Motivasjon for å droppe bil nr 2?

[Tjorven]

Tusen takk. Dette er veldig nyttig for meg. Og så synes jeg at jeg har en ganske spennende jobb hvor vi kan få fordype oss i slike problemstillinger.

[Pøblis]

Jeg er enig med deg, celebelen, i at ungene må lære seg å bruke kollektivtilbudet som finnes. Vi bodde inntil nylig i en kommune hvor det var ganske bra kollektivtilbud ut og inn mot Oslo, men hvor det å reise på kryss og tvers i kommunen, krever mye tid og flere bytter. Fir svært mange barn er det ikke et reelt alternativ å reise kollektivt 1 time hver vei for å delta på aktiviteter etter skoletid.

Pøbelprinsessen gikk på videregående i Oslo, vi bor i nabokommune. Null problem å reise kollektivt daglig.

Må legge til etter å ha lest Tjorvens innlegg. Fra der vi bodde før til den lokale skøytebanen (der naboungene spiller bandy) tar det 1 time kollektivt fra vår tidligere adresse, men 19 min gange en vei uten bytte av kollektivmiddel, litt kortere tid, men med 7 min gange i hver ende, ved bruk av to kollektivmiddel. Bandy krever mye utstyr også, så tung bag. Det tar 7 min med bil.

Til en av de populære fotballarenaen der mange av ungene i nabolaget spiller, tar det min 36 min å reise kollektivt, men opptil en time etter 20.00- med tre bytter av transportmiddel, og 7 min gange i ene enden, 5 min i andre. Det tar 8 minutter med bil.
Jeg skjønner jo at folk kjører. Ungene skal jo gjøre lekser, spise og legge seg og sånn også.

Til kulturskolen var det greit å reise kollektivt, da - fordi det var i kommunesenteret og kun krevde noen stopp med tog eller buss.

dette er i en av landet største og mest tett befolkede kommuner.

Så det er ikke så rart at folk velger å kjøre og hente mange steder, synes jeg

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg skjønner jo at folk kjører. Ungene skal jo gjøre lekser, spise og legge seg og sånn også.

Jeg skjønner også at folk kjører, men det at man transporterer barna med bil betyr jo virkelig ikke at man må ha to biler? De færreste har mer enn 3 barn og det er jo ikke slik at alle barn skal noe samtidig hele tiden. Noen har jo også et yngre barn man uansett må være hjemme med. Vi transporterer tidvis barn hele kvelden vi, men ikke med mer enn 1 bil. De gangene noe krasjer, må det løses på andre måter. Det går selvsagt ikke an overalt, men den del steder går det an.

[Serafin]

Vi har to biler nå, men hadde en bil fra januar til august. Og da en EL-bil av gammel modell, som ikke er så glad i kaldvær. Så vi måtte innimellom låne bil av foreldrene mine, hvis vi skulle lenger enn i området her.

Vi bor 2 km fra barne/ungdomsskolen og 4 km fra videregående. Til sentrum er det 3 km. Skal vi ha noe mer enn cubus og matbutikker, så må vi til en av nabo-kommunene, og det er 15 km til det ene (hvor sykehuset også er), og 32 km til det andre.

Det går noen busser her, men jeg tror ikke vi på fornuftig vis hadde kommet oss hjemmefra og feks til sykehuset kollektivt.

Hadde ikke kommet oss til feks ridesenteret, kulturskolen etc. uten bil.

Nå som samboeren ikke jobber lenger, og får taxi til dialyse, så er muligens ikke behovet for to biler så stort, men det er radig med el-bilen, også får diesel-bilen stå så mye som mulig. Å ha bare el-bilen går ikke, for vi får ikke alle inn i bilen, haha.

De aller, aller fleste rundt oss har to biler. De som har en bil, da er det pensjonister.

Da vi bodde i Oslo hadde vi bare en bil, og jeg tror jeg kjørte selv veldig sjelden de årene vi bodde der. Jeg tok heller t-banen. Da hadde vi "matebuss" rett utenfor stuedøra, og det var heller ikke langt å gå til senteret og ta t-banen hit eller dit. Men vi brukte bilen på mathandel og slike ting. Men i Oslo kunne jeg greid meg uten bil, nå er det jo hjemkjøring av matvarer og sånn også.

Det finnes ikke her, dessverre.

[Dragen]

Jeg har bil, men bruker den ikke veldig mye. Jeg har ikke voldsomt stort behov for egen bil, men har fortsatt et år igjen med øvelseskjøring før alle mine ungdommer har førerkort.

Jeg bor nært Oslo, og kommer langt med kollektivt. Har månedskort og reiser mest kollektivt. Øver stadig på å handle på vei hjem fra toget. Jeg kjører ikke veldig mye rundt på ungdommen heller, han er flink til å ta bussen dit han skal.

Bor nært flyplassen også, det er vesentlig kortere med tog enn bil dit.

Jeg vurderer stadig å leie ut bilen, den har gir og er godt egnet til å øvelseskjøre. Jeg er tilhenger av delingsøkonomi i så måte.

Har kjæreste, han har også egen bil. Vi har snakket om å kvitte oss med en bil når vi flytter sammen, men da er vi ikke enige om hvem sin bil som er best egnet, til tross for at bilene er nokså like.

[Fintdethei!]

2 biler, bor i Bergen i en bydel med god bussdekning. Mann jobber på andre siden av byen, og kollektiv ville tatt votter og vår. Jeg kan strengt tatt ta bussen, men siden vi har 2 biler og gratis parkering på jobb, så blir valget enkelt. Det blir mye mer fritid igjen. Mannen jobber til kveld et par dager i uken, og da er det veldig tungvint å ikke ha bil.
Ungdommene tar bussen, men 16-åringen henter vi ofte dersom klokken er over 21. Dette ene og alene pga mye ungdomsgreier på bussterminalen, det føles ikke trygt å ta bussen seint.

[liefje]

Vi flyttet fra Europeisk storby til sentralt i Oslo for 8,5 år siden. Vi hadde alltid hatt (firma)bil - bare én - jeg kjører ikke- og tenkte det var en selvfølge å ha det også i Oslo. Vi har til og med parkeringsplass. Vi hadde bil de to første årene, men fant etterhvert ut at den var overflødig. Det er masser av kollektivtransport rett borti gaten, butikker og restauranter innen gåavstand, svært gode muligheter til å bestille hjemlevering av diverse og i tillegg bra tilgang på leiebiler for når det trengs. Jeg savner dog by/Vybiltilbudet med timesleie hvor vi kunne sette fra oss leiebilen et annet sted enn vi plukket den opp og betale bare per minutt. Vi kvittet oss altså med bilen for over 5 år siden og har ikke angret på det. Jeg innrømmer at det blir flere turer bare i nabolaget i stedet for litt lenger unna, men det føles ikke som noe offer. Jeg kjenner bare to andre familier med tilsvarende bosituasjon som ikke har bil, og de andre skjønner ikke hvordan vi klarer oss uten bilen. Prøv, sier jeg!

Dette var altså om å gå fra en til ingen bil, men argumentene blir jo de samme som å redusere fra 2 til 1 tenker jeg.

[frukt]

Noen "samler" på biler. Min far har to jaguarer, og en hybrid som er hverdagsbilen.

Selv valgte jeg å klare meg uten bil da den forrige måtte skrotes. Bor sentralt med forholdsvis godt kollektivtilbud, og har mulighet til å låne bil ved behov. Motivasjonen er å spare penger, få litt mer hverdagstrim, og ikke minst miljøet. Vil tro at motivasjonen for å bare ha en bil er mye det samme.
Har jeg bil blir det til at jeg bruker den selv på korte turer der jeg like godt kunne syklet.

[Polyanna]

Åhåi, det blir jo anektotisk, men...

Vi klarte oss lenge meg en bil, selv med 2 voksne og 3 unger med svært innfløkt og omfattende fritids-logistikk. Det gikk, fordi mannen min er såpass gjerrig, og jeg såpass opptatt av miljø, at vi strakk oss ganske langt. Det ble mange planlegginger typ "hvis du kjører ham dit, så løper jeg rett dit fra jobb og henter bilen, så kan du løpe deg en tur og ta banen hjem og følge henne til dit hun skal, så kommer jeg og henter dere begge der".

Det røk da vi ble 3 voksne med lappen. En som dro overalt med den enorme baggen sin på egenhånd, og to som måtte kjøres. Da kjøpte vi en bitteliten elbil, som nå har blitt hovedbil.

Så kom vi ut av pandemien og på vei inn i empty nester, med bare en hjemme, og han skal ikke kjøres noe sted, og begge bilene står bare der, den lille kjøres et par ganger i uka. Så nå står det bare på at vi ikke tar oss råd til å veksle inn de to til en mellomstor bil som dekker sånn noenlunde behovene vi har.

Jeg tror vi trenger å knekke litt dyden på det med bildeling. Jeg vil helst ha en liten elbil til hverdags, og så bruke bildeling til de få gangene man trenger en stor bil. Mannen min klarer ikke helt å få hodet rundt det med EGEN BIL. Det er nok en vanesak.

Vi leier av og til ut storebilen, men den begynner å hangle såpass at det er ikke helt bare-bare, det heller.



Da barna var små, så må jeg si at det var FANTASTISK å ha bil (da hadde vi bare en, da). Kjørte til barnehagen på 5 min, videre til jobb på 7, og samme hjem igjen. Gratis parkering på jobb. Hemningsløs luksus, som gjorde småbarnslivet SÅ mye lettere. Ville gjort det samme om igjen.

Nå gjør det ikke noe at det tar 35 min til jobb med bane og gåing. Men i småbarnsårene var den tiden mye viktigere.

[celebelen]

Nå har jeg lest samme artikkel som Tjorven, og lurer på om folk vet hva det egentlig koster å kjøre bil? Det er selvsagt mulig de har gratis parkering i jobben, og slipper å betale det selv, men det er ikke akkurat gratis å bruke bilen heller.

Jeg jobber i Oslo sentrum, og har kolleger som bor over hele byen (og i nabokommunene). Alle kommer seg til og fra jobb uten bil.

[Señora]

Vi har tre biler på tre personer i husstanden.

Bil 1, blir stort sett brukt da mann er på reisejobb 14 dager i slengen. Den blir også brukt som arbeidsbil de 3 ukene han jobber for seg selv utenom turnusen.
Bil 2, min bil, jeg bruker den til/fra jobb, handling, trening, etc.
Bil 3, ungdommens investering. Han har venner i en annen bygd uten særlig kollektivtilbud.

Motivasjon for å redusere antall biler må være at mann får seg jobb lokalt og at vi kan samkjøre. Tviler sterkt på at poden er villig å gi fra seg bilen han har inverstert i.

Kollektivtilbudet på kryss og tvers i byen er elendig, samtidig med at været er ganske guffent stort sett året rundt. Jeg tror jeg ville spart tid på å gå til jobb enn å ta bussen for å si det sånn.

[Fersken]

Vi har bare en bil. Forklaringen er enkel, det er bare en av oss som har førerkort. Bor i samme by som Hyacinth, men bor på andre siden av byen og her er det god dekning på kollektivtrafikk. Jeg bruker buss til kontoret, den bruker ca 5 minutter mer enn om jeg kjører og månedskortet koster mye mindre enn å parkere på jobb. Ungene tar buss om de skal ut av nærområdet, som f.eks tenåringen må når hun skal til skolen. Yngste har gåavstand til fotballen. Bilen brukes da ikke hver dag, men vi har ikke klart oss uten den tror jeg.

[Floksa]

Vi har åtte biler på fem førerkort.
Motivasjon for å redusere?
Usikker. Her finnes ingen alternativ transport men klart ungene greier seg fint med en hver. Dog er de i ymse stand og varierer hvor kjørbare de er. Så om de hadde en hver som var driftssikker nok kunne vi greid oss med seks biler.

[veobra]

Vi har bare en bil, så jeg kan ikke svare på hvorfor vi kunne trengt to. Henting av ungdom som er ute om kvelden så de slipper gå alene det ganske øde strekket fra offentlig transport en er grunn til at jeg ønsker bil. Besøk hos foreldre som trenger oppfølging er en annen.

[Toffskij]

Det burde i hvert fall være ganske mye å gå på i Oslo, synes jeg. Vi har ikke hatt bil på, tja, 15 år – vi har brukt kollektivbil når vi har trengt det, og hatt stor glede av å kunne velge bil etter formål. Vi har to barn som begge har gått på diverse aktiviteter, og vi har bodd først litt sånn halvsentralt i Oslo, og helsentralt de siste tre-ish årene – vi ville aldri flyttet et sted som ikke hadde godt kollektivtilbud. Ungene lærte å ta kollektivtransport alene ganske tidlig, og vi har ikke snyltet utilbørlig på samkjøringsordninger da yngste spilte håndball (vi tok vår tørn med kollektivbil). Til sykehus og legevakt og slikt har vi tatt taxi når det var mest praktisk.

Det har vært en fryd å slippe alt styret og kostnadene man har med bilhold. 10/10.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det har vært en fryd å slippe alt styret og kostnadene man har med bilhold. 10/10.

Ja, samme her. Jeg har så seriøst ikke lyst på bil, og liker overhodet ikke å kjøre. Personlig vil jeg heller stå på bussen i 30 minutter enn å kjøre bil i 10. Mye heller. Så det er klart dette henger sammen med preferanser og vaner, ikke bare åpenbart rasjonelle vurderinger. (Vi hadde bil i noen år fra vi fikk barn, men vi brukte den nesten aldri, så vi kvittet oss med den. Siden den gang har vi vært med i bildelingsklubb, men det er ikke hvert år vi faktisk benytter oss av det.)

Selvsagt har de fleste (alle?) steder i Norge dårligere kollektivtilbud enn Oslo sentrum. (Jeg jobber også midt i sentrum og kunne ikke parkert bilen her, hvis jeg hadde hatt en, så å kjøre til jobb har aldri vært aktuelt.) Men også i Oslo er det mange som fint kunne brukt kollektiv til mye av det de bruker bil til, uten at det hadde gått sterkt ut over livskvaliteten deres. Jeg blir litt trist og litt indignert over å høre (som her i tråden) om folk som kjører 16-åringer på trening så de skal slippe noe så skummelt som å skifte buss i sentrum (noe Datteren gjorde fra hun var åtte ). Det må de jo lære seg å gjøre! Både lære det rent praktiske, altså hvordan man gjør det, og å lære seg at dette er en helt rimelig og forventet ting å gjøre. Jeg husker at flere av Datterens skolekamerater på ungdomsskolen knapt noen gang hadde reist med t-banen, selv om de bodde like ved banen og skolen lå et par kvartaler fra Majorstuen.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, samme her. Jeg har så seriøst ikke lyst på bil, og liker overhodet ikke å kjøre. Personlig vil jeg heller stå på bussen i 30 minutter enn å kjøre bil i 10. Mye heller. Så det er klart dette henger sammen med preferanser og vaner, ikke bare åpenbart rasjonelle vurderinger. (Vi hadde bil i noen år fra vi fikk barn, men vi brukte den nesten aldri, så vi kvittet oss med den. Siden den gang har vi vært med i bildelingsklubb, men det er ikke hvert år vi faktisk benytter oss av det.)

Selvsagt har de fleste (alle?) steder i Norge dårligere kollektivtilbud enn Oslo sentrum. (Jeg jobber også midt i sentrum og kunne ikke parkert bilen her, hvis jeg hadde hatt en, så å kjøre til jobb har aldri vært aktuelt.) Men også i Oslo er det mange som fint kunne brukt kollektiv til mye av det de bruker bil til, uten at det hadde gått sterkt ut over livskvaliteten deres. Jeg blir litt trist og litt indignert over å høre (som her i tråden) om folk som kjører 16-åringer på trening så de skal slippe noe så skummelt som å skifte buss i sentrum (noe Datteren gjorde fra hun var åtte ). Det må de jo lære seg å gjøre! Både lære det rent praktiske, altså hvordan man gjør det, og å lære seg at dette er en helt rimelig og forventet ting å gjøre. Jeg husker at flere av Datterens skolekamerater på ungdomsskolen knapt noen gang hadde reist med t-banen, selv om de bodde like ved banen og skolen lå et par kvartaler fra Majorstuen.

Ja, jeg tror de aller aller fleste her, i rettferdighetens navn, kan busse på kryss og tvers, inkludert bytte i sentrum, fra de er MYE yngre enn 16. Når de er 16 har de jo dessuten kommet i en alder hvor de fyker byen rundt på elsparkesykler, har venner og kjærester på andre skoler, drar på hjemme-alene-fester i andre bydeler og snart skal begynne på VGS, og med den rette motivasjonen er svært så mobile. Så jeg ble veldig paff av uttalelsen. Men generelt virker det som om folk bare tar det for gitt at fotball=kjøring, og er innstilt på det. Jeg ble også paff første året datteren min skulle delta på hovedcupen i Skandia Cup (også fotball), som foregår på ukedager første uka i sommerferien, her i byen. De deltar vel der fra det året de fyller 12 eller 13 tror jeg (for de yngre foregår cupen på helg). Fra oss til arenaen er det ca 6 km, det går buss som stopper rett ved anlegget, ett bytte i sentrum. Foreldregruppa på FB begynte da helt seriøst å diskutere å sette opp en turnus for hvem som skulle ta fri fra jobb for å kjøre jentene til kamp de ulike dagene. Det virket som en helt fremmed tanke for mange, da jeg ytret at min plan var at min datter skulle komme seg dit på egenhånd.

Dette var aldri en problemstilling i Kulturskolen. Mulig noe av grunnen til det er at svært mange der (i alle fall på sirkusgruppa til jentungen) til vanlig gikk på ymse privatskoler, Steiner- eller internasjonal skole, og var derfor vant med å busse til motsatt kant av byen med diverse bytter for å komme seg på skolen, fra de var ganske små. De var i alle fall et hestehode foran fotballspillerne hva selvstendighet angikk, hvordan det nå hadde seg.

[Hyacinth]

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Jeg kjører riktignok ikke bil (har ikke førerkort), men mannen min liker det overhodet ikke. Det handler ikke om at han er engstelig, men at han er særdeles utålmodig og kø gir han lopper. I tillegg synes han det er kjedelig å kjøre langt, han blir sliten i øynene og sliten i hodet og får vondt i kroppen, og har lyst til å gjøre andre ting, som å scrolle på mobilen eller sove. Han reiser heller ikke kollektivt veldig ofte da, han foretrekker å sykle, og har gå- eller sykkelavstand til jobb.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er bare nysgjerrig på noe: Dere som sier dere ikke liker å kjøre bil, er det fordi dere er litt engstelige i trafikken? Jeg spør av oppriktig interesse, altså, absolutt ikke for å dømme. Jeg har bare tenkt på det noen ganger. Og det som er min teori er at man kanskje føler seg usikre i trafikken fordi man ikke er så vant til det.

Eller er det andre grunner? Kjedelig, for eksempel? Noe annet?

Alt, egentlig. Det går årevis mellom hver gang jeg kjører, og jeg er klart mer engstelig og synes det er klart mer krevende/slitsomt enn det som ville vært tilfelle om jeg kjørte hver dag. Men også det at å kjøre, spesielt i byen, gjør at jeg må fokusere på trafikken i stedet for å f.eks. slappe av og høre på lydbok eller musikk, eller pusle med ting på telefonen, eller snakke med den jeg reiser sammen med. Eller sove.

Og selvsagt har det mye med vane å gjøre, som jeg sa. På samme måte tror jeg jo at mange som synes det er slitsomt eller upraktisk å reise kollektivt, delvis synes det fordi de ikke er vant til det. Det faller meg liksom aldri inn å vurdere at det er upraktisk å gå til en bussholdeplass og vente på en buss, like lite som, tja, som at jeg ikke synes det er upraktisk å gå og handle på en butikk, eller å skrelle gulrøtter til middag. Hvis man aldri pleier å handle, eller aldri lager mat, så synes man disse tingene er mye mer tidkrevende og tar mye mer mental kapasitet enn det som er tilfelle hvis man gjør det daglig. Og det samme gjelder å ta buss eller t-bane når man skal et sted. (Og igjen snakker jeg om steder der det finnes et dekkende kollektivtilbud.)