Spinoff: Hva påvirker valg av og bevissthet på livssyn?

[Fargo]

Jeg kjøper whiskey da. Har dilla på 11 års Black Bush

[polarjenta]

Jeg ble kristen i ungdomsskolealder, da begynte jeg i Ten Sing og fant etterhvert ut at dette var det jeg ville og det jeg trodde på. Det var kun jeg i min familie som var kristen, men jeg opplevde det ikke som et problem.
Jeg tror forøvrig jeg var en av veldig få som konfirmerte meg av rette årsaker, de aller fleste andre i mitt kull konfirmerte seg for penger og selskapet.

Jeg har sett på meg selv som kristen i alle år, men av forskjellige årsaker har jeg den siste tiden begynt å tvile, det i seg selv er ganske vanskelig og ekstra vanskelig at jeg ikke har noen som det føles naturlig å snakke om det. Kristendommen har vært endel av mitt liv så lenge at det på en måte føles som om jeg mangler noe.

[Inagh]

Sier som Polyanna - sånn bortsett fra de mer eksotiske innslagene til Ulvefar, kjenner jeg meg godt igjen. Jeg vokste opp i et kristent hjem, dog et hjem hvor jeg ble oppfordret til å "tenke sjæl og mene." Jeg definerte meg som kristen fra jeg var ca 15 år gammel.

Jeg utdannet meg innen media på en kristen skole, jeg har jobbet innen kristne organisasjoner og deltatt på de merkeligste møter innen de rareste frimenigheter. Jo mer involvert jeg ble i menighetene, jo mer kom jeg i kontakt med baksidene, møtte mennesker som var "gode kristne" på utsiden, og som innad lurte, orget og snøyt - baksnakket og styrte så det var en fryd. Dobbeltmoralen lenge leve.

Jo fler sannheter jeg fikk servert, jo flere spørsmål stilte jeg meg - og til slutt endte jeg opp med å miste alt jeg hadde av kristentro. Jeg gikk også hen og giftet meg med en ateist - dog gjorde vi det i kirken, fordi jeg fra barndommen hadde en drøm om å gifte meg i nettopp den kirken vi gjorde det i, og fant en som var gal nok til å bli med på det.

Ingen av guttene våre er døpt, fordi ingen av oss hadde lyst til å stå i kirken og lyve om at vi ville oppdra barna våre i den kristne tro. Ingen i familien vår, bortsett fra min far, definerer seg som kristne lenger, og slik var det heller ingen faddere vi ville la lyve for oss. Vil gutta, eller rettere sagt Storebror, senere i livet finne et livssyn utenom ateisme, er det opp til ham, jeg vil forsøke å respektere valget han gjør så godt jeg kan, på samme vis som jeg ble respektert hjemme da jeg ikke lenger definerte meg som kristen. (Forsøke å respektere, da enkelte livssyn ikke står for hva jeg definerer som moralsk/etisk.)

Spikeren i kista i forholdet til Gud kom vel med Lillemann for min del. Jeg kan på et vis godta at dersom Gud eksisterer og så ville straffe meg for at jeg ikke akkurat har levd etter "boka," så kunne han ha latt det gå ut over meg. Når han i stedet kødder med ungen min, som ikke har gjort en flue fortred, da gidder jeg ikke prate med ham lenger.

(Og jadda, jeg er fullstendig klar over "det ondes dilemma.")

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Fargo, her.

Jeg kjøper whiskey da. Har dilla på 11 års Black Bush

Høres ut som en god idé. I'm in.

[Lilith]

Jeg vokste opp med en mor som ikke tror på Gud. Som fnyste av prestens ord om at mormor var hos Jesus når vi satt i begravelsen hennes (jeg tror ikke mormor var kristen heller, men jeg ble aldri så godt kjent med henne). Ellers er vel pappa sånn a4norsk som døper, konfirmerer og går i kirken om det er påkrevd, uten å ha tatt noe videre standpunkt. Jeg vokste dermed opp uten påvirkning fra hjemmet i kristen retning, og har vel egentlig alltid grublet mye over religion, spøkelser og liv på andre planeter

Jeg blir vel egentlig ikke så klok på det hele, men jeg føler innerst inne at HVIS det finnes en kraft bak det hele, så er det ikke bibelens gud. Eller noen av de andre store eller små religionenes guddommer heller. Så det jeg tror på er veldig skjørt og veldig hjemmesnekret, hvis det i det hele tatt kan kalles å tro på noe. Helt og holdent ateist er jeg i hvert fall ikke.

Og jeg har gått i kirkekor, for det var masse fine gutter der. Og jeg har vært hobbysatanist for det var masse fine gutter der også. Men hvordan man enn vrir og vender på det, å tilbe ligger ikke for meg. Enkelt og greit. Om jeg hadde blitt kristen dersom mine foreldre var det vet jeg ikke. Religion interesserer meg. Religiøse mennesker også. Enkelte skremmer meg, både fanatiske kristne og fanatiske muslimer gir meg gåsehud når jeg sitter og prater med dem om ting som dette. Men fascinerende er det også..

Jeg er døpt som liten, men konfirmerte meg borgerlig.

Jeg er helt på nett med alfaCharlie i det hun skriver her kjenner jeg.

[Bokormen]

Foreldrene mine er ikke kristne, men jeg ble døpt og sendt på søndagsskole. Jeg var ikke gammel da jeg ble fast bestemt på å ta borgelig konfirmasjon, og at jeg ville melde meg ut av statskirken. Hva som har ført til den tankegangen vet jeg egentlig ikke, men jeg husker at det irriterte meg at jeg var døpt, at det burde være et valg man tok selv. Da var jeg kanskje 10.

[Magica]

Foreldrene mine var aldri i kirken men var "kristne" på papiret. Det var aldri noe snakk om religion hjemme, det var liksom ikke noe naturlig tema. Jeg er døpt og etter litt fundering tidlig i ungdommen fant jeg ut at jeg stiller meg uforståelig og uinteressert i religion på den måten at det virkelig ikke fenger meg. Noen venner var med i ungdomskor i regi av kirken og var såkalte glad-kristne ungdommer. Jeg var der et par ganger og det var rett og slett ikke meg.

På barneskolen var Bibelen eventyr og det var moro og spennende å tegne brennende rosebusker og slikt.

Jeg valgte å ikke konfirmere meg, ikke borgelig heller. Jeg meldte meg ut når jeg var ca 18.

Ungene mine er døpt siden pappaen ville det og siden jeg ikke har noen motvilje eller interesse for om det står på et papir at de er døpt eller ikke nå som de er så små.

Jeg vil ikke gifte meg i kirken. Jeg føler meg ikke hjemme der og jeg føler alt som blir sagt er "tull".

Hjemme får ungene tro på hva de vil, de er lettere kristnifisert etter barnehage og skole, veit at det er helt klart Jesus som ligger i krybba, Gud er i himmelen, at noen er kristne, noen er det ikke (sånn som mamma...) men jeg er veldig bevisst på det at det er helt greit om man er det ene eller det andre. Siden jeg er såpass uinteressert er dette sjeldent noe tema.

[Dali]

Takk for gode svar på et spørsmål som egentlig er ganske personlig. Før whiskeydiskusjonen tar helt av, får jeg komme med noen betraktninger jeg og.

Jeg er vokst opp i et relativt religionsnøytralt hjem. Spurte mamma om hun var kristen og svaret var alltid at hun hadde sin barnetro. Hva det betydde fikk jeg egentlig aldri svar på. Gikk på vanlig søndagsskole, og søndagsskolen til pinsemenigheten. Var også med på aktivitetskveldene til pinsemenigheten. Det var fordi venninna mi sin familie var medlemmer og veldig aktive. Husker med glede på hvor artig vi hadde det der, og hvor spennende det var da misjonærene kom tilbake og fortalte om fremmede land. På ett eller annet tidspunkt nektet mamma meg å fortsette å gå dit, hun syntes kanskje jeg var blitt påvirket? Hva som fikk meg til å gå fra å tro på gud til å ikke tro lenger, tidlig i tenårene er jeg fortsatt ikke sikker på. Kanskje var det opposisjon mot vår meget kristne klasseforstander?

Jeg konfirmerte meg også av feil grunner, men det var flere årsaker til det. Min bestemor er veldig religiøs, og jeg fryktet hennes reaksjon dersom jeg ikke konfirmerte meg (hun vet fortsatt ikke at markeringen for Storesøster var en navnefest og ikke en dåp. ). Den andre årsaken var at jeg ikke visste at det fantes en alternativ seremoni før vi var langt uti konfirmasjonsforberedelsene. (Som selvfølgelig ble holdt i skoletiden.)

I oppveksten var jeg aldri en individualist eller spesielt reflektert. Opptatt av å følge strømmen og ikke stikke meg ut. Kanskje var det vitenskapen som innhentet meg og, og en tro på at dersom det hadde eksistert en god gud så ville han ikke tillatt alt det onde som skjer? Tok iallefall et bevisst valg på et tidspunkt, og meldte meg ut av statskirken som 18-åring.

[Sitron]

Jeg konfirmerte meg også kirkelig. Fordi jeg ønsket gaver og det hadde jeg ikke fått, sagt rett ut fra familie, om jeg konfirmerte meg borgerlig.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg konfirmerte meg også kirkelig. Fordi jeg ønsket gaver og det hadde jeg ikke fått, sagt rett ut fra familie, om jeg konfirmerte meg borgerlig.

Jaja (som en kommentar til familien)

[Katta]

Jeg har vokst opp i en familie som var typisk norsk på den tiden med kirkebesøk på julaften, Bibelen i hylla (og der sto den godt) og ungene på søndagsskole. I tenårene leste og grublet jeg mye på religion. Det var også et hyppig diskusjonstema på skolen og i vennekretsen. På et eller annet tidspunkt tok jeg et valg, og jeg valgte å tro. Jeg kan ikke helt si når det skjedde.

Det betyr ikke så mye for meg om alt som står i Bibelen er nøyaktig gjengitt. Den er tross alt en samlig bøker som er skrevet av uavhengige personer, og ikke meislet inn i stein. Jeg ser ikke noen motsetning mellom å tro på vitenskapen, og samtidig ikke fatte at det kan ha skjedd uten noen som helst form for baktanke.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg konfirmerte meg også kirkelig. Fordi jeg ønsket gaver og det hadde jeg ikke fått, sagt rett ut fra familie, om jeg konfirmerte meg borgerlig.

Dårlig gjort av familien din. Jeg ville konfirmere meg kirkelig, men jeg husker jeg og flere andre var misunnelige på konfirmasjonsforberedelsene til de som skulle ha borgerlig konfirmasjon. Vi pugget salmevers mens de diskuterte etiske spørsmål.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Beata, her.

Jeg lurer på hva det er som gjør at enkelte blir veldig bevisst i sine religionsvalg, mens andre følger strømmen, tradisjonen og "sånn har vi alltid gjort det"?
Blant de man treffer på (her inne oftere enn ellers i samfunnet?) møter man personer som helt klart har tatt et bevisst religiøst valg. Enten ved å bekjenne seg til en eller annen religion, eller ved å melde seg ut av statskirken og stå utenfor enhver livssynsorganisasjon.

Jeg ville tilføye at jeg faktisk tror at noen også gjør det du kaller "å følge strømmen" som et bevisst valg. Jeg kjenner mange som både har giftet seg i kirken og døpt barna uten at de har noen religiøs tro, men de har likevel reflektert endel over det i forkant, hvorvidt de føler at de kan stå inne for det. Dermed tror jeg ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom å være bevisst og å være A4.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg konfirmerte meg også kirkelig. Fordi jeg ønsket gaver og det hadde jeg ikke fått, sagt rett ut fra familie, om jeg konfirmerte meg borgerlig.

Jeg også, + at jeg passet ungene til presten. Sånn er det å være ungdom og skulle møte verden. Når jeg tenker på det i dag så er jeg ganske forbasket over at mine foreldre ikke oppmuntret meg til å velge borgerlig konfirmasjon.

[Veronal]

Jeg er vokst opp i en ikke-kristen familie hvor Gud eller Jesus aldri har blitt nevnt. Ingen gikk i kirken, selv ikke til jul. Jeg ble døpt da, men jeg tok et selvstendig valg om å konfirmeres borgerlig da jeg var 14 år. Tvillingbroren min konfirmerte seg i kirken som resten av røkla.

Jeg har vært med på diverse. Jeg har på eget initiativ gått på søndagsskole og diverse religiøse barnetilbud (barnesang, torsdagsklubb og barneklubb) i tillegg til at jeg har vært med i Laget, bibelgruppe og vekkelsesmøter av høyst ymse grunner.

Jeg meldte meg ut av statskirken da jeg var 16 år uten noensinne å ha hatt et fnugg av tro.

[Anne C]

Det rett før jeg skal legge meg så jeg orker ikke skrive så mye. Men jeg er ikke oppdratt noe spesielt kristent, men jeg var mye hos mormor og bestefar som liten og alle jeg var sammen der var medlem av menigheten som var naboen til mormor og bestefar. Jeg var alltid med på gudstjenester, søndagsskoler osv når jeg var der. Men da var jeg ikke sammen med familien min, men venninnen min, av fri vilje. Hadde jeg bodd der hadde jeg garantert vært medlem av pinsemenigheten i dag.

Jeg har alltid følt en eller annen dragning mot kristendomme og ville veldig gjerne klare å komme til et standpunkt i forhold til min egen tro. Jeg valgte en kristen folkehøgskole etter vgs for å være i et kristent miljø og finne ut av ting. Jeg fant egentlig ikke ut som mye, men fant ut at jeg i allefall ikke kunne kalle meg IKKE-kristen. Men jeg lever ikke som en kristen heller. Jeg har døpt ungene mine og har giftet meg i kirken, fordi det føltes naturlig for meg. Men jeg tror jeg aldri kommer til å finne helt ut av dette, rett og slett fordi jeg ikke tror på alt som står i bibelen. Jeg er naturfagslærer og tror på evolusjon, ikke at jorda ble laget på 7 dager (selv om det og er et tolkningsspm) Det er for mange løse tråder i bibelen på ting som jeg vet det finnes en vitenskaplig grunn til.

Jeg har tenkt til å lese litt i barnebibelen denne jula og når gutta blir litt større skal jeg ta de med i kirken. Men en personlig kristen som lever som en kristen (hva nå enn det er) det kommer jeg aldri til å bli.

Ok, det ble endel, men dette er egentlig litt vanskelig å forklare.

[safran]

Jeg vokste opp i en familie som brukte bibelen som straff og skremsel og bare tok ut det som passet. Det budet som omtrent daglig ble brukt var "du skal hedre din mor og din far" - uansett hva. Mennesker i familien som anså seg som kristne var de som viste minst nestekjærlighet. Jeg tok tidlig avstand fra bibelens lære og fikk avsmak for måten den ble brukt på og hele meg strittet imot å skulle innordne meg i en slik tro. Å bare skulle godta at det er slik, uten å tenke selv. Det var - og er - for meg fullstendig ulogisk å tro på noe slikt. Jeg tror heller ikke på julenissen.

[safran]

Jeg ville ikke konfirmere meg i kirken, og fikk ikke lov til å gjøre det borgerlig for det var tull. Så da gjorde jeg det ikke i det hele tatt. Kunne ikke ramle meg inn.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg konfirmerte meg også kirkelig. Fordi jeg ønsket gaver og det hadde jeg ikke fått, sagt rett ut fra familie, om jeg konfirmerte meg borgerlig.

Hva er det man bekrefter når man konfirmerer seg borgerlig.