"Frittgående barn"

[Sitron]

Ikke i forhold til meg iallfall. Jeg gjør det samme.

[Mandarin]

Akkurat her beundrer jeg Sitron og Tjorven. Jeg vil ikke være overhysterisk og overbeskyttende.

[Hjertensfryd]

Her blir ungane lempa ut. Dei må halda seg på tomta inntil vidare, men eg ser at dei tester dei grensene ein del no. Dei har starta utforsking av skogar og haugar rundt her. Og kvifor ikkje ? ( eg sjekker dei med ujevne mellomrom, slik at eg veit kvar dei held til )

[D'Arcy]

Vi vurderer faktisk å kutte SFO til neste år. Det betyr at han må gå hjem selv, låse seg inn og være alene 1-2 timer på ettermiddagen. Jeg begynner på jobb sånn at jeg kan levere han rett på skolen. Om han skal ha SFO så blir det redusert rett og slett for den sosiale biten. Jeg har ikke kommet dit helt enda, men jeg vil gjerne tørre å slippe såpass. Og han kommer til å mestre det helt superfint. Men da blir det i alle fall anskaffet en ekstra mobil, sånn at han kan få tak i oss om det er noe.

[Susse]

Jeg måtte i stor grad klare mye selv fra mamma reiste da jeg var 4. Pappa var veldig ung og mye opptatt med sitt. Vokste opp på landet med masse tumleplass og masser av unger over alt. Jo eldre jeg ble, jo mer styrte jeg i høy grad mitt eget liv, men alltid under oppsyn på et vis, og alltid basert på tillit. Da pappa plutselig fikk kone som skulle styre og bestemme taklet jeg det heller dårlig.
Jeg ble nok litt vel tidlig voksen på mange områder, men samtidig er friheten jeg hadde noe jeg absolutt har ønsket å gi videre til barna mine.

[Røverdatter]

7-åringen her har også hatt rimelig frie tøyler når det gjelder å bevege seg rundt ute. Hun lekte ute alene fra hun var 2,5 (jeg så henne fra vinduet), hun gikk alene til mormor borte i gata da hun var 3,5, og nå går hun til og fra skolen selv og får gå til venninner alene så lenge jeg vet noenlunde hvor hun er. Hun får også prøve seg på det meste hun har lyst til av praktiske ting.

Både bosted og det at jeg alltid har stolt på at hun har mestret friheten har vært medvirkende til at hun er selvstendig på mange områder. Det har mye med personlighet å gjøre og jeg ville ikke umiddelbart gjort det samme med alle andre unger. Vi bor også sånn til at det ikke er særlig traffikert skolevei og heller ikke særlig traffikerte veier til venner. Hun går til skolen på ti minutter og trenger ikke tenke på buss, trikk eller bane. I tillegg kjenner hun og vi mange i nærmiljøet og har på den måten en ekstra trygghet.

Hun er forresten veldig forsiktig av seg og ikke den som klatrer høyest i trærne eller gjør noe særlig risikofylt overhode.

[gullet]

Både W og lille E har frie tøyler, og så lenge vi vet hvor de er og hva de driver med og hvem de er sammen med, er det helt greit.

[Skjevo]

Min femåring er dessverre veldig engstelig av seg. Jeg prøver å oppmuntre ham til å gå bort til bestekameraten som bor i nabolaget. Han lar seg avogtil overtale, men er som en spent strikk når han fyker avgårde. Han er redd for biler (det er bilfritt her, bortsett fra beskjeden trafikk ved på- og avlevering), tunge dører, ringeapparater som er for høyt oppe osv. Han kan blomstre opp ved mestring, men det varer som regel ikke til neste gang. Jeg var veldig selvstendig da jeg var liten, men det var nok ikke frivillig. Jeg var også en engstelig sjel, med foreldre uten forståelse for det. Så for meg er det utrolig viktig å støtte ham og gi ham gradvis mestring, selv om det tar tid. Heldigvis leker han gjerne ute sammen med venner om de skulle ta initiativ.

[Propella]

Jeg leste den tidligere idag og tenkte at den er det mange som hadde hatt godt av å lese.

Jeg prøver å gi ungene muligheten til å gjøre ting selv. Jeg ber ofte ungene ordne ting som feks kjøpe noe i butikken, de vil heller være litt i lekebutikken og se enn å være med meg osv. Dette har de klart helt fint fra de var 4-5 år. Alene hjemme har de fått lov å prøve seg på fra 5 års alder etter eget ønske. Selv mine barn med vanskene (ADHD/Asperger) sine takler det helt fint.

[maria78]

Her jeg bor nå så er ikke min sønn på 4 ute alene nei, er forskjell på hvor man bor, er vi i nordnorge hos familien så løper de mye friere rundt, det må jeg innrømme. Der kjenner alle alle, her kjenner jeg nesten ingen..

[Bloppy]

Gradvis mestring er det vi jobber med her også. På skolen jobber de med at hun må tørre å rekke opp hånda, og snakke høyere i timene. For som lærerene sier:"når vi spør deg, så kan du jo alltid svaret"

Problemet er vel her også at huen er relativt engstelig av seg. Det er ikke alltid så godt for mammahjertet å måtte pushe henne, men innimellom MÅ hun faktisk klare seg hjemme i en halv time på morgenen før drosjen henter henne.
Jeg kan ikke komme for sent på jobb fordi hun ikke "liker" å være alene hjemme. Vi har snakket mye om det, og hun skjønner jo det, at vi må på jobb, men hun liker det fremdeles ikke. Det har jeg forståelse for. Er ikke alt jeg liker heller, men jeg må bare. Som å kjøre bil på vinteren for eksempel

Hun er generelt veldig forsiktig av seg, og har vel aldri gjort noe galt.
Hun spiller håndball, og der er hun steintøff! Tåler det meste, og hamler opp med hvem som helst. Hennes beste fag på skolen er gym. Hun bryr seg ikke noe om å ta igjen med gutta når det kommer til fysisk aktivitet.
Og iflg skolen merket de også bedring på generelt grunnlag etter hun begynte med å spille håndball. Hun har rett og slett blitt tøffere av det.

Jeg ser jo at vi voksne også har en jobb å gjøre i forhold til å utfordre barna, og overbevise de med at vi er sikre på at de kommer til å fikse det!

[Skilpadda]

Jeg er heldig nok til å være veldig lite hønemor - jeg tror ikke det er noe man velger selv i særlig grad - og gleder meg over å kunne gi Poden stadig mer selvstendighet og la ham kjenne på ansvaret selv. Men det må jo være på de premissene som finnes. Å være hjemme alene en stund er helt uproblematisk, og å reise "alene" med fly (da blir man jo fulgt inn på og av flyet og passet på hele tiden) har han gjort siden han var fem. Å gå ut alene for å leke har derimot, av trafikkmessige grunner, ikke vært aktuelt inntil han var seks. (Vi bor midt i et gatekryss på Tøyen, og han må krysse minst én trafikert gate for å komme til nærmeste lekeplass. Uansett har han ikke lekekamerater i nærområdet.)

Han går i andre klasse nå, på en skole som vi må reise kollektivt til, og han kommer ikke til å reise alene dit på en stund enda - og det er av helt pragmatiske grunner som "han kan komme til å drømme seg bort og reise for langt" og "Majorstukrysset er for uoversiktlig til at jeg stoler på at bilførerne ser ham". Men han kan fint gå på butikken alene, og reise med t-banen alene til en endeholdeplass der han blir hentet. Hadde han gått på nærskolen, hadde han helt klart fått gå hjem alene nå, mens det å gjøre seg klar om morgenen er noe han ikke evner å ta ansvar for enda.

Det er noe med å se på hva de faktisk kan håndtere, og hva de faktisk vil ha problemer med, og så prøve å legge egne følelser litt til side, enten man nå føler at de burde kunne klare mer, eller føler at man ikke vil gi slipp.

[liefje]

Jeg er skikkelig hönemor, men har tatt noen museskritt de siste maanedene. :flink:

[Filifjonka]

Jeg har lest den artikkelen før, og syns hele begrepet frittgående barn er litt merkelig. Det er slett ikke alle steder som egner seg for at små barn skal gå så veldig fritt. Det blir litt for lettvint å si: "Slipp dem ut og ikke pass på dem, ellers blir de hjelpeløse og uselvstendige".

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg har lest den artikkelen før, og syns hele begrepet frittgående barn er litt merkelig. Det er slett ikke alle steder som egner seg for at små barn skal gå så veldig fritt. Det blir litt for lettvint å si: "Slipp dem ut og ikke pass på dem, ellers blir de hjelpeløse og uselvstendige".

Men forskjellen ligger jo i når vi finner det forsvarlig. Som tidligere nevnt i denne tråden ser jeg helt klart at jeg "slipper løs" ungene mine mer enn de fleste andre barna i nabolaget. Vi bor i et boligområde som består av en blindvei med 30-sone. Hvis vi trenger brød, så sender jeg snuppa (6 år) på butikken for å handle. Hun liker ansvaret og jeg liker å slippe å gjøre det. Jeg ser på det som en vinn-vinn-situasjon.

Flere av naboene spør meg: "Men hva hvis ...?" Det er utrolig mange farlige ting som kan skje. En fyr kan kjøre i fylla. En annen kan gå berserk med et våpen. Noen kan forsøke å dra henne inn i en bil. Men verden er full av farer. Vi snakker om en del av dem, og jeg føler at jeg har forsøkt å forbedrede ungene mine på en del, men det er helt sikkert områder som er glemt. Samtidig er sannsynligheten såpass liten at jeg er villig til å ta risikoen.

[Retz]

Spennende lesning for meg som helt bevisst har jobbet med selvstendighetstrening i barneoppdragelsen! Litt ulik tilnærmeing ift det enkelte barn riktignok, - de er ganske forskjellige personligheter - men de har alltid fått lov og blitt oppmuntret til selvstendighet.

Alle tre har tidlig vært modne for å gjøre ting på egen hånd; være alene hjemme, dra på hytta alene, gå alene rundt i storbyer. (den eldste var ikke fullt så trygg på det siste) Handle, gå i banken når vi har vært i utlandet, lære noen fraser på det språket som har vært aktuelt. Med unntak av klatring som minsten begynte på da hun var fem, og hvor klatreveggen var lokalisert 6-7 km unna, har vi hatt en policy om at de skal komme seg til aktiviteter på egen hånd, med buss, på sykkel eller til fots.

Å være alene hjemme har aldri vært noe problem, vi har så smått begynt fra fem års-alder og økt på tida etterhvert. Også på kveldstid hvor vi satte ringeklokka på når det var tid for å legge seg. De to yngste har aldri vært redde for å rusle rundt på egenhånd i storbyer som London, Wien, Hamburg, Retzesønnen var 10 år da han - på samme måte som det beskrives i artikkelen - tok s-banen inn til sentrum av Hamburg. Jeg hadde bedt ham om å finne en telefonkiosk å ringe meg etter en times tid, og da han ringte fortalte han fornøyd at han hadde vært på Burger King, hørt gatemusikanter spille blues og så vært på en musikkforretning og kjøpt LP av Samantha Fox.

Eldste datter fikk dra alene på hytta fra hun var 12, hadde også sin fire år yngre bror med en gang.

Minsten var meget godt svømmedyktig fra hun var 5-6, og fikk gå alene i svømmehallen fra hun var sju. Noe som hadde vært totalt uaktuelt med de to andre. Bortsett fra eldste datter som gikk på Steinerskolen et stykke unna og ble kjørt de første årene, har det vært lite bringing og henting til skole og aktiviteter.

De har fått vært ute alene fra de var 1,5-2 år, først i hagen med hyppig tilsyn, så med utvidet radius etterhvert. Vi bodde ved en forkjørsvei, så de ble som regel fulgt over veien hvis de skulle over på andre sida. Og det skulle de ofte fordi det lå en BMX-bane der. Særlig minsten som lærte å sykle da hun var fire var ivrig på den banen. Og inntil vanen med å se seg for før hun skulle krysse veien tilbake var godt innarbeidet, satt jeg faktisk pal i kjøkkenvinduet og fulgte med når hun gjorde tegn til å dra hjem. Da var det å løpe ut, over gata og så gjennomgå se-til-venstre-høyre-venstre-ritualet med henne.

Å ta skibuss til skisenter et par timer unna, ligge ute i skogen i telt, reise med tog/fly i Europa var noe av det som de gjorde før 10-årsalder. Retzesønnen tok buss til Italia da han var 15, at faren hadde tatt feil av dagen og dermed ikke var å se på endestasjonen i Milano er en annen sak. Han beholdt roen og fant en buss med sjåfør som hadde mobil og fikk kontaktet den distré pappaen. Dette var på den tida mobiler bodde i svære kofferter.

Jeg har stor tro på å lære unger selvstendighet og ansvar, legge forholda til rette slik at de blir mest mulig selvgående voksne.

[Tangina]

Jeg har ikke helt begynt å tenke i de baner enda, men innser at jeg burde det. Vi bor sånn til at alle må kjøre uansett hvor vi skal, så det er uaktuelt at barna skal dra noe sted alene, men vi burde jo likevel begynne å sette seskåringen i situasjoner hvor han må klare seg litt på egen hånd. De leker ute uten noe særlig tilsyn, både seks- og fireåringen (vi må dog følge med på at fireåringen ikke er for voldsom med storebror), men det er også alt. Jeg har lurt på om vi skal forsøke å la dem være alene hjemme i korte perioder mens vi gjør ærend, men jeg synes det er litt skummelt i og med at det er noen minutter å gå til nærmeste nabo. Eldstemann er også ganske husredd av seg. Kanskje sommerferien er tidspunktet for å prøve å flytte noen grenser i så måte.

Selv gikk jeg alene hjem fra barnehagen fra femårsalderen (15 minutter å gå), handlet alene i butikken fra samme alder, hentet lillebror i barnehagen fra niårsalderen, var ofte alene etter skoletid med ansvar for å koke poteter, lage saus og lignende, var alene hjemme i helger fra jeg var 11, men slikt var jo helt alminnelig på tidlig 70-tall.

[Dixie Diner]

Mine er ganske "frittgående", dvs. syvåringen er selvsagt mer frittgående enn treåringen. Syvåringen gikk til og fra skolen alene fra dag 2 eller 3 i første klasse, da var hun ikke fylt 6 år enda. Men hun insisterte på å gå alene siden "alle andre gjorde det" og jeg syntes det var greit siden veien er veldig trygg og kort (ca. 200 meter). Etter den dagen har hun gått både til og fra skolen selv, ingen problem. Og hun kan være hjemme alene i et par timer om det skulle være behov for det. Hun har også lekt ute med venner i timesvis fra hun var rett under 6 år gammel, men hun har alltid vært utrolig flink til å si fra hvor de går. Har hun gått fra ei venninne og hjem til ei annen, har hun kommet hjem for å si fra først. Jeg ser hvor bra det har vært for henne å ha det såpass fritt, hun er blitt veldig ansvarsbevisst og selvstendig.

Treåringen får jo etterhvert samme "behandling" men han er for liten til å vanke ute alene enda. Dvs. han kan være ute i hagen alene uten særlig tilsyn, der han hopper på trampoline og rutsjer osv, han er ikke typen som noensinne stikker av. Han hører etter og følger beskjeder, og det er veldig deilig! Vi kunne ikke hatt det sånn der vi bodde før, den plassen var håpløs. Her er det veldig barnevennlig.

Jeg og min bror hadde det enda friere da vi var små, men det er på grensen til galskap, synes jeg i dag. Min bror var ute alene (sterkt traffikert vei) da han var 2 år gammel, det samme var hans jevnaldrende kompiser. Og jeg tok bussen til og fra byen (ca. 20 minutter) fra jeg var 5 år gammel, da jeg gikk til kjeveortopeden alene. Og da jeg som 7-åring begynte på musikkskolen, tok jeg bussen til og fra byen og gikk gjennom Gamle Stavanger (ca. 10 minutter) for å komme til og fra musikkskolen, helt alene. Min syvåring er veldig selvstendig men hun hadde ikke gjort akkurat det. Hun ble helt sjokkert da jeg fortalte henne at jeg hadde det sånn.

[Babe]

6-åringen min går til og fra skolen - hun begynte med det nå etter jul. I tillegg har hun nøkkel slik at hun låser seg inn når hun kommer hjem, siden hun er hjemme før meg. Hun ordner seg mat selv - noe hun også gjør noen ganger i helgene om hun står opp før åtte (da sover alle vi andre nemlig). Hun er ute alene og leker - og går etter klokka. Har tider å følge.

3-åringen får gå til lekeplassen alene - men jeg ser lekeplassen fra stuen her da, slik at jeg nok har litt hyppig tilsyn med ham.

14-åringen passer småsøsknene sine om jeg jobber kveld (ikke ofte, men det skjer med jevne mellomrom). Da henter hun 3-åringen i bhg. Hun hjelper 6-åringen med lekser. Hun lager middag/kvelds, ordner dem for kvelden og legger dem.

Så... ganske frittgående her.

[Maz]

Dette er et interessant tema. Det virker som det er veldig prestisje i å ha barn som går veldig fritt. Når det en sjelden gang skjer noe slik som at ungene leker på svaberg osv da hyler folk om hvor var foreldrene osv.

Mazungen har ikke noe ønske om å gå til skolen, det re dessuten litt langt. Noen ganger hopper hun av bilen og går inn selv andre ganger vil hun at jeg er med. Det er greit synes jeg da har jeg litt kontroll på skiftetøy osv også.

Mazungen vil ikke være hjemme alene, sammen med en venninne kan det være greit, men jeg ser ikke noe poeng i å pushe henne.