Om kjæresten din hadde vært med i en alvorlig ulykke ...

[Mississippi]

Vet neimen ikke, men håper at jeg hadde blitt.

Har en kompis som opplevde å bli lam over natta og havnet i rullestol. Han var nygift. Kona dro etter tre-fire år … (Ingen barn).

[jane]

Nei.

[Martis]

Jeg tror ikke jeg hadde blitt, men det er vanskelig å svare på. Det er avhengig av hvor stor skaden hadde vært og hvor store begrensninger det la på livet vårt.

[Bomull]

Umulig å svare på. Det kommer helt an på livssituasjon, alder og tyngden i forholdet - og det blir noe man rett og slett ikke kan ta standpunkt til før man befinner seg i akkurat en slik problemstilling!

[Susse]

Jeg hadde nok forsøkt,men vet virkelig ikke om jeg hadde taklet det som ung og barnløs
Nå derimot hadde jeg selvsakt stått i det !

[Nora H]

Huff, stakkars fyr, men svaret er nei. Kan ikke ofre egen lykke for andre.

[Macky]

Nei det tror jeg ikke.

[Mirasol]

Jeg er overrasket over så mange som svarer nei her. Forutsetningen var såvidt jeg forstår at h*n har ufullstendig språk og dårlig balanse. Det står også store hodeskader, men det er vanskelig å si ut fra det utsagnet hva som feiler h*n.

Jeg håper og tror inderlig at jeg ville elsket mannen min like mye som før om noe slik skjedde. Ikke minst da, jeg har jo lovet i gode og onde dager. Jeg håper også at mannen min ville gjort det samme, og jeg tror utfra erfaring at han ville gjort det enda mer uforbeholdent enn meg, for jeg tåler hans syt mindre enn han holder ut med mitt.

Nå har vi på et par måter også testet "teorien" siden vi begge har hatt en periode i vårt voksne liv som ganske "pleietrengende med usikre utsikter" uten at det har gjort noe annet enn å styrke forholdet.

[Maz]

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt samvittighet til å gått.

[Luvi]

Etter 2 års forhold? Aner rett og slett ikke, men tror helt ærlig at jeg ikke hadde greid å blitt, desverre...

Opprinnelig lagt inn av Maimor, her.

Jeg er overrasket over så mange som svarer nei her. Forutsetningen var såvidt jeg forstår at h*n har ufullstendig språk og dårlig balanse. Det står også store hodeskader, men det er vanskelig å si ut fra det utsagnet hva som feiler h*n.

Jeg håper og tror inderlig at jeg ville elsket mannen min like mye som før om noe slik skjedde. Ikke minst da, jeg har jo lovet i gode og onde dager. Jeg håper også at mannen min ville gjort det samme, og jeg tror utfra erfaring at han ville gjort det enda mer uforbeholdent enn meg, for jeg tåler hans syt mindre enn han holder ut med mitt.

Nå har vi på et par måter også testet "teorien" siden vi begge har hatt en periode i vårt voksne liv som ganske "pleietrengende med usikre utsikter" uten at det har gjort noe annet enn å styrke forholdet.

Det er forskjell på å være gift med barn enn å være ung og barnløs. Dersom dette hadde skjedd nå som jeg er voksen og mannen var den jeg ville dele mitt liv med alikevel hadde jeg kanskje blitt. Når det er sagt så vet jeg alt for godt hvordan det er å dele hjemmet med noen som er pleietrengende og hvor altoppslukende dette er, det er noe av grunnen til at jeg tror jeg ville gått selv i dag.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er forskjell på å være gift med barn enn å være ung og barnløs. Dersom dette hadde skjedd nå som jeg er voksen og mannen var den jeg ville dele mitt liv med alikevel hadde jeg kanskje blitt. Når det er sagt så vet jeg alt for godt hvordan det er å dele hjemmet med noen som er pleietrengende og hvor altoppslukende dette er, det er noe av grunnen til at jeg tror jeg ville gått selv i dag.

Vi var unge ( i tjueårene) og barnløse i de periodene jeg nevner over her.

Opprinnelig lagt inn av Maimor, her.

Vi var unge ( i tjueårene) og barnløse i de periodene jeg nevner over her.

Da tar jeg hatten av for dere, Maimor.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten

Da tar jeg hatten av for dere, Maimor.

Vel, takk for det. Det jeg, i vårt forhold, har tatt som en selvfølge ser jeg nå at vi er heldige som har. Nå er vi begge to friske i dag, så vi har vært utrolig heldige. Hvordan det hadde gått om det motsatte hadde blitt permanent er jo ikke mulig å si, men jeg håper vi hadde taklet det godt uansett.

[bina]

Nei. Enkelt og greit.

[Tøtto]

Med tanke på hvor uendelig forelsket jeg var i mannen min de første fem, seks årene av forholdet vårt må jeg nok si at jeg tror jeg hadde blitt. Om det hadde holdt i lengden er en annen sak, det er kanskje lite trolig siden man var ung og barnløs.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

...og fått store hodeskader. Hadde du da forblitt sammen med h*n, selv om vedkommende ikke har hatt fullstendig språk og redusert balanse?

- Dere har vært unge og barnløse.

Si dere har vært sammen i 2 år før ulykken intraff.

Sånn on the top of your head - hva har dere gjort?

Akkurat det skjedde med en venn av meg og kjæresten hans holdt ut lenge, men orket til slutt ikke mer. Jeg må si at jeg på mange måter forstod henne. Det er tøft å se den du er glad i endres så totalt og uten sterke bånd som et langvarig forhold, felles økonomi, felles barn etc. gir, er det nok letter å gå videre.

[Claire]

Krysser fingrene for at jeg ikke utsettes for en slik ulykke.

[P.K.]

Om jeg måtte være "mamma" for min kjæreste så ville jeg nok ikke det.

[Carrera]

Tror ikke de skadene alene hadde fått meg til å forlate en kjæreste nei.