Redd for døden og holdning til eutanasi

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Nå lever jo jeg med en dødsdom, men jeg vet ikke hvor lenge kreften kan holdes i sjakk. Jeg svarte at jeg ikke er redd for å dø og at jeg er imot eutanasi.

Jeg er redd for den siste tiden og hvordan den blir. Jeg vil at jeg skal få smertelindring, men at døden kommer når den kommer. Jeg vil ikke at min familie skal lide over lang tid ved å se meg ligge der.

Jeg er redd for at dersom det blir tillatt med eutanasi så skal noen avslutte livet mitt før jeg ønsker det. Jeg er også redd for at jeg skal føle et press på å avslutte livet for å spare min familie. Det blir helt feil for meg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg er redd for den siste tiden og hvordan den blir. Jeg vil at jeg skal få smertelindring, men at døden kommer når den kommer. Jeg vil ikke at min familie skal lide over lang tid ved å se meg ligge der.

Jeg er redd for at dersom det blir tillatt med eutanasi så skal noen avslutte livet mitt før jeg ønsker det. Jeg er også redd for at jeg skal føle et press på å avslutte livet for å spare min familie. Det blir helt feil for meg.

Har jeg misforstått nå? Skal ikke pasienten samtykke? Det er vel ikke snakk om at legene plutselig bare kan sette i gang?

Jeg er faktisk imponert over at så mange har et avslappet forhold til døden. Jeg hadde ganske sikkert blitt hysterisk hvis jeg fikk vite at jeg skulle dø snart. Og jeg er ikke en spesielt hysterisk person til daglig, altså. Jeg tror nok jeg hadde avfunnet meg med situasjonen etter hvert, men tror nok at jeg likevel ville vært veldig redd når det nærmet seg, ja.
Jeg har lite erfaring med døden, (nå tenker jeg på nære familiemedlemmer som har dødd) så det er godt mulig at noe av grunnen ligger der.
Jeg har flere venninner som er sykepleiere, og de har nok helt klart mer ro når det gjelder dette enn det jeg har.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Har jeg misforstått nå? Skal ikke pasienten samtykke? Det er vel ikke snakk om at legene plutselig bare kan sette i gang?

Jeg vil tro at pasienten skal samtykke dersom den kan det, men jeg er redd for at det skal føles som et press for å samtykke. Jeg ser at etter jeg ble kreftsyk så har jeg veldig mye mer fokus på min families ve og vel enn på meg selv. Jeg vil helst beskytte dem mot det vonde, men det går jo ikke. Jeg er redd for at jeg i en sånn situasjon ville valgt å få hjelp for å spare familien. Jeg er redd for at det blir mindre fokus på smertelindring og mer fokus på hjelp til å dø.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Ikke angst for døden, nei. Men en helt forferdelig sorg over å ikke få oppleve barnas oppvekst, ikke få se dem bli voksne, ikke få støtte dem og overøse dem med kjærlighet. Og selvsagt i forhold til mannen min, men han er voksen og sterk og hadde taklet det. Det hadde vært min angst, ikke tanken på å ikke være mer.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

Jeg tenker at det er den vondeste nyheten jeg kan få. Det betyr ikke at det er min verste frykt.
Jeg frykter det ikke.

Jeg håper egentlig det er slik for de fleste.

Når jeg tenker litt på det så er det ingenting jeg går rundt og frykter.
Gjør de fleste det? Frykter ting som man bare har tenkt seg til?

[ItsOnlyMe]

Jeg er ikke spes. redd for selve døden, men heller redd for hvordan jeg / mine nærme kommer til å dø! ( grøss, finst maange grusome alternativer....) Og redd for å måtte forlate mine barn... Vil leve frisk og rask til jeg er 98, og så sovne stille inn en stjerneklar natt....! Så ja, jeg er nok litt engstelig for hva som kan skje engang....Men går ikke å tenker på det i det daglige heldigvis! Ang eutanasi er jeg usikker.

[Teofelia]

Jeg er ikke redd for å dø, og ambivalent i forhold til eutanasi. Jeg er i prinsippet for, men ser for mange åpenbare fallgruver i praktiseringen av det, at jeg inntil videre har landet på å være mot.

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Jeg hadde nok opplevd en veldig sorg, men ikke nødvendigvis for selve døden. Om jeg hadde fått en dødsdom, så er det lite å gjøre med fakta, men det er dermed ikke det samme som at jeg er klar til å forlat mine og livet. Jeg ville nok ha kjempet mot til the bitter end, men jeg er ikke redd for selve døden.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er ikke redd for å dø, og ambivalent i forhold til eutanasi. Jeg er i prinsippet for, men ser for mange åpenbare fallgruver i praktiseringen av det, at jeg inntil videre har landet på å være mot.

Her er jeg også føler jeg.
Selv om det er greit å si at man må bestemme selv, så er man nok kanskje i en rimelig spesiell situasjon når man er syk, og da er jo spørsmålet om man vet sitt eget beste?

Jeg er ikke redd for å dø, jeg håper jo så klart at jeg slipper en lang, seig periode med mye sykdom og alt det der. Men jeg orker liksom ikke helt å forholde meg til det. Jeg kan jo ikke styre det uansett.

[Kirsebær]

Selvsagt kan jeg ikke vite at jeg ikke vil få dødsangst. Snakker vi ikke om hva vi tenker og tror her? Det er veldig få her inne som faktisk kan uttale seg om de får dødsangst eller ikke i en reell situajson.

[rine]

Jeg tror dødsangst er mer som en naturlov. Hvor hardt den treffer, og når og hvordan den treffer, er umulig å si, men jeg kan ikke tenke meg at noen slipper unna den.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror dødsangst er mer som en naturlov. Hvor hardt den treffer, og når og hvordan den treffer, er umulig å si, men jeg kan ikke tenke meg at noen slipper unna den.

Jeg mener å ha kjent opptil flere som har dødd uten et snev av redsel/angst for å dø/døden.
Jeg kan selvsagt ikke vite helt sikkert, for de kan jo ha føt på dette uten å vise det elelr dele det, men det er i hvertfall det de har uttalt til siste slutt; at de ikke er redd, at de ikke har vondt og at de er klare for å dra.

[Tangerine]

Jeg tror det er "naturlig" å ha dødsangst. Men i det daglige er nok de fleste reddere for å få en bilring eller noe sånt.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.

. Men i det daglige er nok de fleste reddere for å få en bilring eller noe sånt.

Jeg skulle ønske jeg var reddere for det, da hadde jeg kanskje unngått den jeg har.

[007]

Jeg er kanskje blånn, men jeg sklller dødsangst og eutanasi.

[meisje]

Jeg har opplevd å sitte sammen med svært syk svigerfar (lungekreft/emfyseum) og min mann og svoger og sosialkurator. Temaet var min svigerfars ønske om eutanasi. Dette var en vanskelig situasjon for ingen av sønnene ønsket at faren skulle gjøre det. Selv syns jeg ikke at jeg som svigerdatter var meningsberettighet. Min svigerfar var redd for smerter. På dette stadiet var han fremdeles oppegående men måtte bruke oksygen. Veldig tynn og sliten.

Enden på visen ble at svigerfar valgte bort eutanasien. Han levde i 5 uker etter denne samtalen. Vi alle følte at det ble 5 gode uker, min mann tok seg fri fra jobben og brukte tiden på sin far. Og en eventuell eutansi ville kortet ned livet hans med 3-4 dager.

Jeg mener det er galt for jeg tror en av grunnen til svigerfars ønske også var å ikke være til bry...

Jeg er ikke (tror jeg) redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra ungene mine.
Jeg skulle ønske at jeg ville fått hjelp til å dø om alternativet var langvarig pine, eller fullstendig hjelpeløshet.

Spørsmålet er om man er redd for å dø, sånn som situasjonen er i dag. Og da må jeg svare nei. Hvordan det hadde vært med en dødelig sykdom hengende over hodet kan jeg heldigvis ikke svare på akkurat nå. Jeg er usikker i forhold til eutanasi.

[Crimina]

Er redd for å dø, for eutanasi

Jeg er redd for å dø en lang og smertefull død og er for dødhjelp. Jeg ønsker ikke å lide. Jeg er for dødshjelp i de tilfeller der det ender med døden, der det ikke er mere å gjøre for vedkommende.

Jeg har alltid fryktet døden og har angst for å dø. Spesielt en lang og pinefull død.

[Pappalille]

Jeg er ikke redd for å dø, og jeg er mot eutanasi.

Jeg har vært så nære døden at jeg vet den ikke er farlig, det er langt verre ting som kan skje meg. Jeg er heller ikke redd for å dø fra jenta mi, rett og slett fordi jeg vet hun har en utrolig pappa. Dét er godt å vite. Det ville selvsagt vært ufattelig trist å gå glipp av livet hennes, og det ønsker jeg ikke, men jeg føler ingen frykt for døden.