Hva slags straff fikk du da du var barn?

[Susse]

Jeg fikk en real ørefik mang en gang dessverre. Fikk jo også kjeft også, og hadde permanent husarrest 1 dag i uka hele ungdomstiden

Jeg har gjort opp med pappa i forhold til dette med å slå barn i voksen alder, han har bedt om unnskyldning og vi har et godt forhold i dag.

[Toffskij]

Jeg fikk stort sett kjeft. Og noen få ørefiker i sinne (stort sett med påfølgende unnskyldning). Det var aldri snakk om husarrest eller inndratte privilegier eller slikt. Foreldrene mine var hissige, men verken hevngjerrige, langsinte eller særlig systematiske.

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg fikk stort sett kjeft. Og noen få ørefiker i sinne (stort sett med påfølgende unnskyldning). Det var aldri snakk om husarrest eller inndratte privilegier eller slikt. Foreldrene mine var hissige, men verken hevngjerrige, langsinte eller særlig systematiske.

Minus ørefikene høres foreldrene dine ut som oss foreldre her i heimen.
Og jeg har inntrykk av at det er blitt et realt og oppegående menneske ut av deg.

[frukt]

Jeg fikk aldri noen form for straff som jeg kan huske. Jeg var stort sett nokså grei å ha med å gjøre og fant ikke på mye tull. Kranglet litt med søsteren da ...

[Føniks]

Ingen fysisk, men innestraff ved et par anledninger.

[Veronal]

Jeg fikk ris av mor et par ganger (jeg er usikker på hvor mange ganger, for senere ble det stort sett trusselen om ris eller trusselen om å gå på badet (åstedet for rising)).

Jeg husker ikke hva jeg gjorde. Jeg husker bare at jeg fikk ris. Heldigvis helt uten å være bitter.

Alt dette var før jeg begynte på barneskolen. Etter dette kom visst min mor på bedre tanker og fikk vi bare oppbyggende samtaler. Har aldri fått husarrest, smekk på fingre, ørefiker osv.

[Skilpadda]

Aldri noe annet enn tilsnakk. I høyden irritert tilsnakk. (Jeg var jevnt over snill, og foreldrene mine er veldig tålmodige og rolige. (Mer enn jeg, merker jeg nå.))

[Shakira]

Jeg fikk husarrest en gang. Varte til barne-tv begynte, da hadde faren min såå dårlig samvittighet. Søsknene mine og jeg vokste opp sammen med han.

[polarjenta]

JEg fikk husarrest en gang, den varte i nøyaktig en dag. Den første dagen gikk greit, da skulle jeg ingenting, men dag 2 ville jeg ut med noen venner og da masa jeg så mye at mamma ikke orka høre mere på meg, så da fikk jeg gå ut likevel...

Kan ikke huske at mamma eller pappa la hånd på meg...

[trøtt]

.....

[Blåbær]

*slettet*

[Minerva]

Jeg ble aldri straffet fysisk, men foreldrene mine er og har alltid vært enormt "gode" på å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg gjorde noe som ikke passet dem. Det var et langt, klandrende blikk og stillhet i perioder. Dette har satt dype spor i meg, og jeg grøsser når jeg en gang i mellom ser at Mormor setter det blikket i min sønn. Da stopper jeg det, for jeg vil ikke at han skal gå med den klumpen i magen som jeg hadde. Jeg var til tider et nervøst barn.

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Mamma låg stor vekt på å samtale med meg og 90% av gangen var det selve straffen. Min mor gav meg også det "onde blikket" dersom jeg visste at jeg gjorde noe jeg ikke fikk lov til...

"Det onde blikket" har jeg tatt med meg videre. Det funker svært godt!

Tenk deg om to ganger før du bruker det. Jeg fikk vondt i magen av å lese dette.

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Jeg ble aldri straffet fysisk, men foreldrene mine er og har alltid vært enormt "gode" på å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg gjorde noe som ikke passet dem. Det var et langt, klandrende blikk og stillhet i perioder. Dette har satt dype spor i meg, og jeg grøsser når jeg en gang i mellom ser at Mormor setter det blikket i min sønn. Da stopper jeg det, for jeg vil ikke at han skal gå med den klumpen i magen som jeg hadde. Jeg var til tider et nervøst barn.



Tenk deg om to ganger før du bruker det. Jeg fikk vondt i magen av å lese dette.

Uttrykte meg kanskje litt feil?!
For meg er "det onde blikket" ett påminnende og litt strengt blikk, ikke ment som skremmende.
Har selv heller aldri opplevd det blikket jeg fikk av min mor som skremmende. Det advarende/strenge blikket er kanskje mer riktig navn?
Blikket sier "dette vet du at du ikke har lov til" eller "hva sa jeg nettopp" og kommer etter at muntlig advarsel er gikk.

Eks:
Meg: Nei, du får ikke bare gå å ta kake i kakeboksen, det er snart middag.
J: ok
Ett minutt senere prøver han å snike hånden oppi kakeboksen og jeg sender han ett strengt blikk.

[Irma]

Jeg blir skikkelig trist av å lese denne tråden, og se hvor mange som har opplevd fysisk (og psykisk) avstraffelse.

Jeg liker ikke ordet straff kjenner jeg. Det gir meg assosiasjoner til "å ta igjen" noe jeg ikke kan være nødvendig for små barn iallefall. Mulig jeg endrer standpunkt når poden blir eldre. Grensesetting i min oppvekst ble gjort i form av tilsnakk og evt. hevet stremme. Mine foreldre ble så vidt jeg har fått med meg aldri fysiske når det kom til straff, husarrest og lignende er også et fremmedord for meg. Og jeg var definitivt ikke et dydsmønster. Det jeg husker som mest effektiv grensesetting for meg var f.eks at mamma ble lei seg (og sint) hvis jeg hadde gjort noe jeg ikke fikk lov til. F.eks røyking og spritdrikking i ung alder. Jeg husker også at søsteren min som var en del eldre enn meg ble fryktelig redd/sint da jeg kom for sent hjem en kveld. Det at hun ble så redd gjorde inntrykk.

[Libra]

Jeg fikk skikkelig ordentlig god gammeldags kjeft. En gang forsøkte min kjære far seg på husarrest, men det ble ikke gjentatt da han innså at det innebar at han faktisk måtte tilbringe en hel ettermiddag/kveld inne sammen med en skikkelig sur og trassig unge .

[Java]

Jeg fikk kjeft og et par ganger fikk jeg husarrest. For min del var det verste når mamma ble sur og var det lenge. Jeg tåler kjeft og krangling, men man må bli venner igjen.

[tink]

Etter den andre tråden om fysisk avstraffing så tror jeg kanskje jeg aldri har fått skikkelig straff.

Det er klart jeg har fått kjeft i bøttevis, umuligpetra som jeg kunne være. Men kjeft og tilsnakk var alltid en direkte konsekvens av egen oppførsel.

Aldri fysisk avgrensing eller husarrest.

Noe av det mest sårende jeg kan huske er når jeg kom gråtende hjem fordi noen større gutter hadde truet med juling og jaget meg fra stedet. Husker ikke om det var mamma eller pappa som spurte: "Åh, men du hadde gjerne gjort noe først da."

En gang ble jeg ristet litt i av pappa - etter å ha mast og mast og mast om/på mamma som var syk og trøtt. Håper jeg aldri kommer til å gjøre det selv, men med en treåring i hus skjønner jeg frustrasjonen som kan bygge seg opp.

Ørene mine var visst kronisk tette, og det ble belønnet med husarrest gjentatte ganger, samt juling på blanke messingen en gang. Med lilla plastsleiv. Det husker jeg gitt. Måtte dra ned buksa selv, og ble lagt over fanget til mammaheksen og fikk noen saftige rapp med sleiva.
Ørefik har jeg også fått en gang ja - av stefaren min. Skulle passe bikkja mens de var i byen på dagstur. Den fikk ikke mat for å si det sånn, for det hadde jeg jo selvsagt glemt. Da fikk jeg en suser. Bikkja hadde ikke fått mat siden dagen før, så den var innhul stakkar.
Straff var nok på sin plass, men kan ikke se at det var nødvendig å slå. Men stefaren min var nå en gang en kødd, som ikke var helt normal i knollen. Og når man blir tom for ord - da slår man jo ofte, det er vel kjent.

[safran]

Jeg har fått bøttevis med kjeft, ris på rompa, ørefiker og iskald avvisning i timesvis, ofte dagevis etterpå. Ikke så greit for et lite barn. Sa jeg noe galt og han fikk sinnablikket, var det bare å løpe og låse seg inn på nærmeste rom med nøkkel. Så satt han utenfor og ventet til jeg kom ut for å slå. For slå, det skulle han.
Min mor fortalte meg at jeg ikke måtte si imot eller protestere, for da kom hun til å få det etterpå.

Jeg slår aldri mine barn. Aldri.

[Vimsen]

Åh safran.