Hvordan kan vi få et bedre barnevern?

[Lisa]

Husker dere den million man march i Washington for noen år tilbake der svarte menn organiserte seg til en ganske så mektig markering?

Jeg har lenge drømt om at norske kvinner og barn kunne få til noe liknende, dog jeg vet det blir vanskelig i samme skala ...
En av de tingene som gjør meg mest opprørt i hele livet er den urett som begås mot kvinner og barn også i dette landet. Hver gang jeg leser notiser i avisen om menn som er dømt for vold mot kvinner eller barn og ser den patetiske straffen de får så blir jeg helt fra meg. Jeg fatter bare ikke at det går an å f.eks kunne bli dømt for 7 års incest og dømt til par år og å betale offeret oppreisning på 15 000kr eller noe ... helt sykt. Fakta er at i Norge straffes økonomisk kriminalitet mye hardere en vold og overgrep mot kvinner og barn. Jeg lurer ofte på hvordan "vi" kan godta det, hvorfor det ikke er mer offentlig debatt om det faktum at det helt klart er andre strafferammer som gjelder for barn og kvinner.

Nå er ikke jeg er forkjemper for lengere fengselsstraffer og det er ikke den debatten jeg ønsker men det jeg prøver å få frem er hva slags signaler eller effekter sender et samfunn når konsekvensen av vold, drap og overgrep mot noen svake grupper ikke står i forhold til andre sammenliknbare forhold?

Etter det jeg forstår anslås det at det skjer mellom 8000-16 000 voldtekter per år i Norge. Mellom 8-16 000 ... herregud, det er sinnsykt mange voldtekter hver eneste dag. De 40 overfallsvoldtekene som skjer i Oslo pr år får masse spalteplass i media de voldtektene som foregår i norske hjem hver eneste dag der kvinner blir voldtatt av sin ektemann eller andre hun kjenner, er det knapt noen offentlig debatt omkring.

Når det gjelder vold og overgrep mot barn så klarer jeg ikke engang å ta inn over meg statistikken, den er så ufattelig høy og den øker hører jeg ..

Er det så enkelt at kvinner og barn ikke har samme "verdi" som mennesker også i vårt samfunn?

Finnes det noen justisminister i Norge som noengang har vist vilje eller evne til å i det hele tatt fronte denne saken?

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Hva er det? Et barn blir mishandlet/vanskjøtet og samfunnet har ikke kapasitet til å følge opp???
Er det mer midler som må til eller må det omorganiseringer til?

Litt av dette handler om underrapportering, en annen del om dokumentasjonsplikt og den siste om ressurser, ikke bare i form av ansatte i barnevernstjenesten men de som skal ivareta de barna når ikke foreldrene kan.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En ting jeg har tro på er en veldig intensiv opplæring av folk som treffer barn i faresonen (førskolelærere, lærere, helsepersonell).......

Det her jeg veldig stor tro på, det er en skremmende lav kunnskap blant det som skal være fagpersonell som arbeider med barn.

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Men hva er det egentlig med oss mennesker som gjør at vi vegrer oss for å "blande" oss da?

Man kan melde bekymring både til barnevern, barnevernsvakt og politi helt anonymt selv i dag.

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Den nye barnevernsloven er ikke en barnevernslov, men en foreldrevernslov. Den gir biologiske foreldre så sterke rettigheter at det er ikke til å tro. Den burde endres til å reflektere intensjonen bak, altså barnas beste.

............... Resultatet blir høy turnover, lavt erfaringsnivå, tregere saksbehandling, stadig nye saksbehandlere å forholde seg til både for klienter, kolleger og samvirkepartnere, og produktiviteten blir mye lavere enn den kunne ha vært.

Quickfix:
- Revurder barnevernsloven, med fokus på BARNA og ikke foreldrene
- Evaluer fylkesnemdsordningen, juster krav til bevisførsel, ankemuligheter og advokatrollen
- Øk lønnssrammene betraktelig, minst opp på nivå med sykepleiere
- Øk myndighetsområdet til barnevernet
- Øk strafferammene for familievold og misbruk (og følg opp i praksis!)
- Forsterk plikten til å melde mistanker fra barnehage, helsesøster, skole, SFO, fastlege, sykehus og alle andre offentlige instanser
- Innfør et foreldreombud som motstykke til barneombudet, hvor foreldre kan få hjelp til å ta opp åpenbart urimelige utslag av tiltakene nevnt over

Vår "kjære" Anniken ser jo visstnok på en del av disse tingene og på rettighetsforskriftene samt på en del andre ting. Det som er så synd og så skremmende er at vår "kjære" minister ikke har greie på det fagfeltet hun skal være med å ivareta. En minister som ikke skjønner omfanget av lovens bokstav i form av at barns rettigheter og sikkerhet er truet er vi ikke tjent med. Mauser har så rett i det han sier og jeg må si at jeg etter samtaler med Huitfelt er like oppgitt som når jeg snakker med foreldre som ikke kan forstå hvordan fagfolk kan oppfatte at "en liten" fest over to uker kan være skadelig for et barn.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg vet ikke? Det må vel en lovendring til, så det må jo stilles forslag om det.

Det må en lovendring til, den barneloven vi har i dag ivaretar ikke barna slik Mauser også skriver. Selv i de mest groteske sakene ivaretar den ikke barna godt nok. En ting er dette med samværsforeldre men tenk på alle de barna som i årevis bor under forhold som er skadelige og hvor man arbeider for en omsorgsovertakelse men ikke får den. De barna som ikke har noen som kan ivareta dem, de haster det enda mer for.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Klart det er ekstra slitsomt å jobbe i et organ som bare omtales når noen har begått en feil. Det viktige arbeidet barnevernet gjør med å gå inn med hjelpetiltak i tusenvis av saker, belyses jo aldri i media.

Det er så sant som det er sagt. BT hadde i går nok en sak i sin føljetong. Om en 11 år gammel jente som har bodd ved en institusjon i et år med bakgrunn i "litt fyll og husbråk", vel det er litt mer enn bare "litt" som skal til for en slik omsorgsovertakelse. Tilbake til poenget, BT, forteller om at jenta rømmer til foreldrene og blir hentet med makt (det må man nesten gjøre i slike tilfeller, tilbakeføring med makt er lov i hht. loven) og hvor man selvsagt forteller om et barnevern som ødelegger barn fordi onkelen og hans kone ble hastegodkjent som fosterforeldre. Jeg må si at jeg blir matt over slike journalister og oppslag. Gudene skal vite at vi som arbeider i systemet og kjenner lovverket forstår at det ligger langt mer under enn hva foreldrene sier, men folk flest gjør jo ikke det slik at bildet blir skjeivt.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Når befolkningens informasjon om barnevernets arbeid i hovedsak består av stygge barnevernssaker hvor barnevernet anklages for å ha sviktet, så blir antageligvis terskelen for folk med meldeplikt høyere.

Ja, desverre er det nok slik.

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Den nye barnevernsloven er ikke en barnevernslov, men en foreldrevernslov. Den gir biologiske foreldre så sterke rettigheter at det er ikke til å tro. Den burde endres til å reflektere intensjonen bak, altså barnas beste.

Ordningen med fylkesnemd som dømmende organ har ikke vært evaluert siden den ble innført. Den fungerer noen ganger bra, men mange ganger ikke. Blant annet blir det (ofte) stilt krav til bevisførsel på lik linje med straffesaker, slik at selv om det er overveiende sannsynlig at barn blir utsatt for mishandling og omsorgssvikt, så er ikke det godt nok til at barnevernet får lov til å gjennomføre tiltak. Satt på spissen må man enkelte ganger bevise at barnet har blitt ødelagt før man får lov til å gjennomføre omsorgsovertakelse.

Foreldre/foresatte har rett på gratis advokat, betalt av barnevernet. Dette er selvsagt et viktig rettssikkerhetsprinsipp. Men dette kombinert med tilnærmet uendelige ankemuligheter gir også grobunn for et snylteadvokatvelde, som uten å blunke råder selv de usleste løkruller til å anke vedtak etter vedtak, selv om det ikke er snev av håp om å få medhold. Dermed er de sikret høy sigarføring i all fremtid. Ankesakene binder opp saksbehandlere og barnevernsledere så det holder, og sakene belaster budsjettene.

Lønnsnivået i barnevernet er så lavt at det er en vits, og lønnsrammen for saksbehandlere i 1.linje når toppen etter ti år. Da er det ikke mer å hente. Dermed må man finne seg noe annet å gjøre. I tillegg er ofte arbeidsbelastningen og den psykiske påkjenningen så høy at man brenner ut lenge før det er gått ti år engang. Resultatet blir høy turnover, lavt erfaringsnivå, tregere saksbehandling, stadig nye saksbehandlere å forholde seg til både for klienter, kolleger og samvirkepartnere, og produktiviteten blir mye lavere enn den kunne ha vært.

Quickfix:
- Revurder barnevernsloven, med fokus på BARNA og ikke foreldrene
- Evaluer fylkesnemdsordningen, juster krav til bevisførsel, ankemuligheter og advokatrollen
- Øk lønnssrammene betraktelig, minst opp på nivå med sykepleiere
- Øk myndighetsområdet til barnevernet
- Øk strafferammene for familievold og misbruk (og følg opp i praksis!)
- Forsterk plikten til å melde mistanker fra barnehage, helsesøster, skole, SFO, fastlege, sykehus og alle andre offentlige instanser
- Innfør et foreldreombud som motstykke til barneombudet, hvor foreldre kan få hjelp til å ta opp åpenbart urimelige utslag av tiltakene nevnt over

Veldig bra oppsummert

[Ullvott]

Jeg tenkte på denne tråden da jeg leste en artikkel i A-magasinet om Stine Sofies stiftelse. Er ikke dette slike problemstillinger de jobber med?

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg tenkte på denne tråden da jeg leste en artikkel i A-magasinet om Stine Sofies stiftelse. Er ikke dette slike problemstillinger de jobber med?

Det stemmer.

Her er linken til stiftelsen dersom noen vil ha den: http://www.barnerett.com/

[Mams]

Tror BV kanskje ville fungert litt bedre om det ikke bare var en saksbehandler på sakene. At en gruppe saksbehandlere har en gruppe saker som de oppdateres på, men med primærkontakter.
På den måten kan man til en her tid snakke med en person som kjenner saken sin.
Man slipper også at ting blir stående i stampe om en saksbehandler blir f.eks syk.

(dette gjelder vel ganske mange offentlige etater...)

[Pappalille]

Jeg synes Mauser sier alt jeg tenker, og vil derfor få slenge meg på den. "Det Mauser sa".

Mett og jeg har et nært familiemedlem som jobber i BV og nå er hun helt utbrent og søker nye jobber. Hun sliter veldig med nettopp den dårlige beskyttelsen norske barn får gjennom lovverket, og er syk av å se barn lide på grunn av det. Hun forteller om barn med så store tilknytningsvansker at det å finne kvalifiserte fosterhjem er så og si umulig, så ender de opp i en evig runddans mellom BVinstitusjoner og forskjellige fosterhjem, og det hjelper jo ikke på deres opprinnelige problem. Alt fordi det skal så mye til før barna kan tas fra biologiske foreldre.

Ett eksempel jeg synes sier alt; en mor blir fratatt sitt nyfødte barn. Det er tungtveiende grunner til dette og det er heller ikke det første barnet som blir fratatt denne moren. Barnet blir plassert i et fosterhjem der det vokser opp. Når barnet har blitt fem kommer biomor på banen igjen og setter i gang rettssystemet for å få tilbake omsorgsretten for barnet. Det blir blankt avvist, men problemet er at biomors rettigheter her er så sterke at dette kan hun trekke for retten hvert bidige år frem til barnet er atten, med alt stresset det medfører for barn og fosterforeldre.

Jeg sier ikke at vi skal frata bioforeldre retten til å etterprøve beslutninger, folk kan endre og forbedre seg, men en skulle jo tro at det var langt mer interessant å beskytte barn enn voksne? Jeg sitter med klump i halsen og vondt i kroppen og tenker på barna som lider hver eneste dag fordi voksne skal beskyttes fra sannheten.

Initiativet til Esme bør ikke koke bort i kålen, og derfor bumper jeg litt på denne tråden så den holdes i live til Mim har tid og mulighet til å trekke pusten igjen. =)

[Balanse]

Jeg blir gjerne med å endre lover, bare noen andre organiserer oss litt.
Hvis vi bidrar litt hver så er det vel en del forskjellige kanaler og virkemidler vi kan ta i bruk samtidig?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Ett eksempel jeg synes sier alt; en mor blir fratatt sitt nyfødte barn. Det er tungtveiende grunner til dette og det er heller ikke det første barnet som blir fratatt denne moren. Barnet blir plassert i et fosterhjem der det vokser opp. Når barnet har blitt fem kommer biomor på banen igjen og setter i gang rettssystemet for å få tilbake omsorgsretten for barnet. Det blir blankt avvist, men problemet er at biomors rettigheter her er så sterke at dette kan hun trekke for retten hvert bidige år frem til barnet er atten, med alt stresset det medfører for barn og fosterforeldre.

Nå skal jeg ikke si sikkert, men jeg mener regelverket er endret, slik at biologiske foreldre kun får fremmet saken på nytt igjen dersom det foreligger nye opplysninger av betydning. At de ikke lenger kan fremme saken på nytt hvert år, på samme saksopplysninger som forrige gang.