Utfordrer du andre? (meninger, tanker, oppfatninger)

[sindrome]

Jeg utfordrer hvis jeg mener at noe er feil og jeg kan påvirke det. Dersom jeg er av oppfatningen av at den jeg snakker med ikke kommer til å høre på meg, så bruker jeg ikke energi på det. Jeg er opptatt av å forstå hvorfor andre mener det de gjør, oftest har de en grunn for det og noe kan komme fra en kontekst jeg ikke har vært borti eller visst om.
På jobben utfordrer jeg hvordan vi løser ting, jeg sier ifra, hører på motargumenter, lar det ligge. Ved neste anledning tar jeg gjerne opp det samme igjen for å se om kollegaene mine har fått tid til å tenke på det jeg sa sist. Det har de ofte og er ofte enige med meg, så går vi videre sammen. Jeg liker å ha rett, men kan også skifte mening. Sånn det er på jobben synes jeg at fungerer utmerket, der kan vi være uenige uten at det går utover den gode stemningen vi har, vi jobber allikevel sammen.Dette er noe jeg setter veldig pris på og jeg føler meg trygg på at jeg kan utfordre, samtidig som jeg også passer på å gjøre det på en konstruktiv måte. Privat opplever jeg at folk flest trenger noen som kan høre på dem, ikke komme med så mye innspill. De fleste jeg kjenner er også fornuftige og treffer gode avgjørelser jeg ikke trenger å utfordre.

[sindrome]

I min forrige jobb opplevde jeg hvordan man skal behandles når man gjør feil på jobben. Man ser på feilen som er gjort, setter inn tiltak for å begrense skadene og så ser man på rotårsaken ti hvorfor det skjedde og gjør det man kan for å unngå at dette skjer igjen. Det er ingen peking: Din skyld!
Dette var utrolig bra synes jeg og etter å ha gjort noen feil i den jobben så synes jeg det går helt fint å gjøre feil, bli utfordret, vise at jeg ikke er verdensmester. Det har rett og slett gjort meg tryggere fordi jeg vet hvordan ting skal håndteres på en ordentlig måte. Det har også gjort det lettere å utfordre, fordi mye av det samme kan brukes når man utfordrer på en saklig måte, uten å "ta" noen. Hva er "feil"? Hvorfor? Hvordan gjør vi det bedre?

[Charlie]

Jeg tilbyr gjerne meningen min, og diskuterer gjerne, selv om jeg er enig i at det bare er slitsomt når noen alltid skal gjøre et poeng ut av noe. Har vært i noen situasjoner hvor noen er påståelige på mitt spesialområde og det er helt klart at de er påståelige duster som tar FEIL, men jeg gidder ikke legge energi i dem og bare okeeei. :. Jeg har sagt mitt, og så får du bare gjøre med det hva du vil.

Synes det går et greit skille ved noen ting som er viktige, og veldig mye annet man bare kan la fare, også om noen egentlig tar feil og/ eller gjør feil.

Det kan være mange grunner til at man ikke sier noe, som ikke trenger å handle om at man er «unnvikende». Feks.
jeg har egentlig sagt det til deg, men du overhørte eller hørte ikke ordentlig etter,
du hørte og benektet det, og det er ikke noe viktig for meg å oppklare at du tar feil, det kan du finne ut selv,
noen andre kan fortelle deg det, nå hadde jeg tenkt å ha det hyggelig
jeg har ikke tid/ lyst til oppfølgingssamtalen som kommer ut av å fortelle deg det,
dette er en konsultasjon jeg skulle fakturert deg for og jeg tenker ikke jobbe gratis.

Som noen eksempler. Hvis noen eksplisitt spør om meningen min, antar jeg at de er interessert, og gir gjerne fyldige tilbakemeldinger, jeg syns jeg gjør folk en tjeneste ved at de da får mulighet til å heve kvaliteten, til kidsa sin fortvilelse.

Hvis noen gir meg tilbakemeldinger, prøver jeg å øve meg på «kan du fortelle meg mer om det»?, selv om jeg tenker det er menneskelig at det er utfordrende.

[Appelsin]

Jeg liker å bli utfordret, men foretrekker at det blir gjort utforskende og nysgjerrig, ikke med en stikkende pekefinger og opplagte svar i spørsmålformuleringene. Da kan det være jeg ikke helt gidder å svare eller gå inn i saken.

Jeg liker å utforske andres meninger og oppfatninger, det kan være utrolig interessant og lærerikt! Jeg mener jeg kan utfordre litt gjennom utforskingen, men det er helst kjennskapen til hvor utrolig ulike vi er, som gjør prosessen fascinerende.
Jeg savnet å bli utfordret i ekteskapet mitt. Har ei venninne som sa det til mannen sin i bryllupstalen, og jeg nevnte det for min mann noen ganger i årenes løp. At det var noe jeg ønsket meg. Jeg tror det kunne vært bra, for å på et vis fange opp at vi hadde så ulik takt og sprikende mål med tilværelsen.

[Røverdatter]

Jeg liker ikke å bruke feks en hyggelig kveld med gode venner til å diskutere. Da vil jeg aller helst tøyse og le masse.

På jobb må jeg ofte være konfronterende, men også åpen for andres meninger. Jeg kan like å diskutere jobb-relaterte temaer, og blir nok av og til oppfattet som steil. Men jeg mener jeg er dritgod til å plassere folk kompetansemessig, og at jeg alltid er ydmyk ift de som har mer kunnskap enn meg. Jeg kan dog ikke fordra når folk later som de har peiling, og har møtt på litt for mye av det i karrieren min.

Jeg er generelt dårlig på å late som selv, og dermed veldig ærlig og free-spoken. Dessuten føler jeg nesten aldri, i noen sammenheng at jeg har noe å tape på å si det jeg mener. Det funker dårlig privat, så jeg har nok lært meg å unnvike diskusjoner i private relasjoner.