Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Besteforeldre unnes helhjertet lange ferier, og de henter også i barnehagen med glede når det kniper, i stedet for å snipe over hun datteren som har fått flere barn enn hun klarer å ta seg av.

Jeg håper da også å kunne hente i barnehagen av og til om jeg får barnebarn, eller trå til på planleggingsdager, finne på ting med ungene osv. Men jeg har nok en viss forventning om valg av jobb, valg av hobbyer, valg av ferier som i hovedsak harmonerer med familieliv. Jeg er tante til et barn som har vært som en pakke som har blitt sendt rundt etter et kaotisk system, og det har på ingen måte vært uproblematisk.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

I vår familie er en viktig verdi at man hjelper når man kan, og får hjelp når man trenger. Det fører til at barnebarn får nære forhold til beste- og oldeforeldre, at ingen gamle er på sykehus eller hjem en eneste dag alene uten besøk, at planter blir vannet i alles leiligheter av den som ikke er på ferie, de av oss som kan skifte dekk fikser andres dekk, og bikkjer går på omgang.

Jeg vil gjerne kommentere på dette; For å få til dette er man veldig avhengig av å ha en stor _nok_ familie da. Vår "stor"familie består av meg+samboer og 2 voksne personer til, hvorav en er min etterhvert gamle mor. Og sønnen min. Det du beskriver er rett og slett ikke gjennomførbart, dessverre. "Fordelen" er jo at vi bare har min mor av eldre å ivareta da (og sønnen min).
Men allikevel er det en viktig verdi også for oss at man hjelper når man kan. Men vi kan dessverre ikke alltid få til å gi hjelp til hverandre når den trengs.

Når det gjelder hjelp fra besteforeldre har vi egentlig ingen å vende oss til lengre. Jeg synes det er fint for de som kan få hjelp fra besteforeldre altså, bevares, og tidligere da jeg hadde flere å lene meg på fikk jeg også hjelp. Men samtidig kan det alltid skje ting som gjør at man ikke kan forvente å få hjelp. Så jeg tenker at når man får barn får man bero seg på å kunne ivareta dem selv også blir bidrag fra andre en herlig og imøtekommen bonus. Et syn som selvsagt er sterkt farget av egen situasjon.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve.

Jeg synes det er ekstremt trist dersom det ikke er slik at vi forventer hjelp fra de som er vår nærmeste familie. Det bør være en gjensidig selvfølge.

Jeg har nesten ikke egen familie, bare en storesøster. Vi bor ganske langt unna hverandre, men vi stiller opp for hverandre når det trengs. Jeg er også ekstremt heldig med svigerfamilien, de hjelper oss mye når det trengs, feks da vi pusset opp leilighet. Svigerforeldrene mine legger inn stor innsats for å få et nært forhold til sønnen min, som var 6 år da de traff ham første gang. Jeg innrømmer at jeg, og ikke minst mannen min, hadde blitt veldig skuffet om de ikke hadde gjort det. Man har kanskje ikke valgt å få barnebarn, men man har valgt å få barn og det er absolutt ikke noe som går over når ungene blir voksne.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg synes det er ekstremt trist dersom det ikke er slik at vi forventer hjelp fra de som er vår nærmeste familie. Det bør være en gjensidig selvfølge.

I min familie hjelper man også hverandre når det virkelig trengs. Men jeg forventer ikke at familien min skal stille opp for å avlaste meg med barna mine. Med avlastning så tenker ihvertfall jeg på pass som ikke er nødvendig, men som hadde vært etterlengtet. Å ønske meg det, kan jeg jo, men jeg forventer det ikke, fra noen av sidene. Dette er selvfølgelig basert på erfaring.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

I min familie hjelper man også hverandre når det virkelig trengs. Men jeg forventer ikke at familien min skal stille opp for å avlaste meg med barna mine. Med avlastning så tenker ihvertfall jeg på pass som ikke er nødvendig, men som hadde vært etterlengtet. Å ønske meg det, kan jeg jo, men jeg forventer det ikke, fra noen av sidene. Dette er selvfølgelig basert på erfaring.

Ok, da er vi veldig ulike. Jeg forventer at familien vår stiller opp så vi får gått på teater begge to, feks, og de forventer tilsvarende tilbake. Jeg gidder ikke være med på å skape et samfunn der vi ikke kan forvente annet enn livsnødvendig hjelp av hverandre.

For ordens skyld, jeg har ikke lest kronikken det snakkes om her.

[zinatara]

Jeg kjenner meg delvis igjen. Ikke i at jeg trenger avlastning fra ungene, det har jeg aldri forventet. Men jeg har foreldre som er veldig engasjerte og som bruker mye tid på ungene. Som ringer og spør hvordan det går, sender kort når de er på ferie og kjøper noe til ungene når de er bortreist. Ja, de reiser mye nå som de er pensjonert, men ikke slik at jeg føler det på noen måte går utover forholdet til barna. De har også flere ganger tatt med barna på ferie.

Foreldrene til mannen er yngre og faren hans startet på kull nummer to sent. Så de har ikke vært like engasjerte. Til tider direkte uinteresserte. Og jeg syns det er nokså trist å se hvor overfladisk forhold ungene har til dem. Både for deres og barnas skyld. Farmor ringer innimellom og kommer innom noen ganger i året. Men tidligere har mannens søster hatt det ganske tøft og mye av hennes oppmerksomhet har gått til hennes barn. Noe som jo er forståelig, men det er litt kjipt å se på hvor mye nærere hun er de barna enn mine.

[Madicken]

Vi er kjempeheldige med spreke og engasjerte besteforeldre på begge sider, som villig stiller opp for barna både i hverdagen og i ferier, og setter stor pris på tid sammen med barnebarna. Jeg understreker heldige, for dette er ikke noe jeg tar som en selvfølge. Vi passer selvsagt på å stille opp dersom våre foreldre trenger hjelp til noe, for denne "tjenesten" bør jo gå begge veier, synes jeg.

[Tjorven]

Ungene mine er rikt utstyrt med besteforeldre - 7 stykker. Og disse er i alle kategorier. Noen er fullstendig uinteressert i barnebarna, mens noen legger alt til side for å tekkes dem og så noen midt imellom. Så en generalisering av en hel generasjon blir jo feil.

Jeg husker jeg ble skuffet da besteforeldrene nordpå ikke ønsket besøk en sommer, men det var vel så mye fordi andre barnebarn ble prioritert foran mine unger (enda vi spurte først). Men i år skal ungene nordover til og med uten oss foreldrene, og både unger og besteforeldre gleder seg. Besteforeldrene spurte sågar om de kunne få besøk. Jeg ser jo at det er lettere å ha besøk av 11- og 14-åring enn da de var 4 og 7.

[GydaG]

Har ikke lest artikkelen, så jeg kan jo være på jordet.
Jeg kjenner selv på en sårhet når temaet dukker opp.
Vi hadde tre sett foreldre, min egen far og stemor viet livet sitt til barnebarna hennes, men ingen av mine ble noen gang invitert med på hytta eller deres faste nyttårsaften-opplegg med alle de andre.
Da de havnet på sykehjemmet rett ved siden av huset vårt var det bare vår yngste som hadde lyst til å besøke dem og bli kjent, og også den eneste som i noe grad sørger nå som begge er døde.
Min mor og stefar tilhører den gruppen som har båt, og som reiser på flere turer til varmere strøk gjennom året, men de har heller aldri vært på tilbudssiden til å ta med ungene på turer. Først nå i det siste da belastningen vi har stått i med heftige utfordringer med to av ungene på toppen av min helse har det vært mulig å få litt hjelp noen få ganger. Men da må jeg be på mine knær nærmest, og jeg kan heller ikke regne med st de stiller selv om de har sagt ja.
Og så har vi svigers. Eget kapittel. Så da svigerfar døde i natt og vi forteller ungene det trekker de bare på skuldrene.
Kontrasten innad i familien er stor der og.

Så når man da sitter og blar seg gjennom «Glansbook» og ser den ene lykkelige generasjonsferien etter den andre, og stadig vekk hører om besteforeldre som har kun barnebarna på besøk både her og ser, da må jeg innrømme at jeg syns våre egne barn går glipp av noe. Ikke bare fordi jeg selv har vært dønn utslitt i flere år allerede, men fordi jeg husker min egen barndom og de gangene jeg fikk reise til farmor og være der alene som helt magiske. Sommerkvelder ute i jordbæråkeren, høljregn i vedboden der vi satt og spikka barkebåter, og fisketurer med dupp i solnedgang. Og alltid åpne armer og et glass multesyltetøy på lur.
Og jeg håper inderlig at jeg vil klare å være en sånn bestemor om jeg får muligheten.

[GydaG]

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

Jeg ble provosert fordi hun generaliserer. (det gjør jeg alltid - uansett.)

Hun skriver om sin relasjon til sine barns besteforeldre som om det skulle være et samfunnsproblem.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

Jeg er ikke besteforelder i det hele tatt, men blir likevel provosert. Av at det fremstilles som obligatorisk å stille opp som barnebarnevakt. Jeg kan se for meg at hvis jeg hadde stilt opp som Pøblis og deretter leste dette, hadde jeg fått inntrykk av at innsatsen min i ferien bare var å forvente, og ikke noe noen behøvde å være glad og takknemlig for.

Er det ikke nettopp det som er besteforeldres privilegium? Å kunne velge når man er sammen med barna.

Og så er jeg enig med de som sier at det er en sammensausing her. Jeg skjønner at man kan savne at barna har et godt forhold til besteforeldrene, men ikke fremstill det som besteforeldrenes skyld at du er sliten.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og så er jeg enig med de som sier at det er en sammensausing her. Jeg skjønner at man kan savne at barna har et godt forhold til besteforeldrene, men ikke fremstill det som besteforeldrenes skyld at du er sliten.

Ja, og dette er jeg klar på. Jeg klarer fint å ta vare på egne unger. Men jeg ønsker at de skal ha et nært forhold til besteforeldrene, og når besteforeldre velger å ikke ta del i livet deres, så synes jeg det er trist.

Jeg hadde et ekstremt nært forhold til mormor og morfar. Det er ikke helt tilfeldig at knerten er kalt opp etter bestefaren min. (Sånn i tillegg til at han hadde et kult navn.)

[Miss Norway]

Men det er jo litt trist med besteforeldre som ikke viser et fnugg av interesse for barnebarna sine? Det synes jeg må være - generelt - lov å synes.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men det er jo litt trist med besteforeldre som ikke viser et fnugg av interesse for barnebarna sine? Det synes jeg må være - generelt - lov å synes.

Ja, jeg synes det er utrolig trist. Svigermor bor i samme by som oss, og det hender at hun dukker opp i bursdagene vi inviterer til, men ikke alltid. Snuppa har aldri overnattet hos farmor, mens knerten har sovet der en natt en gang for 5 år siden (fordi jeg hadde logistikkutfordringer av dimensjoner). Jeg forbeholder meg retten til å synes det er vondt.

[nolo]

Jeg har hatt besteforeldre til mine unger som har stilt passelig opp. De har skapt minner sammen med barnebarna, og vært barnevakt når vi hadde behov. Jeg syns ikke vår foreldregenerasjon virker så mye mer bortskjemt enn vår egen generasjon. Når det gjelder å ta seg av egne barn i ferien, så har det for min del bare vært stas. Alle har fri og ingenting haster.

[dutte]

Mine barn har besteforeldre som ikke er tilstede i deres liv i det hele tatt. Jeg er vokst opp med besteforeldre som lærte meg hvordan en familie fungerer. Besteforeldrene i dag hos oss tror jeg ikke skal ha så store forhåpninger når de blir gamle. De kjenner ikke sine barnebarn. Jeg synes det er trist.

[polarjenta]

Jeg er alene med mine to barn, det har til tider vært tøft, men jeg har alltid vært av den formening at det er mine barn og mitt ansvar. Besteforeldrene har stort sett stilt opp når jeg har behov, men det var enklere når bestemor enda jobbet. Når hun ble pensjonist så ble hun mer opptatt enn noensinne. Det jeg syns er en utfordring er at når jeg spør om barnepass enn tid framover(jeg har en jobb der jeg reiser 2-4 ganger i året) så kan hun ikke svare ja eller nei for det kan jo dukke opp noe annet. Det syns jeg er litt irriterende. Men jeg forventer aldri barnepass, og nå er de så store at jeg kan dra ut og la de være alene hjemme noen timer.

Mine foreldre reiser for øvrig mye mer enn besteforeldrene mine gjorde. Mamma sa tidligere i sommer at hun kunne egentlig tenkt seg å ta med storebror på tur, men at hun ikke turte, og det skjønner jeg, de er jo ganske gammel, og pappa sliter med stråleskader, så det å ta med en 14 åring er mye ansvar dersom det skjer noe. Og som jeg sa til henne; dere reiser utenom skoleferie så det er uansett ikke aktuelt å ta han ut av skolen for å reise til syden. Jeg tror hun syns det var et bra svar, og det tok bort den dårlige samvittigheten. De hadde det eldste barnebarnet med på noen turer, men det var enten på besøk til meg(bodde en annen plass da) eller på mammas hjemtrakter. De var yngre da, og hadde bare ett barnebarn, og pappa var ikke blitt syk da.

Jeg skulle heller ønske meg at tante og onkel stilte mer opp, men det er like mye min feil som demmes, jeg er ingenting flink til å spørre.

[Milfrid]

Jeg kan kun snakke om mine ungers besteforeldre, og de er i grunnen veldig flinke til å stille opp og hjelpe til. Begge settene reiser mye, men de er fremdeles flinke til å tilby hjelp og pass. Det tar glatt med barnebarna på hytta en uke.

Jeg anser meg som heldig, tar det ikke som en selvfølge.

[nokon]

Eg skjønner irritasjonen over generaliseringa, samtidig som eg ser at det er noko i det kronikkforfatteren skriv. Vi er så heldige at vi bur i eit velfungerande sameoge med svigerforeldra mine, som stiller opp og henter på AKS og bidrar med overnatting og det eine og det andre. Nå har vi akkurat avslutta ferien med å besøke dei på hytte på fjellet og eg har lese to bøker på tre dagar, medan eg har lytta til Ungen og Svigermor si samanhengande småprating.

Eg ser samtidig at mange, både her og i min krets elles, seier at det sitt langt inne å be besteforeldre om hjelp. Og eg skjønner at eg er ekstremt privilegert som har ei svigermor som trivst så godt med å vere saman med barnebarnet sitt. Når eg takker for hjelp, takker ho for at ho får lov å bruke tid saman med barnebarnet sitt. Det er ikkje noko vi kan forvente eller ta for gitt. Medan i tidlegare tiders storfamilier var kanskje slikt meir som forventa.