå Spania til Norge er ein ganske alvorlig konsekvens.

[oslo78]

Jeg har ingen gode råd. Jeg hadde blitt så fortvilet og sinna at det nok hadde vært best om hun ble i leiligheten og var sur der. Jeg trenger virkelig ferie i ferien min og hadde blitt utrolig sliten av en sur unge i to uker. Samtidig hadde jeg ikke turt å sende henne hjem alene, tenk om hun er så sur at hun boikotter og ikke går på riktig fly?

[vixen]

Om hun ikke sliter med noe sånn generelt så lurer jeg på hvor mye omsorg man skal gi i en slik situasjon? Man må jo lære seg å oppføre seg av hensyn til andre uansett om man har en dårlig dag? Det er ikke en unnskyldning for å være drital. Jeg hadde prøvd å snakke med henne for å finne ut om noe plaget henne selvsagt, men ellers så mener jeg at det er helt innafor å la henne være i leiligheten og at hun kan joine når hun klarer å være noenlunde hyggelig. Det er dårlig gjort å ødelegge ferien for andre og det hadde blitt lange samtaler og avtaler før neste gang vi planla en tur. Og det hadde fått konsekvenser etter hjemkomst for andre ting hun ønsker å gjøre i ferien.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Om hun ikke sliter med noe sånn generelt så lurer jeg på hvor mye omsorg man skal gi i en slik situasjon? Man må jo lære seg å oppføre seg av hensyn til andre uansett om man har en dårlig dag? Det er ikke en unnskyldning for å være drital. Jeg hadde prøvd å snakke med henne for å finne ut om noe plaget henne selvsagt, men ellers så mener jeg at det er helt innafor å la henne være i leiligheten og at hun kan joine når hun klarer å være noenlunde hyggelig. Det er dårlig gjort å ødelegge ferien for andre og det hadde blitt lange samtaler og avtaler før neste gang vi planla en tur. Og det hadde fått konsekvenser etter hjemkomst for andre ting hun ønsker å gjøre i ferien.

Dette egentlig. Det er ingen unnskyldning for å spolere ferien for to andre at man er verken 11, 14, 17 eller 50 år.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Om hun ikke sliter med noe sånn generelt så lurer jeg på hvor mye omsorg man skal gi i en slik situasjon? Man må jo lære seg å oppføre seg av hensyn til andre uansett om man har en dårlig dag? Det er ikke en unnskyldning for å være drital. Jeg hadde prøvd å snakke med henne for å finne ut om noe plaget henne selvsagt, men ellers så mener jeg at det er helt innafor å la henne være i leiligheten og at hun kan joine når hun klarer å være noenlunde hyggelig. Det er dårlig gjort å ødelegge ferien for andre og det hadde blitt lange samtaler og avtaler før neste gang vi planla en tur. Og det hadde fått konsekvenser etter hjemkomst for andre ting hun ønsker å gjøre i ferien.

Jeg er på lik linje med deg.

[Trixie]

Jeg tenker at om situasjonen kanskje blir litt fastlåst så tar det litt tid å løsne det også. Når jeg skal «bli blid igjen» så hender det at det ikke skjer på et sekund. Omsorg, lirking og luring og kanskje noen kan hjelpe meg så er det ofte det jeg trenger. Det er min erfaring også at det funker.
Tror virkelig ikke en 11-åring ønsker å spolere noens ferie. Men at noe er vanskelig akkurat nå. Og da må man kanskje leite og bruke litt tid for å få løst det.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Trixie, her.

Jeg tenker at om situasjonen kanskje blir litt fastlåst så tar det litt tid å løsne det også. Når jeg skal «bli blid igjen» så hender det at det ikke skjer på et sekund. Omsorg, lirking og luring og kanskje noen kan hjelpe meg så er det ofte det jeg trenger. Det er min erfaring også at det funker.
Tror virkelig ikke en 11-åring ønsker å spolere noens ferie. Men at noe er vanskelig akkurat nå. Og da må man kanskje leite og bruke litt tid for å få løst det.

Samme her, det skjer ikke på et sekund her heller. I den alderen er det en del hormoner som raser også , ikke alltid like lett å være rasjonell er min erfaring.

[Maverick]

Jeg hadde helt sikkert latt en elleveåring som ikke ville være med på noe, og som var sur og grinete, bli i leiligheten, men jeg hadde virkelig aldri, aldri, aldri sendt en elleveåring hjem igjen fra ferie.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg hadde helt sikkert latt en elleveåring som ikke ville være med på noe, og som var sur og grinete, bli i leiligheten, men jeg hadde virkelig aldri, aldri, aldri sendt en elleveåring hjem igjen fra ferie.

Enig med deg, det hadde jeg aldri gjort heller.

[Charlie]

En 11-åring aksepteres vel normalt ikke alene på et fly, da må de ha Unaccompanied minor-avtale. Og en flyselskapsansatt følger. Så ikke «alene» sånn sett.

Når det er sagt, hadde jeg nok ikke satt en 11-åring på fly hjem fordi ungen var sur. Selv om det er over tid.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

En 11-åring aksepteres vel normalt ikke alene på et fly, da må de ha Unaccompanied minor-avtale. Og en flyselskapsansatt følger. Så ikke «alene» sånn sett.

Når det er sagt, hadde jeg nok ikke satt en 11-åring på fly hjem fordi ungen var sur. Selv om det er over tid.

Vil bare presisere at jeg ikke tenke å sende ungen hjem som straff og i skam for dårlig oppførsel. Men som er åpning og en utvei for en unge som tydeligvis ikke ønsker å være der hun er. Altså som er frivillig valg.

[Charlie]

For ordens skyld, for min del har jeg ikke oppfattet at hjemsending skulle være straff. Bare at jeg ikke ville løst det på den måten.

[Appelsin]

Jeg tenker at dette er barnet ditt, og at det er jobben din å tåle å stå i dette. Jeg skjønner at det er kjipt, altså, det er ikke dét.
Jeg kan gi en haug med innspill ut i fra en tenkt situasjon med ett av mine barn, men det er fordi jeg kjenner dem. Det du beskriver kunne skjedd med alle tre - hadde det vært 14-åringen hadde det garantert vært noe bak, med 11-åringen hadde det sannsynligvis vært utløst av en teit bagatell i tax-freen eller noe sånt, og med yngste går det meste over med litt ekstra klemming og en dose hai-prat.
Jeg hadde ikke satt noen på flyet hjem, det ville jeg tenkt på som en total fallitterklæring som mor.

[Cumulus]

Har hatt nok en lang prat med henne nå. Hun sier hun ikke liker seg i varmen og er lei av å bade. Så da får hun bare være på rommet.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Har hatt nok en lang prat med henne nå. Hun sier hun ikke liker seg i varmen og er lei av å bade. Så da får hun bare være på rommet.

Det er jo en god løsning. Men jeg ville lagt noen planer for resten av tiden slik at alle får velge litt. Det er kanskje noe å se i nærheten?

[Trixie]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Har hatt nok en lang prat med henne nå. Hun sier hun ikke liker seg i varmen og er lei av å bade. Så da får hun bare være på rommet.

Så fint hun fikk satt ord på det. Jeg var i Spania med mine i fjor. De er i en annen alder nå så å «bare bade» er ikke aktuelt lenger. Vi var på shopping, på cafe, og hadde noen andre aktiviteter i tillegg til å bade, sole oss og leke ved/i bassenget. Å finne noe som er gøy for alle er jo fint når man er på ferie.

[Isolde]

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette du skriver her kjenner jeg veldig igjen hos min eldste. For det gjelder ikke bare ferier, det gjelder alt som hun har høye forventninger til. Hver jul, bursdagsfeiring, 17.mai og ferie siden hun var helt liten har vært på samme måte. Hun bygger opp masse forventninger, og i stedet for å greie å nyte begivenheten når den kommer, så har hun høye skuldre og er stresset, og redd for at alt ikke skal bli like perfekt som hun hadde håpet. Og det har endt med en meltdown på ett eller annet tidspunkt, i løpet av dagen på julaften eller i bursdagen sin, eller noen dager i løpet av ferien hvor alt har vært "feil". Jeg klarer heller ikke å være tålmodig, og blir frustrert over at hun er sint og sur og tilsynelatende utakknemlig, og det gjør selvsagt ikke situasjonen bedre. Hun fungerer absolutt best i vanlig hverdag. Når høsten kommer, og skolen og hverdagen begynner igjen, så er det som om skuldrene senker seg, det ekte smilet kommer på plass, og hun greier å puste skikkelig igjen.

Nå er hun eldre, og greier å regulere det bedre selv, og er flinkere til å sette ord på følelsene, samtidig som jeg har fått mer erfaring og kjenner henne bedre, og har bedre verktøy for å låse henne opp. Forventningene er ikke lenger like svimlende sommerfulger-høye til f.eks bursdag, jul og 17.mai som da hun var mindre, så der slapper hun litt mer av. Så alt i alt føler jeg at det fungerer bedre nå, men absolutt ikke perfekt, og ferier er fortsatt utfordrende. Jeg er spent på hvordan det går denne gangen.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.