Var du flau over foreldrene dine i oppveksten?

[nikki]

Nei,det har jeg aldri vært.

[Maz]

Jeg hadde den desidert eldste faren på skolen, men var ikke flau i et eneste øyeblikk, han var også den kuleste, mest morsomste og mest engasjerte av noen.

Jeg var vel ikke flau over moderen heller, men hennes overgangsalder kom i mine tenår. Det var ikke alltid lett, og mor var temmelig humørsyk, og litt uforutsigbar. Jeg var flau over at hun var sint på andre også. Ikke mine venner, men ikke så lett å ha få betegneslen Mad Max Jr.

Jeg tror heller mine foreldre og mine søsken skjemtes litt over meg, jeg var aldri sånn de ønsket jeg skulle være.

[Anne C]

Pappa var omtrent ikke tilstede så han teller ikke. Han var rett og slett en ikke-person nesten hele oppveksten. Han bodde bare under samme tak som oss, men var ellers lite opptatt av oss. Mamma var jeg på en måte flau over. Men det var sjeldent jeg hadde noen med meg hjem. Det måtte mamma vite om i mange dager på forhånd slik at hun fikk ryddet og vasket hele huset, selv om hun faktisk tørket støv og vasket gulv hver eneste dag. Så jeg gadd liksom ikke styre med det. OVernattingsgjester kunne jeg bare glemme. Det som var flaut var at jeg fikk kommentarer fra andre om at mamma ikke hilste på de og så sur ut.

[Pepper Lemon]

Jeg har ikke vært særlig flau over foreldrene mine, men jeg kjenner godt til fenomenet ettersom storesøsteren min syntes de var skikkelig pinlige, og ble rasende om de gikk og leide hverandre for eksempel. Jeg var imidlertid litt flau over mammas bil en periode, hvor jeg fikk for meg at den var spesielt dust. Så jeg nektet å sitte på i den, og om jeg måtte så lå jeg flat i baksetet.

[Luvi]

Desverre så må jeg nok helt ærlig kunne si at jeg var flau av min far i hele ungdomstiden, til tider er jeg det enda. Dvs, jeg har så og si ingen kontakt med ham foruten det som er strengt tatt nødvendig. Grunnen til at jeg val flau har nok utgangspunkt i livsstilen til min far og det at han sjeldent stilte opp for meg og min bror til tross for at det var hos han vi bodde. Det var heller besteforeldrene våre, som bodde under samme tak, som tok seg av oss.

Det er utrolig synd å tenke på at jeg følte det slik, og fortsatt gjør det. Jeg håper inderlig jeg greier å være en mye bedre rollefigur og et forbilde for mitt barn, og at hun vokser opp med å føle at hun elsker meg og pappaen. At vi ikke gir henne noen grunn til å være flaue over oss, til tross for det faktum at en tenåring finner vel gode grunner til å være flau over sine foreldre uten at det er noe veldig negativt bak det.

[safran]

Don't get me started.

[emm]

Nei det var jeg ikke, kan hende de var flau over meg til tider, særlig i min svarteste tenåringsperiode.

[Ibidelma]

Ja, var det. Særlig når mamma alltid skulle fikse opp i all uro i gata og skulle engasjere seg i alt på skolen
En brautende mamma som alltid sprang rundt i pysj-lignende klær og brusete krøller til alle kanter

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

De passet ikke (og passer ikke) inn på stedet hvor vi bodde, men det gjorde jo ikke jeg heller.

Jeg ville gjerne at de (mamma og stefar) skulle passe mer inn, for jeg tenkte at da ville kanskje jeg gjøre det også. I en periode bodde vi et bittelite sted på østlandet, og jeg var det eneste barnet med skilte foreldre, raddisforeldre, gamle foreldre og humanetikerforeldre.

Pappa har jeg aldri vært flau over.

[tiddelibom]

Når jeg ser på det i ettertid, skjønner jeg ikke hva jeg var så flau over.

Syntes de var gamle, de var 29 da jeg ble født, og jeg har en eldre søster. Til sammenlikning var jeg 30 og 33 da jeg fikk barn selv.
Uff, jeg merker at jeg gremmes når jeg tenker på det.

[MiaPia]

Jeg var vel ikke flau på en generell basis, men det var masser av episoder som gjorde meg hinsides flau. De var unge og engasjerte foreldre, og jeg husker spesielt da mamma ble gravid med min minste søster. Jeg var da 14 år, og var uberflau over at de fortsatt bedrev slikt

De hadde og har ennå en særs liberal holdning til nakenhet (noe min kjære oppdaget første gangen han var med meg hjem), og de er opptatt av kunst og bla har et nydelig bilde av noen som bader nakne (som ble bønhørlig kommentert av vennene mine). Det har gjort meg flau flere ganger mens jeg vokste opp.
De var absolutt ikke mainstream, og det irriterte meg kraftig. Fikk ikke barbie, fikk ikke adidas joggedress, vi spiste masser av linser og bønner, med andre ord gjorde de stort sett alt det de andre foreldrene ikke gjorde.

Men de gikk for å være kule og forståelsesfulle blandt mine venner, og jeg tror helt ærlig at de syntes det var litt fasinerende at de var slik de var.

[Hasselnøtt]

Nei, det kan jeg ikke huske. Innerst inne tror jeg at jeg var litt stolt, faktisk. De var oppegående, greie, stilte opp og gjorde ikke noe spesielt ut av seg.

[Maiden]

Nei det var jeg ikke.

[Guttemammis]

Nei, kan ikke huske at jeg noen gang var flau eller skjemtes over mine foreldre.
Håper mine unger slipper det også

[mosol]

Nei, jeg kan ikke huske at jeg var det, egentlig. Men jeg kan fint finne på å bli flau over mamma nå i voksen alder. Det hender at hun sier og gjør utrolig merkelige ting.

Og så fniser jeg litt av foreldrene til Pida

[Maverick]

Ikke flau, men til tider frustrert.

De passet ikke (og passer ikke) inn på stedet hvor vi bodde, men det gjorde jo ikke jeg heller.

[leliane]

Jeg syntes de var håpløst strenge, men jeg var ikke flau over dem.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av leliane, her.

Jeg syntes de var håpløst strenge, men jeg var ikke flau over dem.

Kan vel bare signere denne.

[Millivilli]

Ja, jeg var det. Jeg tror ikke det var noe spesielt galt med dem, jeg var bare flau likevel. Vel, det var unødvendig av mamma å komme inn på klassefesten for å hente meg, når de andre foreldrene bare ventet utenfor da.

[Xian]

Å ja, det hendte ofte. Mamma solte seg toppløs og barberte seg ikke under armene, dét syntes jeg var ekstremt pinlig i en periode. En gang hentet pappa meg på fritidsklubben i full ishockeymundur (han kom fra trening), det syntes jeg også var flaut. Pappa og hans nye kone var nyforelsket og utagerende kjærlige - dvs håndholding og raske kyss - veldig lenge. Pinlig, pinlig. I etterid ser jeg jo at det var jeg som var en døll og konform fjortis.

Og så husker jeg da vi akkurat hadde flyttet fra Oslo til et lite sted i Akershus. Jeg var vel 9 år gammel. Det var stortingsvalg, og vi "diskuterte politikk" i friminuttene. Det vil si at alle holdt med det partiet foreldrene våre stemte på. Hun ene med SV-foreldre ble skikkelig ertet. Haha, sosialist, liksom. Mens jeg som "stemte" RV slapp unna, for dét partiet var det ingen som hadde hørt om. Men jeg husker jeg tenkte at mine foreldre var veldig annerledes i den lille bygda vi flyttet til.