Ordet unge ...

[Røverdatter]

Ungen min. For meg er det mye mer naturlig enn å si "barnet mitt". Jeg bruker utelukkende barn når jeg snakker om barn i flertall (muntlig iallefall, skriftlig er det annerledes). Ungen er veldig vanlig og ikke det minste negativt i min dialekt. (Med mindre man sier "den jævla drittungen" eller noe ).

[malena]

Jeg bruker 'unger' og 'barn' litt om hverandre, men det er mest naturlig å si unger på min dialekt. Barn er litt mer formelt, synes jeg.

[Lucifer]

Barn blir litt stivt og rart for meg. Her er det unge som brukes mest. "Barna mine" lyder litt rart for meg. Har vel noe med dialekten å gjøre...

[carolin]

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg sier barnet mitt når jeg kun snakker om en av de, og ungene mine når jeg snakker i flertall. Barnet, og ungene.

[Hyacinth]

Jeg sier aldri barn, jeg. Har aldri hørt noen på disse kanter som sier det. Jeg skriver det gjerne, unger også, men jeg sier bare unger. Barn blir helt feil på min dialekt.

[emm]

Sier og skriver unger og barn om hverandre. Rett og slett for å variere språket.

[Hannah]

Jeg sier ungene mine, eller ungen min. "Ååå kom her litle ongen min" sier jeg til ungene mine om de er litt lei seg, og vil ha trøst...

[My]

Jeg sier også unge. 'Barn' er fremmed på min dialekt også (i den grad jeg har noen). Jeg synes 'unge' høres mer kjærlig ut. "Lille ungen min". Jeg synes 'barnet' høres stivere og mer høytidelig ut.

Hadde forresten en lignende episode med en gammel kollega av meg. Jeg sa "eg går og et", og hun korrigerte meg og sa "du spiser, det er kyrne som et". Hun sa det litt spøkefullt riktignok, men forklarte at hun alltid fikk høre dette da hun var lita (hun kommer opprinnelig fra et sted i Nordland). I min egenproduserte, sære "dialekt" er det forresten tillatt (les: naturlig) å si både 'spise' og 'ete'. Jeg er ikke konsekvent der. Men når det gjelder unge er jeg konsekvent. 'Barn' hører som sagt ikke hjemme i My*dialekta.

[cilen]

drittunger da...

[Kanutte]

Når jeg tenkte etter, så er det mest naturlig for meg å bruke barn når jeg tenker på et barn, mens i flertall sier jeg automatisk ungene (eller rettere sagt ongarrr). Det hender imidlertid at jeg omtaler Knøtta som ungen min i ett litt oppgitt tonefall til mannen: Har du sett onjen? Ka er det onjen gjør nå?

[Inagh]

Jeg sier både barn og unger om hverandre, og syns ikke det ene ordet lyder bedre enn det andre.

[Kaz]

Når jeg tenker meg litt om så sier jeg aldri at noen har fått en unge faktisk. Da blir det litt kattunge-aktig.
Også skriver jeg barn oftere enn unger.

[gullet]

Jeg sier og skriver både barn og unger. Tror det faktisk er helt vanlig å bruke her i Vestfold.

Men det er ingen av mine venner som "har fått unge", de har enten fått barn, en baby, en gutt eller jente.

"Har fått unge" synes jeg høres litt respektløst ut.

[LilleT]

Jeg sier begge deler.

[Gri]

Bruker begge orda om kvarandre eg. For eksempel "godungen min" kan da umulig vere negativt.

[AvivA]

he he. De eldre er til tider litt artige når dem minner oss på hvordan det var før i tiden (og full respekt har jeg for det). Jeg sier unge, kommer jeg alltid til å gjøre. Prøver heller å holde meg fra å bruke slengordene man kan koble på ordet,

[Jessica]

Nå er jeg ei byfrøken da, med tanke på griser og sånt......

Men jeg syns barn blir så "fisefint". Ok overdriver litt nå, men... jeg bruker barn innimellom, men for meg er det mest naturlig å si unger. Hørte en diskusjon en gang om det å si barn eller unge. Det er nok derfor jeg bruker barn innimellom

[Shakira]

Jeg sier og skriver unger og barna om hverandre. Når jeg snakker om de, blir det oftest at jeg sier unga. For ordet barna passer ikke til min pratemåte.

Men jeg mener ikke noe negativt om jeg sier unga.

[Dixie Diner]

Går ikke an å si barn på Stavangersk, da høres jeg jo ut som DEN snobben direkte fra Egenes.

[Kråka]

Jeg bruker unger. Barn blir så høytidlig.