Barn og søvn

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Er det noe jeg har lært meg av å ha barn er det å ikke dømme andre som gjør ting forskjellig fra meg.

Det trenger ikke å handle om å ha "store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og bare tenke på seg selv og egne behov". Som oftest handler det vel rett og slett om at man gjør det som man selv synes er best for sine egne barn?

Og også å tenke langsiktig. Ikke brenne ut lyset i begge ender. Det gavner ikke mine barn at vår hverdag bare handler om dem. Og jeg vet at jeg har trygge barn selv om jeg har lært dem at mamma sover i sin seng og de i sin.

Jeg dømmer glatt andre for mange ting jeg. Jeg respekterer ikke alle andre, og i alle fall ikke alle andres valg. Jeg vet at en del er redd for å gjøre en del ting, er redd for uvaner, er preget av fortidas holdning det det å ha barn, og veier egne behov opp mot barnets i en del saker.

Og så klart - de aller fleste klarer å finne løsninger som fungerer. Disse lager heller ikke tråder her inne. Mange barn sover tidlig rundt. Men noen tror at det andre og det andres barn gjør gjør burde også fungere hos dem selv, og er lite villig til å fire på dette. Det gjelder ikke bare søvn, det gjeder mange ting. Da får man sånne "hjelp hva gjør jeg"-tråder her inne. "Ungen vil kose og ikke sove"? "Hjelp vi må stå opp 4 ganger hver natt!", "Barnet vil bare roe seg sammen med mamma", et.c. Så ligger svaret der, så nært og klart, men man skal liksom ikke gi seg.

Det jeg har lært er at det spiller faktisk liten rolle hva man gjør i forhold til soving, dulling, kos, nærhet. Det går bra likevel. Man trenger ikke alltid tenke langsiktig. Man kan tenke for en periode også. Man kan finne gode overganger, og alt trenger ikke være så ideelt og riktig. Minste motstands vei er mye morsommere, pleier jeg å si. Den er dessuten artigere å tenke tilbake på.

[gajamor]

Det er ikke slik at man enten må samsove eller la ungen skrike til den spyr. Noen har unger som roer seg kjapt på egenhånd. Jeg hører godt forskjell på gråtingen til ungene mine, og når det er noe galt går jeg inn med en gang. Men hvis jeg prøver å være der og "trøste" under hele innsovninga deres, så tar det dobbelt så land tid, og de sutrer dobbelt så mye. Jentene mine er akkurat som foreldrene, de trenger litt alenetid innimellom.

Jeg har hatt bestemødre på besøk under legginga, som har løpt inn til hvert eneste knyst. Det eneste det har gitt oss, er urolige og overtrøtte barn. Bestefar, derimot, har vært her så mye at han hører forskjell på gråtingen. Hvis han mener at barnet bør tas opp så stemmer det nesten alltid.

En tilfeldig person som var på besøk her om kvelden, ville nok syntes vi var onde "ferber"-foreldre. Men vi følger ikke klokka, vi følger barnet. Hvis hun sutregråter fordi hun er trøtt, så får hun være i fred. Er det noe galt så høres gråten helt anderledes ut, og vi er der i løpet av sekunder. Og da får hun det hun har behov for, enten det er kos, mat, drikke, eller rett og slett å være våken litt lengre.

Begge jentene mine har hatt perioder i 6-7-måneders-alderen der de har sover natta rundt. Og andre perioder hvor jeg har amma dem hele natta. De har alltid fått mulighet til å sovne alene og sove i fred.

[Mams]

Det er et hav mellom å gråte litt og å illskrike da.

[Pappalille]

Jeg kjenner at jeg føler meg litt rar når jeg tenker at det som føles rett for meg er det som får funke her i huset. Det vil aldri føles rett for meg å la jenta mi skrike seg hes for så å se henne sovne utmattet av gråt.

Om jeg må bruke tid på å legge henne på en slik måte at hun føler seg trygg og god, ja så må jeg bruke tid på det. Det er en del av dealen man er med på når man blir forelder.

[Nora H]

Jeg ble anbefalt på helsestasjonen å bruke Ferber-metoden. Jeg fikk til og med et ark hvor det stod nøyaktig hva jeg skulle gjøre og hvor mange minutter det skulle gå mellom hvert intervall

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å krølle sammen arket og kaste det på søpla. Aldri om barnet mitt skal gråte seg i søvn.

Ferbermetoden er vesten og industrilandene i et nøtteskall. Barn skal ikke ta for mye av vår tid.

[Gaia]

Cille: Her er vi helt på linje, men det vet du jo.

Problemet med de forskjellige søvnmetodene er at barn er forskjellige og responderer derfor forskjellig på de forskjellige metodene. Jeg tror det viktigste er at man, som en kompetent forelder, tar seg tid til å bli så godt kjent med sitt eget barn at man skjønner hva som fungerer for det barnet.

Jeg er ingen tilhenger av å la barn gråte seg i søvn, dersom gråten er et uttrykk for redsel og ensomhet. Hvis gråten derimot er av typen "lakenskrekk" eller "jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette selv, jeg vil ha melk eller bli bysset for å sovne" så mener jeg at situasjonen er en annen. Fordi både barnet og foreldrene har best av at barnet knekker koden for hvordan det finner søvnen på egenhånd.

Jeg har to "søvnterrorister" i hus, delvis fordi jeg har barn som sover veldig lett, og delvis fordi jeg har valgt meg de enkle løsningene mens de var bittesmå. Det jeg nå opplever er at selv om de to søsknene er veldig like på mange måter så må jeg tilnærme meg søvnproblemene deres på helt forskjellige måter. Hvis Snupp ikke fikk/får sove så er det alltid en eller annen årsak av typen vondt i magen/syk/tørst/må på do/mareritt osv. Hvis jeg klarer å eliminere årsaken til at han våkner så er "stille tilstedeværelse" det som fungerer på ham. Da sitter jeg ved sengen hans, uten å ta på ham eller snakket med ham, til han sovner. Og sånn har han vært siden han var liten. Nattavvenning/sengetilvenning ble tatt ved at jeg satt ved sengen hans og la ham ned hver gang han reiste seg, uten å snakke med ham. Det førte til noe sinnagråt, men han godtok relativt raskt situasjonen. Og sånn er han fortsatt. Kontakt forlenger bare våkenperioden.

Mini er derimot en helt annen type. Hun krever mye kroppskontakt, elsker å sove tett inntil og er avhengig av kontakt med mannen eller meg for å sovne, hvis hun har kavet seg opp. Hun er ikke mulig å nattavvenne/sengetilvenne samtidig. Først må hun nattavvennes, noe som krever mye kos og å få ligge på armen. Så kan hun sengetilvennes ved at jeg ligger og holder henne i hånden til hun roer seg og til slutt holder det å legge henne ned hvis hun våkner fordi hun ikke finner smokken sin. Dette er en mye mer omstendelig og tidkrevende prosess. Og hun gråter også mye mer under hele prosessen enn det Snupp gjorde. Men jeg ser jo, som mor, at hun har godt av å få sovet hele netter, fremfor å stykke dem opp fordi hun ikke klarer å sovne uten hjelp.

Hele tiden er det viktigste verktøyet jeg har den trygggheten som ligger i at jeg, som mor, kjenner igjen de forskjellige typene gråt og kan respondere på dem på riktig måte. Mini har en "fortvilet" gråt som er en "nå syns jeg skrekkelig synd på meg selv"-gråt, og som må responderes på på en helt annen måte enn "dette klarer jeg altså ikke, mamma, nå må du redde meg."

[apan]

Jeg tror nesten ikke en gang jeg skal si hva jeg tenker om dette for jeg greier ikke involvere meg så voldsomt idag, men jeg hadde foreldre som valgte minste motstands vei med meg, og det ødela hele forholdet mitt til søvn og det å sove for de neste 15 årene; jeg kunne knapt sove borte, turte ikke sove borte og har ikke tall på alle gangene jeg lå våken hos venninner, ble hentet hjem fra telt etc etc.

Jeg tror at barn har godt av å lære å sove hele natten og jeg tror barn har godt av å lære å sovne alene - begge deler for at de skal få et fint forhold til det å legge seg og for at de skal få god søvn og være uthvilte til dagen som kommer.

Jeg mener vi har lyktes med det med S, og jeg tror ikke jeg går inn på hvordan vi har gjort det, men vi har bevisst jobbet med det helt fra starten og aldri valgt minste motstands vei, og jeg mener det har vært det rette for oss. For oss ville de løsningene som der og da har virket enklest neppe vært gode for hverken foreldre eller barn, særlig på sikt.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg tror at barn har godt av å lære å sove hele natten og jeg tror barn har godt av å lære å sovne alene - begge deler for at de skal få et fint forhold til det å legge seg og for at de skal få god søvn og være uthvilte til dagen som kommer.

Her er jeg hundre prosent enig med deg.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Mei, her.

Her er jeg hundre prosent enig med deg.

Det er jeg også.

Og jeg mener helt klart at noen få netter med protest og gråt er bedre for alle, barnet inkludert, fremfor å ha en 2 åring som fortsatt trenger en voksen i rommet for å kunne sovne eller som får lov å sovne i stua sammen med foreldrene og lignende.

Jeg mener også at temaet ikke kan ses svart hvitt. Selvsagt er det bedre å ha ungen 2 år i egen seng enn å la den ligge i flere uker i et lukket, mørkt rom og la det skrike hele natten uten å få noe respons. Det er gjerne slik det blir argumentert, og jeg blir helt matt av denne typen utsagn (som det jo også er kommet en del i denne tråden).

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg tror nesten ikke en gang jeg skal si hva jeg tenker om dette for jeg greier ikke involvere meg så voldsomt idag, men jeg hadde foreldre som valgte minste motstands vei med meg, og det ødela hele forholdet mitt til søvn og det å sove for de neste 15 årene; jeg kunne knapt sove borte, turte ikke sove borte og har ikke tall på alle gangene jeg lå våken hos venninner, ble hentet hjem fra telt etc etc.

Jeg tror at barn har godt av å lære å sove hele natten og jeg tror barn har godt av å lære å sovne alene - begge deler for at de skal få et fint forhold til det å legge seg og for at de skal få god søvn og være uthvilte til dagen som kommer.

Jeg mener vi har lyktes med det med S, og jeg tror ikke jeg går inn på hvordan vi har gjort det, men vi har bevisst jobbet med det helt fra starten og aldri valgt minste motstands vei, og jeg mener det har vært det rette for oss. For oss ville de løsningene som der og da har virket enklest neppe vært gode for hverken foreldre eller barn, særlig på sikt.

Definitivt helt enig med apan her.
Jeg mener det er viktig at barn lærer å sovne på egen hånd uten byssing og dikking nokså tidlig. Det kan være noe så enkelt som faste ritualer en gjennomfører som får barnet til å lære at disse betyr søvn. Selvsagt skal en ikke la en baby skrike til den kaster opp det grense i mine øyne til omsorgssvikt men det er like mye omsorgssvikt mener jeg dersom man suller og duller så mye at barnet utvikler søvnforstyrrelser.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Definitivt helt enig med apan her.
Jeg mener det er viktig at barn lærer å sovne på egen hånd uten byssing og dikking nokså tidlig. Det kan være noe så enkelt som faste ritualer en gjennomfører som får barnet til å lære at disse betyr søvn. Selvsagt skal en ikke la en baby skrike til den kaster opp det grense i mine øyne til omsorgssvikt men det er like mye omsorgssvikt mener jeg dersom man suller og duller så mye at barnet utvikler søvnforstyrrelser.

Enig. "Minste motstands vei" kan like gjerne være å unnlate (av ulike, og helt sikkerte legitime nok årsaker) å ta den jobben det er å skape gode, faste og trygge rutiner, som å gjøre det.
Det handler vel i bunn og grunn om å være bevisst på det man gjør, og slett ikke at man behøver å gjennomføre et Ferber-regime. Det er viktig at barnet føler seg trygt og ivaretatt, uansett.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Enig. "Minste motstands vei" kan like gjerne være å unnlate (av ulike, og helt sikkert legitime nok årsaker) å ta den jobben det er å skape gode, faste og trygge rutiner, som å gjøre det.

Jupp, vi unnlater å gjøre så mye. Enkelt å greit. Det er svært få "kamper" knyttet til natta her i gården. Vi har bare ikke sett på det som noen viktig jobb å ta når de var/er små, og det gikk utrolig greit likevel når de bare var blitt litt eldre. De liker jo bare å være der vi er.

Og at det å amme noen i søvn skulle være galt, ja det har jeg faktisk aldri tenkt på. Minstemor ser ut til å like det, så....

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Jupp, vi unnlater å gjøre så mye. Enkelt å greit. Det er svært få "kamper" knyttet til natta her i gården. Vi har bare ikke sett på det som noen viktig jobb å ta når de var/er små, og det gikk utrolig greit likevel når de bare var blitt litt eldre. De liker jo bare å være der vi er.

Og at det å amme noen i søvn skulle være galt, ja det har jeg faktisk aldri tenkt på. Minstemor ser ut til å like det, så....

Flott at dere trives, men det som funker for ett barn kan være en dårlig løsning for et annet. (Jeg kunne ikke ha byttet om på søvnvanene til våre to, de var og er forskjellige.) Noen barn takler overgangen til egen seng helt fint, men jeg vet også om skolebarn som fortsatt ikke har sovet en hel natt i hele sitt liv.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Og at det å amme noen i søvn skulle være galt, ja det har jeg faktisk aldri tenkt på. Minstemor ser ut til å like det, så....

Jeg skulle ønske at det gikk an å amme minstemor i søvn fremdeles. Det er det mest effektive som finnes, spør du meg. Men rundt 14-15 mnd alder var det slutt på det, og hun var like våken ved starten som ved slutten av måltidet.

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Definitivt helt enig med apan her.
Jeg mener det er viktig at barn lærer å sovne på egen hånd uten byssing og dikking nokså tidlig. Det kan være noe så enkelt som faste ritualer en gjennomfører som får barnet til å lære at disse betyr søvn. Selvsagt skal en ikke la en baby skrike til den kaster opp det grense i mine øyne til omsorgssvikt men det er like mye omsorgssvikt mener jeg dersom man suller og duller så mye at barnet utvikler søvnforstyrrelser.

Du klarte faktisk å provosere meg ganske så godt her.
Det er ikke alltid så enkelt at det er "bare å innføre faste ritualer" og vips så sover babyen!
Vi har hatt gode søvnrutiner på Lille fra hun var veldig liten, og hun vet at de betyr søvn, hun blir trett og vil sove.
Men, siden hun hadde KISS II og det tok så lang tid før det ble oppdaget, så forbant hun soving med smerter, lenge. Hun hylgråt ved hver eneste legging, fordi det gjorde vondt å ligge. Hva skal man da gjøre?
Jeg valgte (for oss) minste motstands vei, nemlig å amme i søvn. Det var det eneste som fikk henne til å sove på det verste. Når vi fant ut hva som var problemet og løste det, kunne vi starte å jobbe med søvn.
Nå er det litt amming, kos, over i egen seng, natta og bang sove. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å bygge den tryggheten hos henne hvis jeg ikke hadde ammet henne i søvn når hun hadde det vondt, eller når hun skulle finne ut at det å sove faktisk ikke var vondt. Jeg var der for henne når hun hadde det vondt og trengte meg, og det er jeg fortsatt.
Ja det går utover min søvnkvalitet, men jeg ofrer gladelig den for at hun skal føle seg trygg i senga si og med leggingen og soving.
Jeg merker at ting blir litt bedre for hver dag, og det gleder meg stort.
Og ingen skal komme her og fortelle meg at mine valg på dette området grenset til omsorgssvikt fordi jeg ammet henne i søvn.
Rutiner er alfa omega for god søvn, MEN ofte finnes det andre grunner til søvnproblemer og da blir det for enkelt å si at det er bare å innføre rutiner så løser alt seg.

Åh, det er få som klarer å trykke på knappene mine som deg vennen.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Interference, her.

Det er ikke alltid så enkelt at det er "bare å innføre faste ritualer" og vips så sover babyen!

DET er det vel ikke noen som mener? Det kan jo finnes et utall årsaker til at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen. Det er vel ment slik at i endel tilfeller kunne det vært fordelaktig med noe mer faste rutiner. I hvert fall mener jeg det slik. :forsikrer:

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

DET er det vel ikke noen som mener? Det kan jo finnes et utall årsaker til at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen. Det er vel ment slik at i endel tilfeller kunne det vært fordelaktig med noe mer faste rutiner. I hvert fall mener jeg det slik. :forsikrer:

I en del tilfeller og fordelaktig, da er jeg helt enig.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Interference, her.

Du klarte faktisk å provosere meg ganske så godt her.
Det er ikke alltid så enkelt at det er "bare å innføre faste ritualer" og vips så sover babyen!
Vi har hatt gode søvnrutiner på Lille fra hun var veldig liten, og hun vet at de betyr søvn, hun blir trett og vil sove.
Men, siden hun hadde KISS II og det tok så lang tid før det ble oppdaget, så forbant hun soving med smerter, lenge. Hun hylgråt ved hver eneste legging, fordi det gjorde vondt å ligge. Hva skal man da gjøre?
Jeg valgte (for oss) minste motstands vei, nemlig å amme i søvn. Det var det eneste som fikk henne til å sove på det verste. Når vi fant ut hva som var problemet og løste det, kunne vi starte å jobbe med søvn.
Nå er det litt amming, kos, over i egen seng, natta og bang sove. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å bygge den tryggheten hos henne hvis jeg ikke hadde ammet henne i søvn når hun hadde det vondt, eller når hun skulle finne ut at det å sove faktisk ikke var vondt. Jeg var der for henne når hun hadde det vondt og trengte meg, og det er jeg fortsatt.
Ja det går utover min søvnkvalitet, men jeg ofrer gladelig den for at hun skal føle seg trygg i senga si og med leggingen og soving.
Jeg merker at ting blir litt bedre for hver dag, og det gleder meg stort.
Og ingen skal komme her og fortelle meg at mine valg på dette området grenset til omsorgssvikt fordi jeg ammet henne i søvn.
Rutiner er alfa omega for god søvn, MEN ofte finnes det andre grunner til søvnproblemer og da blir det for enkelt å si at det er bare å innføre rutiner så løser alt seg.

Åh, det er få som klarer å trykke på knappene mine som deg vennen.

Jeg vil tro at ha Skvetten mente ikke akkurat gjaldt tilfeller som deg og ditt barn. Kan ta meg selv som eksempel.
Eldstegutten min var vant til å enten sovne ved puppen eller ved å bli bysset. Det tok en evighet før han lærte seg å sovne av seg selv.
Når vi fikk minsten hadde jeg lært av tidligere "feil", og minsten ble fra første stund vent til å sovne av seg selv i egen seng. Når jeg merket at han begynte å bare kosegnage på puppen og ar på vei til å sovne ble han lagt i sengen sin. På den måten lærte han å sovne av seg selv og lærte det ganske fort.
Her var det i begge tilfeller snakk om barn som ikke hadde smerter eller noe når de sovnet, men 2 som hadde fått forskjellige vaner..

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Jeg vil tro at ha Skvetten mente ikke akkurat gjaldt tilfeller som deg og ditt barn. Kan ta meg selv som eksempel.
Eldstegutten min var vant til å enten sovne ved puppen eller ved å bli bysset. Det tok en evighet før han lærte seg å sovne av seg selv.
Når vi fikk minsten hadde jeg lært av tidligere "feil", og minsten ble fra første stund vent til å sovne av seg selv i egen seng. Når jeg merket at han begynte å bare kosegnage på puppen og ar på vei til å sovne ble han lagt i sengen sin. På den måten lærte han å sovne av seg selv og lærte det ganske fort.
Her var det i begge tilfeller snakk om barn som ikke hadde smerter eller noe når de sovnet, men 2 som hadde fått forskjellige vaner..

Jeg vet at Skvetten ikke mente det, men siden vi er så nære venner og hun vet hvordan jeg har slitt med dette søvngreiene, så synes jeg at hun kan være litt mer nyansert i sine uttalelser.
Når det er sagt så liker vi to godt å provosere hverandre og utfordre hverandre i diskusjoner, som jeg skrev, det er få som klarer å trykke på mine sinnaknapper så godt som hun klarer og omvendt.

[Tjorven]

Jeg er ganske lett å fyre opp når det kommer til søvndiskusjoner.

Knerten sover mye og gjerne. Det er ikke alltid at han finner roen umiddelbart når han blir lagt. Da hender det han ligger og styrer litt før han sovner. Han gråter ikke, men roterer, reiser seg, legger seg ned og annen aktivitet. Dette får han gjøre i fred. Bruker han lang tid så synger vi en sang til, og han faller til ro. Har man bare opplevd slike barn bør man være uhyre forsiktig med å kritisere de som forsøker ferber.

Snuppa ville ikke sove da hun var liten. Fra hun ble født til hun var 15 måneder hadde vi et sant lite helvete når det kom til søvn. Nå var det slik med snuppa at hun hylte stort sett hele tiden uansett; ganske så uavhengig av om hun skulle legges eller ikke. Så for oss var det ikke helt den store forskjellen om hun hylte i våre armer eller om hun hylte i sin egen seng. Etter 15 måneder med dette blir man ganske desperat. Vi forsøkte ferber. Det funket ikke med henne, men vi ble til slutt så desperate at vi var klare til å bruke ganske ekstreme metoder.