Hvordan forholde seg til "vanskelige" elever i klassen

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Hvis det er ett barn som får gjennomgå alltid, så må man jo reagere selvsagt, og er det ens eget barn må man jo verne om det.

Her var det flere barn som fikk gjennomgå. Faktisk de fleste, bortsett fra et par av hennes yndlinger. Jeg vurderte en periode om vi kunne snu trenden ved å invitere henne hjem til oss, men slik hun fungerte ville det i såfall bare ført til at han ville bli en "yndling", og andre ville få gjennomgå.

Jeg hadde selv en plageånd på skolen, som mamma tvang meg til å invitere i alle bursdager, og jeg syns det var pyton. Jeg aner ikke ikke hvordan jeg selv vil takle en slik situasjon. Jeg er i teorien i mot utestengelse, og syns man skal prøve andre tilnærmelser for å løse et problem, men ikke til en hver pris. Min plageånd hadde definitivt ikke blitt bedre av å bli utestengt, men hun ble i grunn ikke bedre av å bli inkludert heller.

Så min konklusjon er at jeg syns sånt er kjempevanskelig, og det som jeg vet er rett i teorien kan være vanskelig å gjennomføre i praksis.

[Tito]

Hvis man da sitter med et barn som har litt problemer, og kanskje ikke alltid kan for at han/hun gjør som han/hun gjør - og klassevennene synes vedkommende er litt slitsom og litt mer styr med enn de andre som er mer "normale" - hvordan skal foreldrene til "problembarnet" leve med at klassevennene ikke velger sitt barn som lekevenn? Se for deg ditt eget barn som problembarnet - hvordan ville du taklet det? Bare akseptert at barn ikke skal tvinges til å leke med ditt barn? Selvsagt kan man ikke tvinge, men kan ikke barn lære seg å være sammen med de som er litt mer styrete også?

[Kaija]

I utgangspunktet er jeg veldig for tanken om å la alle som vil være med, og at selv om noen ikke alltid er greie, er det mye bra i alle barn. Jeg opplever at de fleste unger stort sett er tilsnakkendes, og mener at om barna legger godviljen til kan de få positive lekeopplevelser og styrket sosial kompetanse av å være sammen med ulike mennesketyper.

Eldsten hadde det vanskelig med en gutt i klassen sin da han startet på ny skole. Dette varte et års tid. Han fikk slengbemerkninger og ekle kommentarer, og noe fysisk var det også. Men etter at den andre eleven hadde et utbrudd i klassen, der det blant annet gikk ut over HE sine saker, fikk de skværet opp, og nå er guttene venner. -Det har ikke vært en eneste negativ episode siden. Men en annen gutt, som har vært mye hos oss, er jeg tilbøyelig til å ønske å skjerme ungene mine fra. Han er veldig ubestemmelig, stikker stadig av fra de han leker med, bryter avtaler og svikter igjen og igjen. I tillegg er han veldig til å hevde seg selv ved å rakke ned på andre. Og HE blir skrekkelig lei seg hver gang det skjer. Jeg skjønner jo at denne gutten trøbler med noe, men skal jeg la ham tråkke på selvfølelsen til mitt barn igjen og igjen av den grunn?

Jeg kjenner også til noen (ganske få) svært voldelige barn fra tiden min i skoleverket, og hadde det vært noen barn med samme aldeles ukontrollert voldelige og uberegnelige oppførsel i klassene/omgangen til barna mine, ville jeg gjort alt jeg kunne for å skjerme mine unger. Da ville jeg nektet dem å være sammen med disse barna,og jeg ville krevd at skolen også gjorde alt for å skjerme elevene mot den voldelige adferden. Vi ber voksne mennesker som lever i voldelige forhold om å komme seg vekk, og det ville være aldeles urimelig å be barn om å være tålmodige, forståelsesfulle og snille i slike tilfeller. Som Smilefjes sier det, ønsker ikke jeg å la mine barn være punchingballer for barn med problemer.

[Polyanna]

Det er nesten umulig å si noe generelt.

<sletter eksempel>

Så i noen tilfeller er det riktigst å beskytte sitt eget barn. I andre tilfeller kan man hjelpe til og bygge en ok relasjon som i utgangspunktet var vanskelig. Begge deler er nødvendig, begge deler er viktig lærdom å ha med seg.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Så i noen tilfeller er det riktigst å beskytte sitt eget barn. I andre tilfeller kan man hjelpe til og bygge en ok relasjon som i utgangspunktet var vanskelig. Begge deler er nødvendig, begge deler er viktig lærdom å ha med seg.

Stjeler dette utsagnet jeg. Hvordan skal man da som foreldre til et problembarn, som kanskje ikke kan noe for det, beskytte sitt barn?

[rine]

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Stjeler dette utsagnet jeg. Hvordan skal man da som foreldre til et problembarn, som kanskje ikke kan noe for det, beskytte sitt barn?

Tja, i mange tilfeller så tror jeg de foreldrene må våkne opp litt, og faktisk se hva som skjer, og så gjøre noe med det... Da beskytter de barnet sitt. Det være seg om det er en diagnose som ligger bak, eller om det er mangelen på grenser hjemme som er årsaken. For jo; mange foreldre er blinde når det kommer til ens egne barn.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

Hadde jeg oppdaget at andre unger skygget unna mine barn, så hadde jeg gjort hva jeg kunne for å komme til bunns i hvorfor det skjer. Hadde jeg da funnet ut at mitt barn skremte vekk de andre pga sin oppførsel, så hadde det vært helt ok at de andre skygget unna.

Jeg omgåes da ikke mennesker som skremmer meg og er slem jeg heller.

Videre hadde jeg gått hardt inn for å rette på mitt barns oppførsel. Jeg ville satt i gang tiltak for å finne ut hvorfor mitt barn er sånn, og så etterhvert, når ting har begynt å rette på seg, så skulle jeg hjulpet barnet mitt med å finne tilbake til de vennene som forsvant.

Og uansett "problembarn eller ei: jeg håper for all del at mine barns venner er venner med dem fordi at de vil, og ikke fordi at det står foreldre i bakgrunnen og sier at de MÅ...

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Tja, i mange tilfeller så tror jeg de foreldrene må våkne opp litt, og faktisk se hva som skjer, og så gjøre noe med det... Da beskytter de barnet sitt. Det være seg om det er en diagnose som ligger bak, eller om det er mangelen på grenser hjemme som er årsaken. For jo; mange foreldre er blinde når det kommer til ens egne barn.

Mange foreldre er blinde og naive når det kommer til eget barn. Det er jeg helt enig i. Men i tilfeller hvor man kanskje ender opp med en dianose, er dette noe som kan være en lang prosess og ikke er gjort på en dag. Mye kan være gjort i løpet av denne prosessen i forhold til vennskap. Da trenger det ikke nødvendigvis hjelpe så mye for "problembarnet" at foreldrene er våkne og prøver å gjøre noe med det - for som sagt, hjelp kan ta tid. Ditt innlegg viser at voksne kan tenke at hvis barn er vanskelige så er det enten foreldrene sin feil, eller så er de ikke flinke nok til å gjøre noe med problemet.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Mange foreldre er blinde og naive når det kommer til eget barn. Det er jeg helt enig i. Men i tilfeller hvor man kanskje ender opp med en dianose, er dette noe som kan være en lang prosess og ikke er gjort på en dag. Mye kan være gjort i løpet av denne prosessen i forhold til vennskap. Da trenger det ikke nødvendigvis hjelpe så mye for "problembarnet" at foreldrene er våkne og prøver å gjøre noe med det - for som sagt, hjelp kan ta tid. Ditt innlegg viser at voksne kan tenke at hvis barn er vanskelige så er det enten foreldrene sin feil, eller så er de ikke flinke nok til å gjøre noe med problemet.

Da misforstår du meg litt, for jeg snakker om to tilfeller her: tilfeller hvor det er en diagnose, eller utredning pågår, og tilfeller hvor det IKKE er snakk om diagnose, men rett og slett et barn som er på ville veier.

Og det er vel sjelden at et barn selv er årsak til at det er på ville veier, uten at det er en diagnose inne i bildet. Og da er det veldig ofte foreldrene som på et eller annet punkt har gjort noe galt. Jeg tror i hvert fall ikke at barn er født til å bli utagerende og slemme.

Men når det gjelder barn som er under utredning. Ja, det er en langvarig prosess, og det tar tid før resultater foreligger. Både hva diagnose gjelder, og også en bedring av barnets adferd. Men, når man er kommet så langt som at utredningen er på gang, så er det vel viktig å være åpne om det som skjer. Kanskje mest overfor ungene som daglig omgår dette barnet.

I det tilfellet jeg nevnte fra guttungens første skoleår, så var de veldig åpne om dette i klassen. Da selvfølgelig i samråd med familien. De snakket mye om at denne gutten kanskje feilet noe, og de snakket om dette at han slettes ikke mente å være slem, han bare "ble sånn" til tider, og at de nå jobbet med å finne ut hvorfor.

Nå er vi heldige, for vi har en skole med masse ekstraressurser, og i klassen til guttungen så var det allerede flere assistenter. Noen av disse hadde kapasitet til å ta litt ekstra vare på denne gutten, i tillegg til "sitt" barn, så hele gruppa slo ring om denne gutten, og de skulle hjelpe han i mål med dette. han fikk tidlig en voksen på seg, spesielt ute i friminuttene, for å lede han vekk når han fikk disse voldsomme reaksjonene sine.

Overfor oss foreldre så var det lite og ingen info, bortsett fra at vi, deriblant jeg, som tok kontakt med skolen pga problemene. Vi fikk vite litt. Ikkenoe konkret, men lærer var gitt tillatelse til å fortelle at det var utredning gående, og at en diagnose var nær, og de ga meg info om hvilke forebyggende tiltak de ga, både i time, friminutt og sfo.

Dette ga meg veldig mye, for da viste jeg at her tar skolen, og foreldrene tak. de så også at de sto overfor en situasjon som ikke var holdbar.

Mot slutten av skoleåret så var han begynt med medisiner, og vi så fort en bedring, og han begynte å få flere venner igjen.

Da de begynte i 2. klasse, så ble denne gutten overflyttet til en annen gruppe. Den viktigste årsaken til dette var at denne klassen allerede var ganske belastet med elever med spesielle behov, og assistentantallet var deretter, så da de fikk "et tilfelle" til, så ble det rett og slett for stor belastning på klassen, i og med at det innebar nok en voksen inne.

Nå godt inn i 3. klasse, så fungerer denne gutten på lik linje med alle andre, og han har fått masse venner.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

Jeg hadde ikke vært glad for situasjonen, men om mine barn er utagerende eller slemme med andre, må de og jeg innse at konsekvensen er at andre ikke vil være sammen med dem. Så må barna mine jobbe for å justere adferden sin, og med hjelp av oss, og om nødvendig lærer, miljølærer m. fl. til å få en mer positiv rolle i klassen/barnemiljøet etter hvert.

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

Slitsomme, impulsive og intense er litt ulne ord for meg. Vanskelig å skjønne helt hva som gjør at det blir problemer. Overkjører barnet de andre barna? respekterer det ikke de andres grenser? Vil det ikke rette seg etter lekereglene ...

Slik jeg tolker beskrivelsen din tror jeg det også her er det viktig å jobbe mye med det slitsomme og intense barnet. Finne ut hva det er som gjør at andre skygger unna, og prøve å hjelpe barnet til å finne væremåter som gjør at det kan fungere bedre sammen med andre barn. Hjelpe barnet til å tolke andre barns signaler om at de begynner å få nok. Lære det å respektere grensene til andre. Ikke klenge eller mase for mye, klare å stå i kø, vente på tur. Leke på en slik måte at flere får slippe til med sine innspill i leken. Lære å gå inn i lek og ut av lek på en positiv måte osv. Så må en jobbe for å finne møteplasser der barnet kan få vise seg frem positivt, slik at andre barnkan se at det også er gode ting med å være sammen med "den slitsomme".

[Polyanna]

Tito: Du snakker om "urolige" barn og barn med problemer. Men ungene våre støter faktisk også på barn som er regelrett ondskapsfulle. Det er sikkert grunner til at de er sånn, hva vet jeg. Men jeg akter ikke å la mitt barn ofres i et (sannsynligvis mislykket) forsøk på å gjøre et annet barn snillere.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Tito: Du snakker om "urolige" barn og barn med problemer. Men ungene våre støter faktisk også på barn som er regelrett ondskapsfulle. Det er sikkert grunner til at de er sånn, hva vet jeg. Men jeg akter ikke å la mitt barn ofres i et (sannsynligvis mislykket) forsøk på å gjøre et annet barn snillere.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

Nei, det syns jeg ikke. Men hvorvidt man skal sende sitt eget barn "i krigen" for dette andre barnet kommer kanskje litt an på hvor sårbart eller sterkt ens eget barn er.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nei, det syns jeg ikke. Men hvorvidt man skal sende sitt eget barn "i krigen" for dette andre barnet kommer kanskje litt an på hvor sårbart eller sterkt ens eget barn er.

Jeg er veldig enig i dette. Snuppa er en frøken med ben i nesa. Hun setter klare grenser for seg selv og andre. Derfor har jeg forsiktig oppmuntret henne til å inkludere barnehagens "bråkmaker" i leken. Hun har empati nok til å forstå at det må være tøft å alltid stå på utsiden.

Jeg tror ikke at jeg hadde kommet med samme oppmuntring om vi hadde hatt et sartere barn.

Det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig, men de er veldig små enda. Det resulterer visstnok som regel i at bråkmakeren må tas ut av leken fordi han blir fysisk mot de han leker med ganske umiddelbart når han ikke får viljen sin.

Snuppa har begynt å planlegge bursdagen sin. Hun har fortalt meg at denne lille fyren må få komme med begrunnelsen: "For ellers slår han meg, mamma". Jeg gjorde det klinkende klart at det ikke var et gyldig argument. Denne karen faller naturlig utenfor alle grupper som det er logisk å invitere med den plassen vi har til rådighet, så han blir ikke invitert.

[Polyanna]

rine: Hvis mitt barn intrigerte, var voldelig, manipulerende og drev utestengelse og mobbing mot de svake og mer forsiktige elevene i klassen, så hadde jg forventet hjelp og støtte fra ppt og fra lærere og skolen ellers. Men jeg tror faktisk ikke jeg hadde forlangt at mobbeofrene skulle invitere ham hjem og utsette seg for hersingen hans.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

rine: Hvis mitt barn intrigerte, var voldelig, manipulerende og drev utestengelse og mobbing mot de svake og mer forsiktige elevene i klassen, så hadde jg forventet hjelp og støtte fra ppt og fra lærere og skolen ellers. Men jeg tror faktisk ikke jeg hadde forlangt at mobbeofrene skulle invitere ham hjem og utsette seg for hersingen hans.

Enig.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og noen ganger ER det foreldrene. Det er ikke SÅ overraskende at bøllas foreldre også er noen bøller som degger for ungene sine, men kjører som svin på skoleveien, parkerer hensynsløst, oppfører seg uhøflig på foreldremøter og ellers er ufyselige...

Ikke sant?
Jeg er forøvrig rørende enig med det du skriver i tråden.

[Tallulah]

I eksempelet mitt så mener jeg at foreldrene hadde en stor del av skylden til at situasjonen ble som den ble, og det er synd at ingen fikk dem til å innse dette. De er garantert lei seg på vegne av sitt barn, men de må også ta til seg tilbakemeldingene de fikk på hvordan de håndterte det hele.

At barnet mitt ikke valgte et litt intenst barn som favoritt syns jeg er greit, akkurat som at han sikkert også har en personlighet som ikke alle andre liker, men utestenging er ikke greit. Alle kan ikke like alle like mye.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

At barnet mitt ikke valgte et litt intenst barn som favoritt syns jeg er greit, akkurat som at han sikkert også har en personlighet som ikke alle andre liker, men utestenging er ikke greit. Alle kan ikke like alle like mye.

Klart det, men hvis ingen liker en, er det ok?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Klart det, men hvis ingen liker en, er det ok?

Nei, som jeg skrev, utestengelse er ikke OK. Da må man jobbe med klassemiljøet, både på skolen og på fritiden.