Er du en slik mor eller far som du skulle ønske?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Et unikum som ikke sitter på dataen, men hele tiden finner på morsomme ting for ungene, arrangerer selskaper for barnas venner, er leder i ørten fritidsaktiviteter, leser med dem, spiller med dem og underviser hele dagen og engasjerer meg 100% i alt de driver med kommer jeg dessverre ikke til å bli, tid og overskudd eller ikke. Det tror jeg bare vi må leve med, og jeg har det best om jeg stryker dette fra ønskelista, og heller kommer med en mer realistisk spesifikasjonsliste til mammarollen.

Veldig enig.

Dessuten, generelt: Jeg er ikke helt sikker på at dette idealet er det beste for barna egentlig jeg. Barn trenger å lære seg å bli selvstendige, jeg tror det ikke er bra at de skal bli sysselsatt av voksne hele tiden. Altså: Jeg tror at det som vi tenker er idealet er langt over og way beyond hva de egentlig skal ha.

Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg virkelig legger ned det jeg har på å gjøre så godt jeg bare kan. Alltid.

Men bra nok? Nei, det blir det aldri. Ikke for mine barn nei. De fortjener nemlig så mye. SYnes jeg. Hvis du spør dem så pleier de å si seg godt fornøyde med meg.

[Kate]

Jeg tror og håper at jeg er en god mor, og at jeg får fulgt opp barnet mitt på den måten jeg ønsker. Vi har et nært og godt forhold, og gjør mye sammen. Vi har en felles hobby, som tar mye tid på vinteren, og det er kjempegøy!
Det er bare oss to, og jeg har gitt opp å pørve å være både mamma og pappa. Det holder med å være meg.

[Balut]

Nei

[Heiko]

Både og. Jeg har forbedringspotensiale.

[Sola]

Nei

Jeg har det altfor travelt, får ikke fulgt ungene opp skikkelig med lekser, lager nesten aldri middag (glad vi har glimrende kantine som lager gode middager), har sjelden tid til kos (derfor har vi fredagskos), huset ser konstant bombet ut osv.

[Perhonen]

Både ja og nei. Skulle ønske jeg hadde mer fantasi og energi å øse ut over både egne og andres barn. Men eldstesønnen min påstår jeg er den beste mamma noen kunne hatt, og det er kanskje verdt å ta med seg. Verdens beste kompliment. (Sikkert fordi jeg hjalp ham i en veldig praktisk knipe. )

[Tuttan]

Uff nei og samvittiheita tek meg kvar kveld. Kanskje spesielt ovanfor storebror som bur her anna kvar veke. Eg vil so gjerne og prøvar so hardt å vere super mamma. Men "monstermamma" kjem innimylla på besøk og har kort lunte og er trøytt. Ja av og til kan ho til og med rope ut sin frustrasjon.. Og snille mamma tenkjer stakkars ungar..
Men me kosar oss mykje også, har mykje kjekt i lag og me har heldigvis fleire, mange fleire gode dagar enn dårlege. Men alt kan forbedrast eller??
Prøvar det beste eg kan

[Maverick]

Njah. Ja, på en måte, jeg er veldig fornøyd med at barna mine trives med et impulsivt liv, at de er trygge på meg og at de får oppleve masse gøy, men samvittigheten er fortsatt svart pga alt jeg har ødelagt for de.

[rajraj]

Jeg er stort sett fornøyd med det jeg gjør i forhold til minsten. Det vi stadig kan jobbe mer med begge vi voksne her i heimen, er å være mer aktive i hverdagen. Men vi er ikke helt på bunn der heller, så alt i alt godkjenner jeg oss.

[Pebbles]

Nei, jeg lever ikke opp til idealene mine på noen områder, heller ikke når det gjelder å være mamma.

Så er det jo alltid et spørsmål om hvor man bør legge lista, og min list ligger ikke uoppnåelig høyt. Jeg synes ikke man skal drukne seg i skyldfølelse om alt ikke er tipp topp til enhver tid, men jeg synes det er fruktbart å ta et kritisk blikk på egne prestasjoner med jevne mellomrom og rette fokusen mot det man ønsker å oppnå.

Jeg er en tilstedeværende, trygg, glad, morsom og omsorgsfull mamma. Og sånn sett er jeg fornøyd med basisen i morsrollen min. Det jeg ønsker annerledes skyldes mangel på overskudd - jeg blir irritert og utålmodig når jeg er sliten. Om det blir for mye av det, er det ikke bra nok. Jeg synes det er fornuftig å ikke være fornøyd med det. Jeg ønsker en hjemmeatmosfære som er grunnleggende positiv.

[Imma]

Hvis jeg trekker fra at jeg har innmari kort lunte, kjæfter for mye og er treg å få opp om morgenen, så er jeg ganske nær

[Hasselnøtt]

Det er vel alltid ting man skulle ønske man gjorde bedre. Samtidig er det områder der jeg har overrasket meg selv. Jeg tror javnt over at jeg er rimelig fornøyd med egen innsats, men selvsagt med en del dårlige samvittigheter innimellom. Følger ikke det med foreldrerollen?

[Intrigue]

jeg var sånn som jeg ville være, men jeg er det ikke lengre

[ming]

Jeg er innimellom strengere enn jeg ønsker (les:kjeftete), og vi kunne vært enda flinkere til å være fysisk aktive i hverdagen (vi tar oss på tak, men så sklir det ut etter en stund), men jevnt over syns jeg at jeg er mye av det jeg trodde jeg kom til å være som mamma. Og der jeg kommer til kort, har jeg mannen som utfyller meg. Jeg er genuint interessert og engasjert i ungene mine og deres hverdag, jeg sørger for at de får OK mat, klær og utstyr, jeg har oversikt over fritidsinteresser og skole, jeg følger opp lekser, jeg leser mye med dem og har vært veldig flink til å stimulere språkutvikling hos dem begge to. Ungene får masse kos, ros, passe med utfordringer og rom til å være selvstendige, de føler at vi stoler på dem, og tør å komme til oss når det er noe som plager dem. Vi har en åpen dialog også om ting som er vanskelige, og har masse humor i hverdagen. Vi inkluderer ungene i AS Familien, og jeg tror de føler at de betyr noe.

Så da får det heller være at jeg kjefter litt oftere enn det optimale.

[Pasta]

Tja. Jeg kunne helt klart vært mer tålmodig og kjeftet mindre, men vi har veldig mye gøy sammen, vi er flinke til å be om unnskyldning når vi gjør dumme ting og vi gjør ganske mye hyggelig sammen.
Jeg prøver å ikke legge lista for høyt.

[Ullvott]

Det er interessant å se folks perspektiv på ting. Og det er klart at folks terskel for hvor mye stress og trass man takler er forskjellig. Jeg har liksom ikke helt funnet mekanismene som hjelper meg gjennom de mer strevsomme dagene.

Jeg blir stadig like imponert når jeg f.eks i barnehagen ser foreldre om alltid klarer å snakke med rolig og dempet stemme til sine små håpefulle. I alle fall tilsynelatende. Men jeg ser jo også at de av oss som har to tette som er ganske små enda ofte er litt villere i blikket enn de som skal hente ett barn eller har større barn.

Jeg blir rett og slett litt satt ut av hvor tappende jeg opplever det når storesøster på 3,5 f.eks nekter å ta på seg jakke, eller lue eller vinterstøvler når det er kuldegrader og jeg samtidig må få klær på lillebror på to, som er mer eller mindre samarbeidsvillig.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg blir rett og slett litt satt ut av hvor tappende jeg opplever det når storesøster på 3,5 f.eks nekter å ta på seg jakke, eller lue eller vinterstøvler når det er kuldegrader og jeg samtidig må få klær på lillebror på to, som er mer eller mindre samarbeidsvillig.

... og i det du har fått på den ene klær, kan du banne på at den andre har kledd av seg, så er det på'n igjen...

Min yngste er fint lite interessert i å kle på seg selv, men han er ganske god i å kle av seg i en rasende fart når han ikke vil gå ut, for eksempel.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Det er interessant å se folks perspektiv på ting. Og det er klart at folks terskel for hvor mye stress og trass man takler er forskjellig. Jeg har liksom ikke helt funnet mekanismene som hjelper meg gjennom de mer strevsomme dagene.

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig. Vi har veldig ulik erfaring med stress, og forskjellige teknikker for å overleve de dagene som kan være litt strie. For de finnes nok hos alle. Jeg tror nok at jeg kan se tilsynelatende rolig ut på utsiden, selv om hodet koker. Det hender jeg kjefter og blir sint jeg også, men sjelden akkurat i barnehagen.

Dessuten har vi forskjellige krav til oss selv om hvor rent og pent vi må ha det rundt oss til en hver tid. Det gir litt mindre stress om man innimellom kan la oppvasken stå - og heller danse litt med barna på stuegulvet i 5 minutter.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Dessuten har vi forskjellige krav til oss selv om hvor rent og pent vi må ha det rundt oss til en hver tid. Det gir litt mindre stress om man innimellom kan la oppvasken stå - og heller danse litt med barna på stuegulvet i 5 minutter.

signerer. Takk og lov er det ikke astma i denne familien, for her danser hybelkaninene sammen med oss titt og ofte Nå er vi to voksne og ett barn (som er så liten at han ikke har begynt med fritidsaktiviteter og slikt enda), så det kommer nok til å ta seg opp her i gården også. Er vokst opp i en søskenflokk på fire der alle var aktive i korps, fotball o.l. pluss foreldre som satt i styre og stell. Det gikk det også og det har nok gjort at jeg har blitt ganske god til å organisere hverdagen uten alt for mye stress.