Bøker lest i 2026

[nolo]

1. Solvej Balle: Om utregning av romfang 5. Mer filosofisk og litt tristere enn de forrige bindene. Fengende på en underlig måte.

[Appelsin]

1. Kathinka Steenstrup - Hjerteråte

[Appelsin]

1. Kathinka Steenstrup - Hjerteråte
2. Agnes Ravatn - Fugletribunalet

[Appelsin]

1. Kathinka Steenstrup - Hjerteråte
2. Agnes Ravatn - Fugletribunalet
3. Agnes Ravatn - Dei sju dørene

[Appelsin]

1. Kathinka Steenstrup - Hjerteråte
2. Agnes Ravatn - Fugletribunalet
3. Agnes Ravatn - Dei sju dørene
4. Agnes Ravatn - Veke 53

Jeg blander lydbok på buss og fysisk bok hjemme.

[Appelsin]

1. Kathinka Steenstrup - Hjerteråte
2. Agnes Ravatn - Fugletribunalet
3. Agnes Ravatn - Dei sju dørene
4. Agnes Ravatn - Veke 53
5. Helga Flatland - Et liv forbi

[Shun]

Januar:

1. Hilary Mantel: Wolf Hall.

[Luftslottet]

Januar
1. Serhij Zjadan: Internatet
2. Madeline Miller: Jeg er Kirke
3. Olivie Blake: The Atlas Six (lydbok)
4. Solvej Balle: Om utregning av romfang 1

[Luftslottet]

Januar
1. Serhij Zjadan: Internatet
2. Madeline Miller: Jeg er Kirke
3. Olivie Blake: The Atlas Six (lydbok)
4. Solvej Balle: Om utregning av romfang 1
5. H.G. Wells: The invisible man

[Luftslottet]

Januar
1. Serhij Zjadan: Internatet
2. Madeline Miller: Jeg er Kirke
3. Olivie Blake: The Atlas Six (lydbok)
4. Solvej Balle: Om utregning av romfang 1
5. H.G. Wells: The invisible man
6. Craig Thompson: Blankets (grafisk roman)
7. Jonas Hassen Khemiri: Pappaklausulen
8. Anna Gavalda: Ein vakker dag
9. Lazlo Krasznahorkai: Satantango
10. Monica Isakstuen: Rase

[Luftslottet]

Januar
1. Serhij Zjadan: Internatet
2. Madeline Miller: Jeg er Kirke
3. Olivie Blake: The Atlas Six (lydbok)
4. Solvej Balle: Om utregning av romfang 1
5. H.G. Wells: The invisible man
6. Craig Thompson: Blankets (grafisk roman)
7. Jonas Hassen Khemiri: Pappaklausulen
8. Anna Gavalda: Ein vakker dag
9. Lazlo Krasznahorkai: Satantango
10. Monica Isakstuen: Rase
11. Jaqueline Harpman: I who have never known men

Februar
12. Haruki Murakami: Menn uten kvinner
13. Per Petterson: Jeg nekter

[Katinka]

1. Hilde Charlotte Blomberg: Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død
2. Gisèle Pelicot: En hyllest til livet (lydbok)
3. Liv Kristin Steen Brundtland: I varetekt meg ta

[LilleT]

Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker"

Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker

1. Bjørn Westlie: Fars krig
2. Thomas Buergenthal: Et lykkebarn
3. Marte Magnusdotter Solem: Gustav
4. Herbjørg Wassmo: Et glass melk, takk
5. Nina Lykke: Hvor er de voksne?

[Skilpadda]

1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.

2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.

3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.

[Skilpadda]

1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.

2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.

3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.

4. László Krasznahorkai: Satantango.

5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)

6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men.

[Skilpadda]

1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.

2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.

3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.

4. László Krasznahorkai: Satantango.

5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)

6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men.

7. Henry James: The Turn of the Screw.

8. T. Kingfisher: Paladin's Faith.

[Skilpadda]

1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.

2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.

3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.

4. László Krasznahorkai: Satantango.

5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)

6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men.

7. Henry James: The Turn of the Screw.

8. T. Kingfisher: Paladin's Faith.

9. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby.

[Galathea]

Januar:
1. Bomberen (Samuel Bjørk)
2. Doggerland (Agnes Ravatn)
Februar:
3. En tjenerinnes beretning (Margaret Atwood)
4. Spuria (Johan B. Mjønes)
5. Arbeidarhjerte 2 (Carl Frode Tiller)
April:
6. Lukk lukk og lås (Yrsa Sigurdardottir)

[Skilpadda]

1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.

2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.

3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.

4. László Krasznahorkai: Satantango.

5. T. Kingfisher: What Moves The Dead. Hvor lenge skal annenhver bok være en Kingfisher-bok, mon tro? Tja, jeg kan jo holde det gående ganske lenge - og med den produksjonen hun har, rekker hun jo nesten å skrive nye bøker like raskt som jeg leser dem! Denne her er en kortroman som jeg leste fordi det er en slags variant av Poes The Fall of the House of Usher, som jeg nettopp leste fordi den er på pensumlisten min. Og den er jo grotesk og underholdende nok som den er, men det blir straks morsommere når Kingfisher kommer inn med ekstra verdensbygging, nydelige hoved- og bipersoner og, ikke minst, sopp. (Fordi, som hun skriver i etterordet: «The first thing I noticed was that Poe is really into fungi. He devotes more words to the fungal emanations than he does to Madeline.») Og så hadde det jo ikke vært T. Kingfisher hvis det ikke dukket opp en kompetent, middelaldrende kvinne til å bistå protagonisten når ting ser vanskelige ut. (“The Good Lord looks out for fools. In your case, apparently He sends the occasional Englishwoman.” “I thought He’d sent you.” “You’re a two-person job, youngster.”)

6. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men.

7. Henry James: The Turn of the Screw.

8. T. Kingfisher: Paladin's Faith.

9. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby.

10. Viktoria Lindberg: Vokter over kroppens dal (noveller).

[Toffskij]

1-2. Serhij Zjadan: Internatet
Regner den som to siden jeg leste den parallelt på ukrainsk og norsk. :glorie: Intens og insisterende krigsroman som foregår vinteren 2015, tidlig i Russlands invasjon av Donbas. Læreren Pasja prøver etter beste evne å være apolitisk, ser ikke på nyheter og har generelt valgt et veldig begrenset og passivt liv der han bor sammen med faren sin og skyr forandring og engasjement som pesten. Men så drar han motvillig av gårde til den store byen i nærheten for å hente nevøen Sasja som bor på barnehjem (eller kanskje mer som en god gammeldags forbedringsanstalt), siden byen er i ferd med å falle til russerne. Siden Pasja altså ikke ser nyheter, vet han ikke at det egentlig er altfor seint og altfor farlig å dra, men han gir seg ikke og reiser gjennom et dystert, apokalyptisk krigslandskap for å få guttungen hjem, der folks hjem blir ødelagt og bokstavelig talt får veggen revet av, der personlige eiendeler straks framstår som søppel når de havner utenfor sin vante plass i hjemmet. Forholdet mellom Pasja og Sasja er rørende, og boka veksler mellom besk humor og poetiske skildringer både av det dystre januarkrigslandskapet og av Pasjas lyriske naturminner fra oppveksten.

3. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call
Det nærmeste Kingfisher kommer å skrive regency-romantikk, påstår hun selv, men selvsagt med en heks som kan besette og kontrollere kroppene til folk og hennes særdeles alarmerende familiar, og stadig voksende dødstall. Boka har masse horrorelementer som egentlig burde vært kjempeskumle, men det er nok en gang noe med de jordnære og kontante hovedpersonene som tar brodden av dem. Elsker at den romantiske heltinnen er 51, har dårlige knær og er nerdete opptatt av gåseoppdrett. En ytterst tøysete, men veldig karakterdrevet historie.

4. T. Kingfisher: A Wizard's Guide to Defensive Baking
Typisk Kingfisher å komme på ideen om pepperkakegolemer, og så bygge en hel barnebok rundt denne ideen. (Selvsagt med diverse horrorelementer og mange voldelige dødsfall.) Jeg liker de mer voksne bøkene bedre, men den krigerske, men lojale surdeigen Bob (sic!) er fantastisk, og brødheksa Mona er ikke verst hun heller.

5. Jacqueline Harpman: I Who Have Never Known Men

6. Martha Wells: Rapport
Sjarmerende liten novelle som viser oss hvordan ART egentlig reagerte på å møte Murderbot for første gang.