Når fremmede gråter ...

[Doxa]

Det kommer selvfølgelig helt ann på situasjonen, men det å bry seg er generelt en mangelvare på flere områder i vårt samfunn.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Ja det er nå noe å tenke over ihvertfall ..
Av og til så kan man kanskje merke noe på kroppspråket.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Har det på samme måte som deg.

Men der jeg jobber sitter det folk overalt og gråter egentlig og det er som oftest ikke så vanskelig å se hvem som ønsker kontakt og ikke. Og det er faktisk de fleste som ønsker kontakt, folk er nå sånn. Da koster det meg svært lite å spørre om det er noe galt og om det er noe man kan hjelpe til med.

[TGM]

Jeg vil helst være alene hvis det skulle skje at jeg begynte å gråte offentlig.

Jeg opplevde at ei av mødrene jeg kjente igjen fra nyfødtavdelingen satt og strigråt på legekontoret.
Da satt jeg og slet veldig med hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde så vondt av henne.
Jeg fortalte til legen min da jeg kom inn dit at det var vanskelig å se henne gråte sånn, og forklarte hvorfor. Da sa han at det var riktigst at jeg hadde latt henne være i fred, og at legen hennes tok tak i det.
Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvordan det gikk med deres lille, som jeg ikke har sett siden. Foreldrene har jeg sett flere ganger alene.

[Mams]

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

[Mor til 4]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

Kan vel bare signere denne.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

jeg har aldri opplevd det og vet vel ikke helt hva jeg ville jgordt.
Men mest sannsynlig ville jeg nok sett litt på kroppsspråket og så tatt kontakt om jeg fikk inntrykk av at kroppsspråket ikke var avvisende.

Bedre å ta kontakt en gang for mye og bli avist, en å overse et menneske som har det vondt.
Det kan være så mange grunnet til at vedkommende gråter.

Om jeg selv skulle gråte offentlig så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert om noen tok kontakt, tror det avhenger litt av hvorfor jeg da event. gråt.

Å vise omtanke for andre mennesker kan aldri blir "feil" i mine øyne.

Og var det"feil" takler jeg det greit. Jeg vet at jeg tråkker inn i privatsfæren til folk, men jeg synes det er viktig å vise at det er noen som bryr seg.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Joda. Jeg forventer jo at vedkommende sier i fra om h*n ikke vil snakke. Noen ganger skjer det. Personen smiler tappert gjennom tårene og påstår at "det går heeelt fint altså!"

Mens andre ganger, så har det skjedd noe som gjør at de har en liten krisereaksjon, og er takknemlig for at noen tar styringen og tenker klart og hjelper til med å bestille taxi, ringe familie og be dem om å komme å hente ol.

Ofte vil man jo kunne lese kroppsspråket ganske godt også.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Jeg tåler fint å bli avvist som velmenende fjott.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av vimjer, her.

Jeg tåler fint å bli avvist som velmenende fjott.

Det er bedre å bli avvist som en velmendende fjott - enn aldri våge ta sjansen på å bli avvist som en velmenende fjott...

[Martis]

Det vil i de fleste sammenhenger være helt naturlig for meg å spørre hva som er galt og om det er noe jeg kan gjøre.

Jeg har selv vært i en slik situasjon engang. Jeg var vikar på en arbeidsplass og fikk en telefon om at bestefaren min hadde dødd den foregående natten. Jeg knakk helt sammen og hadde bare lyst å krype under skrivepulten min å hyle. Da var det to jenter som jobbet der som kjørte meg hjem og var sammen med meg til kjæresten min kom hjem.

[Majsa]

Velmenende fjott, du liksom.

[safran]

Hvis det hadde vært meg som gråt (nå har jeg aldri grått offentlig) så ville jeg helst at folk skulle overse meg. Jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe hvis jeg hadde opplevd at en voksen fremmed gråt. Det kommer nok an på situasjonen. Et barn, derimot.

[Nessie]

Det "verste" som kan skje er jo at personen gir beskjed om at han/hun vil være alene. Og da får man vel respektere det.

Jeg tror heller jeg ville spurt, og blitt "avvist". Enn å bare overse folk.

Jeg ville ikke løpt etter folk på gata liksom, men om jeg feks satt ved siden av ei på bussen som begynte gråte eller noe?

Tror generelt vi kan bli litt flinkere til å bry oss jeg.

[Candy Darling]

Det er litt forskjellige varianter ute og går, her som alle andre steder. Hvis en person sitter åpenlyst og hulker foran kasseapparatet eller er oppløst i tårer ute på toalettet, ville det sannsynligvis være naturlig å spørre om man kan hjelpe på noen måte. Spesielt hvis det var på et mindre sted der man har høyere takhøyde for å bry seg (både om og med, for den del).

Men hvis noen hadde sittet på en buss og snudd seg mot vinduet og grått stille, eller på noen måte signalisert at de ikke ønsket kontakt, hadde jeg selvsagt holdt omtanken for meg selv. Det er ikke egentlig så veldig vanskelig å lese den typen non-verbal kommunikasjon, er det?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Men hvis noen hadde sittet på en buss og snudd seg mot vinduet og grått stille, eller på noen måte signalisert at de ikke ønsket kontakt, hadde jeg selvsagt holdt omtanken for meg selv. Det er ikke egentlig så veldig vanskelig å lese den typen non-verbal kommunikasjon, er det?

Der er jeg enig med deg

[Mikkeline]

Med mindre personen tydelig hadde vist at h*n ikke ønsket kontakt, så hadde jeg henvendt meg og spurt hvordan det gikk med personen.

Om jeg hadde blitt avvist, så er det bedre enn å gå derifra uten å ha tilbudt litt medmenneskelighet.

[Nessie]

Lurer litt på hvordan jeg ville ha reagert ved en slik beskjed? Det tror jeg ikke man vet før man er i en slik situasjon... For jeg tror kroppen kan reagerer veldig ulikt på slike ting .

Jeg TROR ikke jeg ville ha brutt sammen der og da om jeg var et annet sted, men jeg vet jo ikke.

[Magica]

Altså, det skal jo ganske mye til for å begynne gråte i offentlighet. De aller fleste liker vel å være alene eller sammen med noen de kjenner som kan trøste. Jeg vil derfor anta at man gjerne vil ha hjelp hvis man gråter offentlig. Hjelp til å komme seg et sted, eller rett og slett bli trøstet slik at man kan hente seg inn.

[Tøtto]

Jeg gikk forbi en mann som gråt en gang. Men dette var sent på ettermiddagen i ett belastet område, så siden jeg hadde datteren min med meg turde jeg rett og slett ikke å gå bort.
Men hadde jeg f.eks. sett en jente på et toalett som gråt så vet jeg at jeg hadde gått å spurt om jeg kunne hjelpe henne med noe.