Er det "verre" å dø for en ateist?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Jeg ser det blir nevnt at man som troende tror man møter igjen sine kjære på den andre siden. Det tror jo jeg også, eller håper da, selv om jeg ikke tror på Gud. Det å tro på Gud og det å tro på at det er noe etter døden trenger nødvendigvis ikke ha noen sammenheng i mine øyne. For slik er det for meg.

Dette har jeg lest andre si også i en tråd for lenge siden - men jeg husker ikke helt hva som ble sagt?
Jeg har alltid tenkt at troen på et liv etter døden=religiøs, men kan huske at jeg har blitt motsagt på dette tidligere. Jeg husker bare ikke helt hvordan det ble forklart - også tror jeg at jeg heller ikke forsto forklaringen. Ble kanskje for avansert for meg?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Utrolig interessant spørsmål da!
Jeg faller vel selv under kategorien ateist kanskje. Slev om jeg ikke liker å sette merkelappen på meg selv.

Du høres mer ut som en agnostiker, ikke en ateist.

Jeg har vokst opp med søndagsskole, bedehus og tensing, og forsåvidt betraktet meg selv som kristen, uten at jeg har vært opptatt av hva som skjer etter døden. (Barne)troen var mer noe jeg kunne finne i støtte i her i dette livet. Etter at rasjonaliteten og akademia tok meg, er barnetroen min tilnærmet forduftet, og jeg er vel mer for agnostiker eller ateist å regne. Men om det er verre å dø for en ateist enn for en troende? Næisj. For meg blir det litt som å si at det var fælt å ikke være født, lizzom. Etter døden er det ikke noe mer, og det kan jeg leve med.

(Men jeg tror det er jævlig å bli dødssyk når man har små barn, f.eks. )

[AprilRyan]

Jeg tror det ikke avhenger av tro først og fremst, men av personlighet og refleksjoner en har rundt livet og døden. Å ikke tro på et himmelrike, men heller se livet som en helhet her og nå kan like fullt være en trøst. Veldig mange gamle mennesker er trette av livet når de er gamle, uavhengig av religiøs tro. En kan finne trøst i at livet tar slutt også.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av AprilRyan, her.

Jeg tror det ikke avhenger av tro først og fremst, men av personlighet og refleksjoner en har rundt livet og døden. Å ikke tro på et himmelrike, men heller se livet som en helhet her og nå kan like fullt være en trøst. Veldig mange gamle mennesker er trette av livet når de er gamle, uavhengig av religiøs tro. En kan finne trøst i at livet tar slutt også.

Jeg tror dette kan stemme for mange. Særlig eldre, men kan skjønne at det er vanskeligere å akseptere at man skal dø når man er ung. Særlig om det kommer ganske brått på. Om man er langvarig syk har man kanskje mer tid til å forberede seg.

[Mjau]

Ateisme er avledet av det greske uttrykket Atheos, som betyr "uten gud". Uttrykket betyr kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud - eller guder, siden religiøse grekere ikke begrenset seg til å tro på én gud. Viktige filosofer som Demokrit og Epikur utviklet filosofiske systemer som fungerte helt fint uten noen guddommelige elementer.



Som ateisme kommer ordet agnostisisme fra gresk. På gresk betyr "gnosis" viten, mens forstavelsen "a" er en nektelse. Agnostisisme betyr dermed å nekte for at vi kan vite noe om gud og det transcendente (nok et vanskelig ord, som betyr "overskridende" i betydningen "overnaturlig"). Dermed er det vanlig blant agnostikere å si at det er umulig å vite om det finnes noen gud eller ikke.


Ja, ser ut til at jeg går for å være agnostiker. :nikke:
Liker ikke merkelappen her heller siden det antydes at jeg kan være tvilende om det finnes en Gud eller ikke.

[jane]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg kom over en påstand om at en ateist gjerne har det tøffere på dødsleiet enn en troende, nettopp fordi de ikke har følelsen av å gå videre, men rett og slett ende for evig og alltid.

Nå kjenner jeg ingen som har kjempet mot døden, så jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om dette. På den ene siden slår det meg som arrogant, på den annen side slår det meg at det gjerne er lettere å gi slipp i livets siste fase om man genuint tror at man får det bedre. Det er gjerne her snakk om yngre mennesker som ikke er ferdig med å leve.

Hva tenker dere?

Nei, jeg tror ikke det er verre for ateister å dø.

Jeg er forøvrig ofte i kontakt med døende mennesker i jobben min, og jeg har flere ganger opplevd kristen mennesker som er skikkelig redde for å dø. Dette fordi de selv mener de har gjort gale ting i i livet, og dermed at de havner i helvete.

[Sitron]

Men nå nevner jeg jo ikke religion spesifikt her, man kan jo ha tro på reinkarnasjon, på en åndeverden, altså at man i det hele tatt tror på at det finnes noe etterpå, fremfor at det ikke er noenting.

[Karima]

Men hva er forskjellen på å tro og å ha en religion? Jeg forstår at det trolig ikke finnes noen institusjon eller samfunn rundt det du tro på, men hvis man tenker ateisme vs tro er det vel ingen forskjell?

[Dixie Diner]

Forskjellen er vel at man ikke tilhører noen bestemt religion? Jeg tror jo på endel, men har tilhører ingen som helst religion. Altså i forhold til det å tro men ikke kalle seg religiøs. Jeg føler ikke jeg kan kalle meg religiøs når jeg ikke har noen religion.

[Candy Darling]

Jeg tror tanken på å kunne møte sine kjære avdøde igjen, og å kunne titte ned på sine etterlatte, kan være veldig trøstende i dødsskyggens dal. Men hvis man har avfunnet seg med at tiden er inne, tror jeg ikke det er noen forskjell. Da er det ens evne til å si at "sånn er det, og nå er det sånn" som avgjør.

[Karima]

@Iset: Ok. Jeg vil nok kalle deg religiøs likevel.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

@Iset: Ok. Jeg vil nok kalle deg religiøs likevel.

Hehe det får du bare gjøre, men blir det egentlig riktig når jeg ikke tilhører noen religion? Jeg synes det høres rart ut, hvertfall. Er jeg religiøs fordi jeg tror på gjenferd, feks?

[Teofelia]

Jeg tror det er langt mer personlighetsavhengig enn livssynsavhengig.

Jeg er ateist, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Tanken på at jeg ikke skal få se familien og de jeg bryr meg om etter at jeg er død, plager meg ikke det minste. Da er jeg jo død og er ikke mere.

Derimot er jeg redd for å måtte forlate mine nærmeste. Tanken på at jeg kanskje må forlate ungene mine mens de er små, mens de fortsatt trenger meg, at jeg ikke skal få se dem vokse opp, være der for dem når de har behov for meg, er lei seg eller lykkelige og oppleve livet sammen med dem. Den tanken synes jeg er grusom, men den tanken ville vært akkurat like grusom om jeg hadde vært troende; jeg ville jo ikke vært noe mer til stede for dem her og nå, selv om de kanskje kunnet finne trøst i ideen om at vi skulle møtes når de også var ferdige med livet sitt.

Jeg er veldig komfortabel med mitt syn på døden. Det som skremmer meg er ikke det å skulle dø eller være død, men det å ikke lenger være i live, og den frykten tror jeg altså ikke ville blitt redusert om jeg hadde hatt en tro på liv etter døden.

[Joika]

Jeg er ateist og ikke redd for å dø. Ikke vits å være det.. det skjer uansett.

Jeg har det akkurat som Teofelia.
Døden er en naturlig konsekvens av livet. Men jeg vil gjerne se ungene mine vokse opp.

Jeg tror at i mange tilfeller kan det være verre å dø for en som ikke tror på evig liv ja. Det høres fornuftig ut i utgangspunktet.

For min egen del regner jeg meg som ateist. Men jeg tenker ikke på døden som at man slår av en lampe for siste gang og det var det. Jeg tenker at man vet ikke. Jeg har jo hørt såpass mange med nær-døden opplevelser som ser ut til å fortelle det samme om dette lyset og denne følelsen av fred om som ikke er redde for å dø igjen senere at jeg regner med at det er noe i den stilen sikkert. Og det høres greit ut det. Det går sikkert fint.

Men jeg har et sterkt ønske om å fortsette å leve lenge enda.

[Anuk]

Teofelia sier det godt.

Jeg tenker at den som mener at ateister må være redd for å dø, selv finner mye trøst for døden i sin tro. Men jeg tror nok ateister har funnet sine svar på døden, og kan være like trygg og rolig på det som de som tror på andre ting.

Kristne har også bare en "tro", jeg ville kanskje tenke at noen kunne begynner å tvile på om de virkelig er verdig å havne i himmelen når de ligger for døden.

Det som er skremmende med døden for meg, handler om at jeg eller den jeg er glad i ikke skal leve i dette livet lenger. At livet slik jeg kjenner det nå er over. Den redselen/sorgen vil være den samme uansett hva som måtte være etterpå. Jeg er ikke redd for selve døden uansett om det er slutt i dette livet eller om vi går videre til noe annet. For det spiller på en måte ingen rolle her og nå, det er ikke noe jeg kan eller skal vite noe om i dette livet.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men nå nevner jeg jo ikke religion spesifikt her, man kan jo ha tro på reinkarnasjon, på en åndeverden, altså at man i det hele tatt tror på at det finnes noe etterpå, fremfor at det ikke er noenting.

Ja, jeg tenker også at ateisme er 100% fravær av noe som helst tro på et liv etter døden og en åndeverden. Med én gang man åpner for noe mer, så er man vel en agnostiker og kan ikke klassifiseres som ateist.

Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn?

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?