Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

[annemede]

relativt uproblematisk.

[Enhjørning]

Jeg er nder utredning for noe mystifistisk, og har følgelig vært på sykepnger ett år, rehabilitering ett år og fik attføring nå i sommer.
Så fikk jeg baby og måtte permitteres fra attføring og får nå ingen verdens ting.
Min erfaring er at det går, det som må gå.
Av og til med et nødskrik og velvillige omgivelser, mn det går.
Når da ikke NAV somler med utbetalinger og/eller trenerer saksbehandling, da ender man med et økonomisk kaos.
Det har rettet seg nå.
Vi lever ikke fett, men vi lever.

[carolin]

Jeg går på attføring nå og mottar 66% av opprinnelig lønn.Er alene med to barn , men det går helt fint. Vi lever ikke i luksus, men mangler vel egentlig ingenting.

[Milfrid]

Det hadde gått helt fint (økonomisk) både med og uten mann. Men som 007 sier vill det å ikke jobbe være det største tapet.

Helse er viktig ut over pengene man taper på å ikke ha den.

[Che]

Vært kjipt og plutselig måtte spart penger, men sånn ellers har det gått helt fint. (Vi bor så billig at vi kan leve på en lønn)

[Mississippi]

Jeg tror det hadde gått men det hadde blitt tøft.
Ville nok ha bytta til en mindre bolig for å redusere utgiftene.

[Erica]

Vi ville greid oss fint om jeg hadde havnet på uføretrygd, men det ville blitt hakket verre om det var mannen som havnet på uføretrygd. Men vi har endel faste utgifter per måned som vi kunne skrelt vekk om vi måtte, så vi hadde nok greid det. Men det ville blitt mye mindre romslig enn det er i dag, hvor vi er 2 voksne som jobber 100 % i 2 realtivt godt betalte jobber.

[Señora]

Det hadde gått helt fint om deg gjaldt meg, men verre om det gjaldt mannen min. Han tjener mer enn dobbelt så mye som meg og bærer det tyngste økonomiske ansvaret i vår familie.

Jeg har gått på ledighetstrygd som er noenlunde det samme og det gikk fint den gangen.

Nå er vi visstnok ganske godt forsikret i jobbsammenheng, så jeg tror at vi kan få utbetalt penger derfra dersom en må over på rehabilitering. Er litt usikker der, men jeg jobber hardt nå for at ikke dette skal bli en realitet. Gikk sykemeldt fra november i fjor til beg. av august i år.

[Tjorven]

Vi er vant til et høyt forbruk, så det ville vært meget tøft i starten. På den annen side; så lenge jeg hadde fortsatt å være sammen med mannen min, så ville vi i praksis hatt det som kalles god inntekt (ingen av oss tjener veldig mye, men begge tjener helt greit).

Jeg har vel flere ganger konstatert at jeg ikke har det særlig bra når jeg ikke jobber, så tapet av en jobb å gå til hadde vært veldig stort.

Det ville ha vært meget tøft, men vi hadde mest sannsynlig klart oss en lang stund ihvertfall. I løpet av noen år måtte vi muligens vurdert et hus som var litt mindre kostbart å holde.

[løve70]

Sånn rent økonomisk hadde vi klart oss. Jeg har uføreforsikring på jobb som forhåpentligvis ville hjulpet på, huslånet vårt er heller ikke av de største. Det verste hadde vært tapet av ikke å kunne jobbe

[Ole Brumm]

Det hadde økonomisk gått helt greit.

[Ru]

Det hadde gått helt fint, så lenge det ikke var beina eller livmohalsen som var årsaken til det. For da hadde jeg fått forsikringsutbetaling.

[Crimina]

Jeg har vel noe samme utbetaling som jeg ville hatt om jeg var uføretrygdet. Så jeg tror jeg ville klart meg greit.

[Susse]

Det hadde gått på et vis, men hadde krevd mye planlegging og store kutt i budsjettet.

[gajamor]

Hvis husbonden hadde funnet seg en jobb innen den tid, hadde vi klart oss greit. Vi har lagt opp utgiftene etter 1 1/2 inntekt. Men hvis begge to hadde hatt 60% inntekt så hadde vi måttet revurdert ting som bosted, barnehage og matvaner.

Jeg vet ikke hvordan reglene for uføretrygd er og hva jeg evt. skulle blitt trygdet på grunn av, men jeg har vanskelig for å se for meg en sykdom som ville hindret meg i å ha en liten ekstrainntekt på av noe slag. I perioder med arbeidsløshet, hjemmeværende barn o.l. har jeg tatt inn en god del på småjobber hjemmefra.

[Harriet Vane]

Vi ville fått det trangt, men herremin hatt, alt går. Vi har levd på så utrolig lite, siden vi har vært samboere med barn i studietid uten mulighet til å jobbe så mye ved siden av. Vi har levd på 1/3 av det vi har nå, og det gikk det også. 2/3 av bare min inntekt hadde jo gått greit. Litt kjipt, så klart, det er jo de deilige luksustingene som ryker først.

Det som virkelig ville vært kjipt hadde jo vært å ikke kunne jobbe, jeg har utrolig mye av identiteten min knyttet til å være produktiv og flink.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg vet ikke hvordan reglene for uføretrygd er og hva jeg evt. skulle blitt trygdet på grunn av, men jeg har vanskelig for å se for meg en sykdom som ville hindret meg i å ha en liten ekstrainntekt på av noe slag. I perioder med arbeidsløshet, hjemmeværende barn o.l. har jeg tatt inn en god del på småjobber hjemmefra.

Med all respekt, jeg tror en del alvorlig syke kan bli støtt når deres ikke-deltakelse i arbeidslivet sammenlignes med arbeidsløshet og hjemmeværende barn. Det du beskriver handler ikke om å ikke være i jobb på grunn av sykdom, men fordi man enten ikke får jobb eller velger å være hjemme med barn. Og det er noe ganske annet. For eksempel er det en rekke sykdommer som medfører en ekstrem trettbarhet som setter enrome begrensninger i dagliglivet. Må man økonomisere krefter, velger man sannsynligvis lek med barna i de periodene man er opplagt framfor å pakke konvolutter eller hva det måtte være.

Og forresten: Man kan ikke ha ekstrainntekt på si' før man har hatt en uføreytelse etter ett år. Som regel betyr det at man først har hatt rehabiliteringpsenger 1-2 år først. Så etter 2-3 år med redusert inntekt, med andre ord. Alternativet er en gradert ytelse, og da kanskje ha 80 % støtte fra NAV og så jobbe de resterende 20 %. Det utgjør ikke stort økonomisk, og det det er uforutsigbart for mange med en type sykdom som kan gjøre at de over lengre perioder ikke makter å jobbe.

[Libra]

Det hadde gått økonomisk, kjedelig og tøffe innstramminger hadde måtte til. Men, det hadde gått.

[Floksa]

Det hadde gått flott. Da hadde jeg gått opp i lønn.