Bekreftet dere dåpsløftet?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Når man ikke er kristen, så ser man sikkert på det som en rar grunn til å ha et selskap for barnet sitt - for å feire at han/hun har blitt velsignet av presten. Men det er jo derfor man har dåpsselskap også. Og er man kristen, er dette en stor ting. Det er nok ikke hele grunnen til at man lager selskapet, men i bunn og grunn er det nok det som er hovedgrunnen ja.

Jeg tror de fleste som har (eller deltar i) dåpsselskap gjør det primært for å feire det nye barnet og ikke for å feire selve dåpen. Jeg vil naturligvis ikke påstå at det gjelder alle, og jeg skjønner at mange som er religiøse ser på det religiøse aspektet som viktig (kanskje også som viktigst). Men at dåpsfeiringen henger sammen med feiring av et nytt barn/familiemedlem/menighetsmedlem og konfirmasjonsfeiringen henger sammen med feiring av at barnet begynner å bli voksent (og kan ta egne valg) - at begge deler dreier seg om overgangsriter - kan man vel være enig i likevel? Og sett i det perspektivet synes jeg det er merkelig å avfeie borgerlig konfirmasjon eller "selskap bare for å ha selskap" som innholdsløst/unødvendig tull, slik jeg synes det høres ut som du gjør.

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Sånn som jeg har forstått det, og min far er prest, så er det konfirmasjonen i seg selv som er bekreftelsen. At man velger å gjennomføre en kirkelig konfirmasjon er en bekreftelse man da gjør av dåpsløftet. Man sier ikke noe spesielt og skrive ikke under på noe, men man velger å delta på konfirmasjonsundervisning og til slutt bli konfirmert i kirken hvor presten ber for deg. Når man har så gått gjennom denne prosessen, har man bekreftet dåpsløftet. Vi hadde vel også en samtalegudstjeneste, men kan ikke huske at vi sa noe spesielt da heller.

Hvor mange som virkelig tenker på dette som en bekreftelse av dåpsløftet er en annen ting. De aller fleste konfirmerer seg nok av andre grunner, er mitt inntrykk, enten det er for gaver, selskapet, for familien eller av tradisjon. Når mine barn en gang blir i konfirmasjonsalder, håper jeg de velger å konfirmere seg for å bekrefte dåpsløftet, men jeg kommer nok ikke til å spørre de ut om grunnen. Ønsker de derimot å konfirmere seg borgelig, eller bare ha et selskap uten å konfirmere seg, kommer jeg nok ikke til å støtte det. Det er i hvert fall slik jeg tenker i dag, om jeg endrer mening da er en annen sak. Siden jeg ser på konfirmasjonen som en bekreftelse av dåpsløftet, synes jeg borgelig konfirmasjon blir bare noe tull. Og selskap bare for å ha selskap synes jeg også er unødvendig.

Så undervisning i etikk og religion er tull dersom man ikke tror etikken kommer fra gud, og et livssynsvalg ikke er noe å feire dersom det ikke er en bekreftelse av dåpsløftet?
Sjarmerende.
Og så godt underbygd at de som velger humanistsik gjør det "for pengenes skyld" oftere enn de som følger strømmen og velger kirken.
Skal jeg være ærlig kommer jeg selvsagt ikke til å være like glad om mine barn velger å bli religiøse og konfirmere seg i kirken enn om de velger en humanistisk konfirmasjon, så forventer selvsagt ikke at du skal være likeglad med om barna velger samme livssyn som deg eller ikke. Men å være uenig betyr ikke at jeg synes det er tull eller at det ikke er grunn til å feire at de er på vei ut av barndommen (for selv om myndighetsalderen er 18 så sier likevel biologien at den prepubertale barndommen er over i 15-årsalderen).
Ellers: Skilpadda, Blå og Inagh sa det.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Nei, vi ble bedt for da vi knelte, men bekreftet ingenting.

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Samme her.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Er ikke det med at konfirmasjon er en bekreftelse av dåpsløftet en ganske utbredt myte/misforståelse tro? Det er jo som du sier, og sikkert vet mer om enn de fleste, veldig lenge siden dette var vanlig praksis. Men på folkemunne derimot, så er det en veldig utbredt oppfattelse/misoppfattelse.

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Nuvel. Det er jo forsåvidt også din sak om du velger å tviholde på at gjeldende praksis er noe som ikke har eksistert på flere titalls år. Jeg velger heldigvis å leve i den tiden som er nå og forholder meg til verden slik den er i dag. Jeg ble lettet da jeg for noen år siden fant ut at det nettopp var en folkelig misforståelse at konfirmasjonen er en bekreftelse av dåpen. Da følte jeg meg ikke fullt så uvel ved tanken på at jeg faktisk konfirmerte meg i kirken som forvirret 15-åring uten avklart forhold til egen tro.

[Tito]

Min far er som sagt prest og han konfirmerer folk hvert år. Jeg snakket med ham nå og han sier at i dag er konfirmasjonen en forbønnshandling, og det er lagt opp til at hver enkelt kan velge selv hva de legger i konfirmasjonen. Men det er likevel en bekreftelse av dåpsløftet selv om de ikke direkte står og sier at de bekrefter det, og det er det som fremdeles er tanken bak konfirmasjonen. Så å kalle det en myte eller misforståelse er å ta litt vel mye i, selv om de har litt mindre fokus på denne bekreftelsen.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Min far er som sagt prest og han konfirmerer folk hvert år. Jeg snakket med ham nå og han sier at i dag er konfirmasjonen en forbønnshandling, og det er lagt opp til at hver enkelt kan velge selv hva de legger i konfirmasjonen. Men det er likevel en bekreftelse av dåpsløftet selv om de ikke direkte står og sier at de bekrefter det, og det er det som fremdeles er tanken bak konfirmasjonen. Så å kalle det en myte eller misforståelse er å ta litt vel mye i, selv om de har litt mindre fokus på denne bekreftelsen.

Oj sann. Det Er en forbønnshandling. Det er ikke noen bekrfeftelse. Det er slik at kirken legger mye mer vekt på betydningen av konfirmasjonsTIDEn enn DAGEN fordi det er gjennom konfirmasjonsTIDEN at man får opplæringen i den kristne troen.
Og ellers legges det vekt på at Gud bekrefter oss som mennesker.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Det er langt fra en myte eller misforståelse. Det er en bekreftelse av dåpsløftet. Om noen velger å legge noe annet i det enn det egentlig er, er en annen sak.

Men hvilken begrunnelse har du for å si det?

[Dixie Diner]

Ja, det stemmer nok.

[Mams]

Det var ikke noen form for bekreftelse av dåpsløftet når jeg ble konfirmert.
Kun den bønnen som presten leste mens han holdt hånden på hodet vårt.
Hver konfirmant hadde sitt vers eller hva det var, for vi måtte ha med en liten bok eller bibel og stikke bønnen/verset inn i den og la endel stå ut så presten fikk tak i lappen.

[LaBanga]

Jeg er katolikk, så vi bekreftet dåpsløftet i konfirmasjonen.

Sitat:

Vi bekrefter ved fermingens sakrament (konfirmasjon) at vi ønsker å fortsette som kristne og vi blir "fermet" - salvet med olje som tegn av Den Hellige Ånd av biskopen.

[Ulvefar]

Nei, i konfirmasjonsopplæringen ble det ikke forklart slik hos oss, men forsto det slik at det var en oppfatning mange foreldre hadde og mange derfor hadde hjemmefra.

[Dali]

Jeg mener jeg lærte at når man konfirmerte seg så bekreftet man dåpsløftet. Nå husker ikke jeg om det er noe foreldrene mine har sagt, eller presten, så jeg skjønner nå at det er avleggs. Vi lovet eller bekreftet ingenting, men fikk prestens hånd på panna og en bønn til hver enkelt.

Tydeligvis ble jeg og konfirmert i gamle dager, selv om det bare er 17-18 år siden. For vår overhøring foregikk også med mikrofon foran fullsatt kirke. For et mareritt!

[Ru]

Jeg var tensing-konfirmant og surfet gjennom hele konfirmasjonsopplegget. Ingen samtalegudstjeneste eller noe som helst.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg undrer meg stadig over å lese om at kirkelig konfirmasjon er bekreftelse av dåpsløftet. Det er svært få som valgfritt har praktisert den ordningen etter mellomkrigstiden. Likevel får jeg inntrykk av at det må være en del på forum som har gjennomført dette. Jeg er derfor nysgjerrig. Bekreftet du dåpsløftet da du ble konfirmert i kirka ? Hvordan skjedde dette rent praktisk ?

Vi var av den oppfatning av at ved å gjennomføre undervisningen og overhøringen og forbønnen, altså det å delta aktivt i alle disse tingene, så bekreftet vi dåpsløftet foreldre og faddere hadde gitt. Det var jo hele poenget med konfirmasjonen slik vi oppfattet det da. Derfor var det også sånt et sterkt signal av de få som valgte å ikke stå til konfirmasjon. Det var mye gråt og tenners gnidsel i min familie da broren min valgte å la være.

Jeg ble konfirmert i 1983 og jeg har jo skjønt at bekrefting av dåpsløftet da var fjernet et par år i forveien, men det er jo helt tydelig at den endringen av ordningen ikke er kommunisert særlig godt til folk flest, hverkan da eller nå. Jeg var inntil for et par år siden fortsatt av den oppfatning at det nettopp var bekrefting av dåpsløftet som er poenget med konfirmasjonen.

[Inagh]

Den gangen jeg ble konfirmert, på begynnelsen av 80-tallet en gang, hadde vi først overhøring. Dette var en gruppeoverhøring, slik at ingen skulle være redde for å drite seg ut. Vi hadde fått spørsmålet på forhånd, slik at vi kunne pugge svaret.

Selve konfirmasjonen var bare en forbønn og en velsignelse, ikke noe bekreftelse av noe som helst.

[Skilpadda]

Og, for å fullføre tankerekken min: Hva er egentlig "galt" med å ønske å ha markeringen/feiringen helt privat, uten å blande inn livssynsorganisasjoner eller prester? Altså bare rett og slett å ha et selskap for å feire femtenåringen med gjester og taler og gaver og mat?

[Blå]

Enig med Skilpadda. (kanskje ikke så veldig overraskende)

Slik mine foreldre gjorde det har jeg tenkt å si til mine barn at vi gjerne vil feire dem som tenåringer og store og på vei inn i voksenverdenen. Om det blir en kirkelig eller borgerlig konfirmasjon eller om det blir et stort familieselskap på 15-årsdagen er det samme for meg. Så lenge de vet hva de selv ønsker å velge så skal jeg være stolt over det.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og, for å fullføre tankerekken min: Hva er egentlig "galt" med å ønske å ha markeringen/feiringen helt privat, uten å blande inn livssynsorganisasjoner eller prester? Altså bare rett og slett å ha et selskap for å feire femtenåringen med gjester og taler og gaver og mat?

Må ærlig innrømme at det synes jeg høres veldig materialistisk ut. Man kan selvfølgelig snu det tilbake til meg og si hvorfor jeg vil blande gaver og penger inn i det, og på samme måte som julen har blitt altfor dominert av dyre og mange gaver, har nok konfirmasjoner også blitt det. Jeg har hørt om besteforeldre som gir 5-sifrete beløp i gave til barnebarna, og at det nærmest er forventet. Det kan selvsagt være fint å få penger, som de kan bruke til noe fornuftig, men jeg er redd at ofte blir disse pengene sløst bort. Og hvis motivasjonen for pengegavene er å gi et bidrag til f.eks. leilighet eller utdannelse, er det kanskje bedre å gi det på et senere tidspunkt i livet og da sørge for at pengene havner dit de er ment i stedet for å bli sløst bort.

Og hvis gavene og pengene er så viktige, synes jeg nesten det er trist at verden har blitt sånn. Hvis man først skal kun ha selskap for å ha selskap, hvorfor skal man også ha masse penger og gaver?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Og hvis gavene og pengene er så viktige, synes jeg nesten det er trist at verden har blitt sånn. Hvis man først skal kun ha selskap for å ha selskap, hvorfor skal man også ha masse penger og gaver?

Samfunnet er ganske materialistisk, kan man vel si; folk har jevnt over god råd, og de fleste bruker mange penger på de fleste slags feiringer. Hvis man ikke synes konfirmanter (eller nygifte, eller dåpsbarn, eller familien i julen, eller hva du nå har) burde få gaver eller penger, kan man la være å gi dem gaver eller penger, eller gi billigere gaver. Det synes jeg er helt fair og veldig forståelig. Å tenke seg at akkurat femtenåringer skal være mer bevisste og mindre opptatt av gaver og penger enn resten av samfunnet rundt dem (som jeg synes man gjør dersom man har problemer med å svelge at de velger en feiring også delvis på grunn av gavene og pengene), det høres derimot både urettferdig og usannsynlig ut. Skal man begynne å gjøre noe med gavepresset, synes jeg f.eks. brylluper er et mye mer naturlig sted å begynne - brudepar er voksne (i alle fall voksnere enn konfirmanter) og har i mye større grad det meste de trenger allerede.