Hvilket ansvar føler du - i samfunnsdebatt på internett og her på FP?

[Billa]

Jeg skriver nesten aldri på SoMe, men kan diskutere her inne fordi jeg tross alt oppfatter det som et mer lukket forum. Jeg vet hvor lett noe plukkes fra hverandre her inn på FP, så jeg skriver sjelden noe jeg ikke er helt 100 % sikker på. Jeg trekker meg heller ut av en diskusjon når jeg leser innlegg som jeg oppfatter at inneholder hersketeknikker eller bærer preg av noe som minner meg om "mean girls" - og jeg svarer sjelden i tråder som blir ekkokammer.

[kamp]

Jeg mener det samme.
Både på nett og i virkeligheten og jeg sier i fra om det.

[him]

Jeg liker å diskutere, og det som holder meg tilbake er som oftest mobilen. Jeg skriver så mye rart (autokorrekt), klarer ikke å skrive langt (er for mye pes ...) Ellers har jeg mye samme "spillereglene" over alt. Jeg synes ironi og sarkasme er vanskelig over nett (gitt at jeg ikke kjenner folk veldig godt).

[Polyanna]

Jeg syns det er veldig vanskelig å se meg selv utenfra sånn, men vet at jeg kan 1) være jævlig påståelig 2) bli i overkant begeistret for noe nytt jeg har lært, og vil at alle andre også skal skjønne det 3) være VELDIG preget av "noen tar feil på internettet"-syndromet, noe som virkelig ikke er sunt, for noen involverte 4) glemme at en bisetning eller et i seg selv lite poeng, som ttreffer noen, mer enn man ser for seg, antagelig aldri blir glemt, og kan komme tilbake å treffe deg skikkelig i bakhodet når du minst venter det, 5) bli helt urimelig lei meg når jeg føler noen kommer "etter meg" 6) ikke klarer å balanser at noen ganger får ikke folk med seg noe man sier, så å gjenta det er helt ok, med at andre kan bli dritirriterte for (irriterende) gjentagelser, og jeg har ikke antenner til å skjønne når jeg går fra den ene til den andre.

Dette gjør at jeg av og til ikke orker å gå inn i debatter jeg vet blir motbakke. For eksempel energidebatten, der jeg mener at omtrent føkkings ALLE er feige og tar FEIL og ikke SKJØNNER HVORDAN DET FUNGERER.

[Milfrid]

Jeg liker diskusjoner, og mest fordi man kan lære ganske mye nytt når man diskuterer. Og få andre perspektiver på ting og tang. Det er jo ganske mye som er rette meninger, og ikke nødvendigvis fakta - både når det gjelder politikk og økonomi og kosthold. Og kontekst betyr utrolig mye i en del sammenhenger.

Jeg gidder ikke å diskutere i kommentarfeltet eller på Facebook. Det hender en veldig sjelden gang at jeg skriver en kommentar om noe er helt på trynet feil, men som regel ikke. Jeg forsøker å være hyggelig og saklig og jeg blir sjelden sur eller lei meg, personlig. Men jeg kan av og til bli litt sånn «himle med øynene» når noen leser med vrange briller bare fordi (etter år på FP vet man jo at det skjer), og så varierer det om jeg himler med øynene i er svar eller bare ikke gidder å engasjere meg mer.

Av og til føler jeg at FP er utrolig forutsigbart og at man vet hva svarene blir før man har lest dem. Jeg har et elsk-hat forhold til at veldig mange her inne har hele vettet.

[Luftslottet]

Jeg tar ansvar når jeg ytrer meg, innbiller jeg meg, men føler også som Polyanna at det er vanskelig å se seg selv tilstrekkelig utenfra. Det ville være helt ubegripelig flaut for meg i jobben hvis jeg ytret meg bombastisk på nett, og attpåtil tok FEIL. Det prøver jeg å unngå, da er det bedre å holde kjeft. Også her, hvor jeg ytrer meg under alias, vil jeg helst slippe den typen skam. Dessuten kjenner mange av dere meg ute i den fysiske virkeligheten også.

Som svar på det litt mer overordnede spørsmålet i HI: Jeg føler ansvar for være ryddig NÅR jeg ytrer meg, men føler ikke noen PLIKT til å ytre meg, selv når noen tar feil. Ytringsplikt syns jeg ikke vi kan pålegge noen, ytringer kommer med veldig ulik prislapp for folk.

(Også har jeg også, som alle andre, noen kjepphester der ytringene kan sitte litt løst. Mannssjåvinisme og tekstilfibre er blant disse to. )

[Polyanna]

Tekstilfibre!

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Tekstilfibre!

Vi har alle vårt å stri med!

[Polyanna]

Nå har jeg drevet med lett korrigering av vaksinemotstandere et par ganger i dag, og er forsynt, takk for meg. Det ER virkelig slitsomt!

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nå har jeg drevet med lett korrigering av vaksinemotstandere et par ganger i dag, og er forsynt, takk for meg. Det ER virkelig slitsomt!

Ja, det er utmattende!

Jeg er også påståelig og sta og full av ord og blir opprørt når noen faktisk tar FEIL eller enda verre - LYVER.


Jeg føler ikke noen ytringsplikt, men jeg er redelig og skriver bare ting jeg vet er sant og blir sjokkert, lei meg og sinna når noen beskylder meg for å ikke snakke sant.
Innimellom lider jeg av ganske utpreget ytringslyst, da.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Ja, det er utmattende!

Jeg er også påståelig og sta og full av ord og blir opprørt når noen faktisk tar FEIL eller enda verre - LYVER.


Jeg føler ikke noen ytringsplikt, men jeg er redelig og skriver bare ting jeg vet er sant og blir sjokkert, lei meg og sinna når noen beskylder meg for å ikke snakke sant.
Innimellom lider jeg av ganske utpreget ytringslyst, da.

Jeg er aktiv i lokalpolitikk og etter jeg ble det har jeg ytret meg mye sjeldnere på nett enn før. I tillegg har årene som folkevalgt gjort st jeg har mistet troen både på nett-diskusjon og kommentarfelt.

Det som også uroer meg er hvor lite kontakt det er mellom politiske fora og hvermannsen- også engasjerte og oppegående innbyggere. Derfor vil jeg oppfordre sterkt til å engasjere seg i politikken (lokalt) fremfor å gå til kamp via internettet. Meld deg inn i et parti, delta i demokratiet. Ta plass og bli hørt. Slik det er i dag er det de færreste som gjør nettopp det og det er med på å opprettholde uhensiktsmessige holdninger og strukturer.

Noen kommuner er kommet lenger enn andre, men de fleste steder styres fortsatt av hvite menn i aldersgruppen 55-70+. Med noen hederlige unntak riktignok, men det er få som representerer oss her på FP- kunnskapsrike, opplyste og fremtidsrettede.

Jeg er den eneste i min kommune i aldersgruppen 25-40. Og det er i et kommunestyre på 39 folkevalgte. Demografien i kommunen vår er definitivt ikke representert…

[Maverick]

Jeg fikk gammeltestamentlige vibber av Luftslottets tekstilfibre.

[Tallulah]

Jeg prøver å være redelig på den måten at jeg ikke påstår ting som er usant. Men jeg kan selvsagt ta feil, jeg som alle andre.

Jeg kan også bli rasende, provosert og jada, til tider ufin, også er det noen debatter her inne jeg bare tenker "dette gidder jeg ikke bruke tid på". Men jeg gjør mitt for å puste med magen, og møte folk med relativt redelig debatteknikk, men lykkes selvsagt ikke alltid.

Jeg merker meg at det er variasjoner i hvilken ordbruk man syns er grei, ikke bare in the heat of the moment, men fra start av. Da blir jeg lett "whatever" og avskriver det meste fra den personen.

I samfunnet ellers syns jeg det er fælt å se spesielt hvordan unge mennesker som ytrer seg blir møtt av eldre folk.

[Polyanna]

Ja, det er helt vilt!

Snorre Valen hadde et veldig fint innlegg om forskjellen på generasjonene, her om dagen. Skal se om jeg finner det.

[Maverick]

Ja! Snorre Valen trakk frem debatten mellom AUF og Unge Høyre på politisk kvarter, hvor de diskuterte Unge Høyres bindinger til de amerikanske republikanerne. Det var virkelig en utmerket debatt, i sterk kontrast til tabloiditeten i feks spørretimen i Stortinget dagen etter.

[Polyanna]

Får ikke lenket til FB-innlegget hans, men her er det han skrev:

Sitat:

Her er et bilde av kontraster. Til venstre: Trygve Slagsvold Vedum (Sp) later som om han ikke forstår et spørsmål fra Tina Bru (H). Til høyre: Astrid Hoem (AUF) i intelligent meningsutveksling med Ola Svenneby (Unge Høyre).
Foreldregenerasjonens politikere var barn på en tid der internett var et forskningsprosjekt, og terteskjellene på lørdagskveldene ble fortært til en episode Fakta på Lørdag. Dagens ungdomspartiledere har vokst opp i sosiale medier og med støy på alle kanter. Så hvorfor oppfører de seg bedre?
Det vakte oppsikt da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) forrige uke kom seg gjennom en hel muntlig spørretime i Stortinget uten å egentlig svare på et eneste spørsmål. Fremfor å kvittere ut utfordringene fra opposisjonen, var Vedum i en uvanlig konfronterende modus, og opptrådte nærmest som om det var han selv som representerte opposisjonen, mens Tina Bru (H) og de øvrige stortingsrepresentantene skulle stå til ansvar.
Den kverulerende forestillingen var sær, men egentlig ikke særlig uvanlig. Evnen til å sno seg unna spørsmål - og egentlig ikke svare noen ting - er en vanlig egenskap blant maktmennesker. Det er strengt tatt en form for maktutøvelse. Den blir bare ekstra synlig og tydelig når den brukes av noen som inntil nylig har bygget tillit og oppslutning på å stille seg på siden av det etablerte, politiske spillet.
Ei uke etter Vedums «makt»-demonstrasjon i Stortinget møttes lederen i Oslo Unge Høyre, Emma Erlandsen, og SU-leder Synnøve Kronen Snyen til debatt i Dagsnytt atten om gratis bind og tamponger. Det vi fikk var noen minutters debatt der aktørene var uenige, men argumenterte sammenhengende og med øre til hverandres argumenter. Det Snyen sa, hadde noe å si for hva Erlandsen svarte. At det faktisk foregikk en samtale mellom to politikere var ærlig talt blitt såpass uvant at jeg sluttet å pusle med det jeg drev med, og ble sittende og bare lytte resten av debatten.
Dagen etter ble Unge Høyre-leder Ola Svenneby utfordret av AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem til duell i Politisk kvarter på NRK. Hoem mener Høyre bør bryte sine formelle bånd til det republikanske partiet i USA, i kjølvannet av den autoritære utviklingen i partiet. I fem minutter foregikk en genuint opplysende utveksling om grenseoppgangene for hva som er akseptable samarbeidspartnere og ikke, hvilket handlingsrom norske partier har for å markere seg i internasjonale sammenslutninger, og hvordan partiene best kan bidra til å bekjempe antidemokratisk utvikling i andre land.
Det er litt trist tenke på at finansministerens opptreden i nasjonalforsamlingen og to ungdomspartilederes duell på morgenradio utgjør motpolene i norsk debatt. Der finansministeren står for skrekkeksempelet.
Men samtidig er det ikke helt overraskende. Da hele det norske samfunnet bearbeidet tiårsmarkeringen etter 22. juli i fjor sommer, var det ungdomspartiene selv som helt gjennomgående hadde de mest nyttige og intelligente bidragene i den offentlige samtalen. De turte å bryte med etablerte tankemønstre, de våget å ta risiko og legge seg ut med sine «egne», og ikke minst greide de å kombinere sterk uenighet med en faktisk, tenkende debattstil der det var mulig å komme videre.
Er det en generasjonsgreie, dette? Jeg er grunnleggende skeptisk til generasjon som politisk forklaringsmodell for noe som helst. Ola Svenneby er så klart mer politisk på linje med en åttiåring i Høyre, enn med en attenåring i AUF. Politikk speiler samfunnsmotsetninger og ideologisk uenighet, ikke alder.
Men det er ikke til å komme bort fra at flere viktige saker i vår tid, og forutsetningene vi har for å tolke dem, kanskje er mer generasjonsbestemte enn tidligere. Klimasaken og hva den oppleves å bety, er et åpenbart eksempel. Økende ulikhet. Store endringer i holdninger til identitet, kjønn og rasisme. Men også endringer i hvordan debattene i det hele tatt oppstår: Foreldregenerasjonens politikere var barn på en tid der internett var et forskningsprosjekt, og terteskjellene på lørdagskveldene ble fortært til en episode Fakta på Lørdag. Dagens ungdomspartiledere har vokst opp i en tid uten én felles offentlighet, og med sosiale medier som viktigste kommunikasjonsplattform.
Det er til å undres litt over at stadig mer av partienes valgkampstrategier går ut på å mobilisere egne kjernevelgere, fremfor å overbevise velgere som står lengre fra dem om å kanskje hoppe «over gjerdet». Sett fra hvert enkelt partis ståsted er dette helt logisk: Det er så klart mye lettere å motivere noen som allerede er enig med deg til å gidde å gå og stemme, enn å overbevise noen som helst har lyst til å stemme på et helt annet parti. Men et av resultatene er jo at partiene ender opp med å først og fremst stå og rope til sine egne. Debattene mellom politikere og partiledere ender dermed opp med å bli en øvelse i å bekrefte eget budskap, fremfor en faktisk kamp mellom ulike partier som representerer ulike interesser i samfunnet.
Det kan være fristende - og ofte gjør jeg det selv - å forklare denne svekkelsen av offentlig debatt med internetts framvekst, algoritmene, de sosiale medienes herjinger med mediers troverdighet og tilliten til faktabasert kunnskap. Og hvor ofte skylder vi vel ikke på internett for at voksne folk ikke greier å beherske seg i kommentarfeltene? Det er nok mye riktig i dét. Men likevel er det Fakta på lørdag-generasjonen som akkurat nå bidrar minst til en fornuftig og god politisk debatt, med partiledere som bare leser opp ferdige slagord, og voksne folk fra alle samfunnslag i kommentarfeltene som virker som om de aldri har lært folkeskikk.
Ungdomspartilederne, som på sin side knapt kjenner en annen medievirkelighet enn den som domineres av Snapchat og TikTok, evner derimot å fremføre sammenhengende resonnement mot hverandre på en måte som er oppriktig opplysende.
Fordommene mot ungdomspartier har ofte, og ikke helt uten grunn, vært at de er litt robotiske opplesninger av talepunkter som best er egnet for å glede den harde kjerne av egne støttespillere. Men nå er det ærlig talt omvendt. Kontrasten mellom ungdomspartiledernes vilje til å ha en reell samtale, og den eldre politikergenerasjonens ufrivillig komiske avhengighet av ferdig innøvde unnvikelser og standardformuleringer, har kanskje aldri vært større.
Det er et fascinerende trekk ved den norske debatten over tid at ungdomspartiene tar ledelsen slik, og for fremtiden er det jo virkelig godt nytt.
Om de nå greier å gjøre noe med det skrekkelige og utdaterte skoledebatt-formatet, kan vi virkelig snakke om en interessant generasjon.
https://www.tronderdebatt.no/nar-ved.../o/5-122-38987

[Strå]

Mange takk Polyanna. Jeg tror jeg trenger å lese denne flere ganger.

[Niobe]

Jeg sier ofte meningen min, både på nett og i RL, i den grad at det nok koster meg popularitetspoeng. Men, jeg prøver alltid å være saklig og ryddig, men jeg er nok utålmodig, direkte og syrlig nok til at det går på bekostning av høflighet noen ganger. Og der kjenner jeg på ansvar, for er det en sak jeg gidder å diskutere, så er den antagelig viktig for meg. I noen saker kjenner jeg på opplysnings- og opplæringsansvar, og da prøver jeg å holde på en ambassadørrolle. Ellers må det jo sies at tapet av popularitet oppleves langt mindre dramatisk i 40-årene, enn tidligere. Og jeg er en kronisk syk, ufør utlending. Det var aldri gode odds for populariteten.