Hvem skal ha barna om dere dør?

[Che]

Huff, dette er kjempevanskelig. Jeg har mange flotte mennesker - både i familien og i vennegjengen, men jeg er kritisk hønemor og anser iallefall de i familien som "uegnet" for mine gullgutter Min bror lever etter prinsippet at barn må herdes og prinsen er livredd han, søstra mi har mer enn nok med de 5 ungene hun har. Søstra til mannen har nok vært et alternativ som jeg kunne ha likt.

Ellers har jeg som sagt flere venner jeg anser som gode kandidater.

[Bluen]

Dette har vi ikke tenkt på, men det er et vanskelig og alvorlig spørsmål. Hvis det er slik at besteforeldre sjelden får omsorgen, håper jeg vel egentlig at mannens yngste bror og kona kan få det. De er 27 og har ingen barn ennå, men vil bli veldig gode foreldre.

[Dragen]

Jeg har informert min mann om at min barnløse studievenninne skal ha dem. Han har nikket.

[Bokormen]

Jeg tror foreldrene mine ville tatt barna. De er ikke mer enn ca 50, så slik sett er ikke alderen noe problem.

[Angelique]

Vi er heldige og har storesøster på snart 21 år i huset.
Hun hadde tatt ansvar dersom noe hadde skjedd, eventuelt i samarbeide med min mor.

[Føniks]

Den eldste skal til sin far og de to yngste til min bror og hans kone. Siden jeg har særkullsbarn holder jeg i disse dager på med å skrive testamentet, så det er ganske ferskt diskutert. I tilleg skal min bror være verge for den del av arven som tilfaller storebror, både hvis bare jeg eller vi begge dør.

[Mandino]

Vi har ikke diskutert dette inngående, men tror min søster ville fått ansvaret (med hjelp fra foreldrene mine). Grunnen er at søsteren min bor på samme sted som oss, dermed kunne ungene fortsette å vokse opp i sitt nærmiljø. Ser dog ikke bort fra at mine foreldre hadde flyttet hit hvis vi skulle falle bort.

Min manns familie bor såpass langt unna og vi vil ikke at ungene skal vokse opp der.

Søsteren min har snart to barn selv, så det spørs jo om hun ville påtatt seg ansvaret, men det tror jeg.

[Nooria]

To vennepar er faddere for hver av barna. De vet at vi ønsker at de tar seg av dem om noe skulle skje.

[gullet]

Det må bli min yngste bror og samboeren.
De har to barn som er litt yngre enn våre og vi er ganske så like i våre valg og prioriteringer.
Foreldrene mine er nok for gamle, selv om de er unge pensjonister i slutten av 60-årene.

Ellers kunne jeg faktisk tenkt at min eksmann, pappan til min 20-åring, kunne tatt hånd om de to yngste. Men han har nok mer enn nok med egen helse (sitter i rullestol). Han er allerede i dag en viktig del av vår familie. Flinke pedagogen.

Når pappen til barna mine døde for noen år siden tenkte jeg mye på dette, og vurderte også å lage en skriftlig erklæring rundt det. Da hadde det blitt broren min og kona som hadde vært aktuelle - jeg snakket med dem om det også.

Når hverdagen kom så ble det mer og mer fjernt for meg, og nå vet jeg jammen ikke. Det er ikke så mange å velge i, familien er liten og broren min og kona har flyttet langt herfra.

For datteren min er saken klar, da - mammaen til bestissen hennes har sagt at hun bare kan flytte til dem om det skulle skje noe med meg - det er dessuten allerede hennes andre hjem. Så får jeg satse på at de hadde tatt eldstemann på kjøpet

(Jeg må innrømme at dette er noe jeg ikke liker å tenke på, i og med at det nå bare er en igjen for dem å miste. Morbid er det vel ikke akkurat, men skremmende i så stor grad at jeg ikke helt klarer forholde meg til det...)

[Fara]

Hvis noe sånn skulle skje så står mamma og pappa øverst på den lista. De er ikke så gamle og kunne fint fått unger selv enda

Jeg kan faktisk ikke se noen andre alternativer, fordi ungene kjenner mannens familie svært dårlig og forhåpentligvis vil noen tenke på den delen. Min søster er yngre enn meg og tror vel ikke hun ville vært klar for noe sånt, selv om hun er utdannet førskolelærer.

[Fibi]

I utgangspunktet var det søsteren til mannen (og hennes mann) som skulle ha Malin dersom det verste skulle skje. Nå venter hun barn nr. fire, så da vil vi revurdere litt. Muligens min søster, eller mine foreldre.

[IOA]

Jeg hadde egentlig avtalt med min søster (ung, singel og barnløs) at hun skal ta seg av Snuppa hvis noe skjer med oss. Men hun har vært syk, og selv om hun nå er frisk, har jeg snakket med foreldrene mine. De er bare litt over 50, er fortsatt spreke og har to barn som fremdeles bor hjemme.

[Fadese]

Vi har snakket med to vennepar angående dette, og ytret ønske om at de avgjør hvem av dem som ville vært best i stand til å ta vare på barna våre dersom situasjonen hadde oppstått. Rettere sagt: Vi spurte da vi kun hadde Lillemor. Derfor burde vi kanskje presisere overfor dem at vårt høyeste ønske i et slikt tilfelle ville vært at barna fikk bo sammen.
De uttrykket den gang at de gjerne ville påta seg oppgaven. Barna møter dem jevnlig, de er veldig glad i barna og barna er glade i dem. De bor i samme by som oss og ville garantert lagt opp til at barna fikk møte besteforeldre jevnlig.

[Søster]

Heller våre søsken/søskenbarn enn foreldre.

[Beckett]

Dette er noe jeg helst ikke vil tenke på, men jeg ser jo at jeg burde. Jeg er neimen ikke sikker på hvem det skulle ha vært, men tror nok at mine foreldre hadde vært sterke kandidater. Iallfall nå. Men de blir jo eldre de også, og vi vet jo ikke hvordan helsen deres vil være om f.eks 10 år. Min bror og samboeren hans har foreløpig bare ett barn (og kanskje blir det med det), så de kunne kanskje ha vært et alternativ.

[Filifjonka]

Jeg har snakket med søsteren min om dette, siden det er den familien jeg føler har mest til felles med vår, og det stedet minstegutten ville blitt best ivaretatt om noe så tragisk skulle skje. Både hun og mannen har sagt ja til det. (Ja, mannen hennes var så entusiastisk til å adoptere ham, at han ble nesten litt skuffet da flyet vårt ikke datt ned...)

Besteforeldrene vurderer jeg som uaktuelle, og for gamle for en sånn oppgave. Om bare jeg skulle dø ville de eldste guttene likevel ha faren sin (og motsatt). Siden vi er skilt tar vi aldri samme fly eller samme bil lenger, så sjansen for at vi begge skulle dø på samme tid er veldig liten.

[Aminta]

Ja, han jeg deler postkasse med, men dog med hjelp fra min tante og onkel iom. at avkommet krever så mye.
Det er avklart med bevitnet viljeserklæring og alle mulige andre papirer som skulle kunne behøves hos advokat osv.
Har måttet ta stilling til dette, og synes det er ganske viktig.
En annen vesentlig ting er jo også de i familien som jeg ikke ville overlatt barn til.

[Muskat]

Foreldrene mine, de er bare 50. Vi har snakket med dem om det, men burde kanskje ha det skriftlig?

[Polyanna]

Det er jo ikke vi, men barnevernet som bestemmer dette, er det ikke? Ønsker vil vel likevel bli vektlagt, vil jeg tro. Angelique: Tror du eldstejenta hadde fått lov, da?

Dere som vurderer venner eller familiemedlemmer som enda ikke har barn: Hva tenker dere om at de kanskje vil ha egne barn i fremtiden?

Det økonomiske: Jeg mener å ha hørt at det ordner seg, etter å ha diskutert det med svigermor i overformynderiet. Hvis jeg husker riktig så sa hun at omsorgspersonene da vil få støtte som fosterforeldre. I tillegg vil overformynderiet administrere barnas arv til barnas beste.

For oss er det viktig at barna får være sammen. I tillegg er det utenkelig for meg at de skulle vokse opp hos noen andre enn familiemedlemmer (vi er en stor og veldig tett familie). Vi er heldige og har mange 100% kvalifiserte kandidater, men siden vi jo har tre barn så vil det i praksis være best om de vokser opp nær avlastning, og det måtte i så fall vært mine svigerforeldre. Altså vil mannens eldste søster være mest aktuelt, med sin mann og deres to små som er på alder med våre. Med avlastning fra mannens yngste søster og fra svigers.

Skulle det bli vanskelig så ville både min bror m/kone og min søster m/mann være supre foreldre. Det er det praktiske med avlastning som gjør at vi har landet på svigerfamilien.

Vi har diskutert det med "kandidatene", men ikke hatt en oppdatert samtale etter at vi ble så mange. Det må vi ha. Det er jo ikke bara-bare å påta seg en slik flokk!