Partnerdrapskommisjon

[Høns]

De ulike instansene rundt må tørre å se og ta signalene på alvor. I svært mange tilfeller er det en varslet katastrofe, men hvor tegnene har blitt oversett og feiltolket av omgivelsene. Vi må tørre å se og spørre, og heller ta feil.

[Polyanna]

Jeg har litt trua på den oppvoksende generasjonen her (hvis ikke andrew tante og co ødelegger dem. ).

Jeg satt på en kafe denne uka og to unge menn dumpet ned på nabobordet og snakket om bruddet den ene akkurat hadde hatt med kjæresten. Hvordan han følte det, hvordan hun følte det, hvordan han skjønte hvorfor sånn og sånn, fordi han hadde gjort sånn og sånn og litt om tiden fremover og bare hundre millioner voksenpoeng og empatipoeng på dem begge. Jeg satt og stirret inn i pc-en min og prøvde å unngå å vise hvor rørt jeg ble.

Så kanskje tiden jobber med oss?

[Apple]

Jeg er enig med Pøblis. Jeg tror ikke sånt kommer ut av det blå selv om det kan se sånn ut. Derfor blir jeg ofte frustrert når vi må se intervjuer med naboer og venner som beskriver gjerningsmann som rolig og omsorgsfull feks.

Jeg tror det vi mår gjøre er å gjøre det mindre skamfullt, lettere å be om hjelp. Det er er faktum at mange kvinner led barn blir værende for å bedre beskytte barna. Det er en catch 22 for mange kvinner med barn.

[Nextlife]

Jeg er helt sikker på at noen av disse drapene skjer i sterk og plutselig affekt, også hos menn som i utgangspunktet ikke har tung psykiatri, vold o.l i historikken.
Når man ser på menn som begår selvmord er det også en god del av de som er sterkt affektive uten lang og vond forhistorie.
Med fare for å generalisere lurer jeg på om gutter og menn handler mer/lettere i affekt enn kvinner, at en tanke eksploderer i hodet, og at de ikke gir seg tid til å tenke tanken og dens konsekvens helt ut før de effektuerer, og så blir det så fatalt.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg er helt sikker på at noen av disse drapene skjer i sterk og plutselig affekt, også hos menn som i utgangspunktet ikke har tung psykiatri, vold o.l i historikken.
Når man ser på menn som begår selvmord er det også en god del av de som er sterkt affektive uten lang og vond forhistorie.
Med fare for å generalisere lurer jeg på om gutter og menn handler mer/lettere i affekt enn kvinner, at en tanke eksploderer i hodet, og at de ikke gir seg tid til å tenke tanken og dens konsekvens helt ut før de effektuerer, og så blir det så fatalt.

Jeg tror du har helt rett i at gutter/menn handler mer i både affekt og bare gjør det. Etter å ha fulgt min datters bacheloroppgave så er det mye forskning som tilsier at gutter/menn bare gjør det, mens kvinner planlegger mer. Hos menn er det også ikke slik at psykiske lidelser, depressjon osv alltid er hovedårsaken til selvmord, men tap av det å «føle seg som en mann» og hvilke forventninger samfunnet i mange tilfeller har av hva det vil si å være mann.
Menn må snakke mer om følelser og hva som rører seg hos de, og jeg håper dagens menn stadig blir flinkere til det. Vi har noe stigmaer å legge døde ennå desverre. Det er ikke tvil om at lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp og oppfølging blr styrkes, men det hjelper lite at man har masse tilbud hvis de som trenger det fortsetter å lide i taushet for de de er flaue osv.
Dette blir litt på siden kanskje, men jeg tror vi også skal være litt forsiktige med å «sette disgnoser» på helt normale reaksjoner på kriser i livet. Det er lov å ha det kjipt og dritt iten at man blir kategorisert som deprimert osv, men at man støttes på at dette er livet, i de fleste tilfeller går det helt fint, men man må få verktøy til å håndtere det. Jeg leste nylig en artikkel om akkurat dette, men jeg finner den ikke igjen

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Dette blir litt på siden kanskje, men jeg tror vi også skal være litt forsiktige med å «sette disgnoser» på helt normale reaksjoner på kriser i livet. Det er lov å ha det kjipt og dritt iten at man blir kategorisert som deprimert osv, men at man støttes på at dette er livet, i de fleste tilfeller går det helt fint, men man må få verktøy til å håndtere det. Jeg leste nylig en artikkel om akkurat dette, men jeg finner den ikke igjen

Det er interessant å diskutere dette sidesporet også, synes jeg. Jeg tror at det i noen sammenhenger kan gjøre det enklere å håndtere et problem eller en utfordring hvis det får et navn (aka diagnose); da kan man si at man har sånn-og-sånn i stedet for å «bare» si at man ikke takler livet sitt så godt. Samtidig er det klart at diagnoser også kan oppleves som ubehagelig (og unødvendig) båssetting.

Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar som passer alle, men jeg synes ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom å få støtte på at «dette er livet» og det å ha terminologi om det folk sliter med. For eksempel tror jeg det har vært nyttig for mange nybakte mødre å kjenne til begrepet barseldepresjon, selv om det jo også bare er en forholdsvis normal reaksjon som ofte går over av seg selv. (Ikke minst tror jeg det ofte kan være nyttig for de nærmeste å vite at dette er en kjent tilstand som mange opplever, i stedet for å bare bli forvirret og bekymret - for ikke å snakke om oppgitt eller irritert - over at den nybakte moren ikke er så lykkelig som man trodde hun skulle være.)

Men det betyr ikke at jeg tror det du sier er feil, altså; jeg bare tror at det (som vanlig) varierer veldig hvordan folk opplever livet sitt og hva som er til nytte for dem. Det viktigste poenget ditt er vel at vi trenger å normalisere det å av og til ha behov for hjelp, og der er jeg hundre prosent enig.

[millact]

Nettopp, Obelix! Jeg leste også den artikkelen. Livet er opp og ned for de fleste. Det er viktig å vite og forstå det.

[Millen]

Jeg har også lest den artikkelen. Også tror jeg det er viktig å vite at livet går opp og ned. Jeg tenker ofte på Knutsen og Ludvigsen teksten i Juba Juba, "Dager finnes i alle farger, også grå". Den synes jeg er fin (den setningen).

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

Jeg har også lest den artikkelen. Også tror jeg det er viktig å vite at livet går opp og ned. Jeg tenker ofte på Knutsen og Ludvigsen teksten i Juba Juba, "Dager finnes i alle farger, også grå". Den synes jeg er fin (den setningen).

… «men så - den som venter, han skal få»

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

… «men så - den som venter, han skal få»

Ja

[Bluen]

Er det denne dere tenker på?

https://www.nrk.no/ytring/jeg-unner-...Epbi6EJ0g1zSrg

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Er det denne dere tenker på?

https://www.nrk.no/ytring/jeg-unner-...Epbi6EJ0g1zSrg

Nei, det er ikke den jeg tenkte på. Irriterer meg såpass at jeg ikke finner den igjen og begynner lure på om jeg har drømt

[Obelix]

Helt enig med deg at det er fint å få en diagnose hvis det er det det er. Da har man en knagg å henge det på, det kan ofte utløse offentlig støtte og behandling osv
Men poenget mitt var litt at det er ikke alt som er en diagnose. Noen ganger er det bare livet som kicker inn og det er som kjent både rosa og svarte dager/perioder
Ta f.eks sorg som jeg kan relatere meg veldig til nå. Jeg har virkelig vært på bånn av den bratteste bakken i livet mitt pg det har vært ganske mange mørke dager, men jeg tenker ikke at jeg har vært deprimert. Det er en helt normal reaksjon på en skikkelig kjip livshendelse. Det vet jeg fordi jeg har verktøyene, kunnskapen og støtten i livet mitt. Det kunne selvfølgelig slått ut i en blomstrende depressjon og jeg kimser ikke av det, for mange ender det jo der. Missforstå meg rett, men jeg tenker at det er mange som går rett i «diagnose-modus». Noen ganger er det bare livet og normale reaksjoner på ulike hendelser/situasjoner
Når det er sagt så er det kjempeviktig og få vekk stigmaer rundt psykiske lidelser(der er det endel å gå på dessverre), og de aller modigste menneskene jeg vet om er de som søker hjelp når de trenger det. Det krever vanvittig mye!