Er dere gode på å lyge og å være falske?

Jeg er faktisk så god på å lyve at du neppe noensinne vil avsløre meg. Et helt liv med bygging av falske fasader gjør en til en mester i sådant. Jeg har brukt mye tid og krefter på å rive den fasaden de siste årene og lyver ikke så ofte nå. Men det hender jeg feelgoodlyver litt. Sånn skryter av mønstrete klær for eksempel. Også er jeg helt ute av stand til å si ærlig rett ut til noen at - ja, du ser faktisk forjævlig ut - det er helt sant det.
Men det tror jeg at er en ok ting egentlig. Jeg vil ikke at noen skal være ærlige mot meg heller på det der.

[Harriet Vane]

Jeg jobber i politikken. Svaret gir seg vel selv.

Jeg kan ikke lyve om å ikke ha stjålet kaker hvis jeg har det, jeg eier ikke pokerfjes. Jeg kan lyve så det renner av meg, veldig rolig og troverdig, i israelsk sikkerhetskontroll om at jeg bare har besøkt venner i Jerusalem, for å slippe to timer med kryssforhør og avkledning. Jeg later som jeg vet hva jeg snakker om når jeg skal opp i eksamen i et fag der jeg har lest 1/10 av pensum og står med glans. Jeg holder munn om ting jeg vet som kan såre andre. Jeg er verdensmester på smalltalk og hyggeprat som får andre til å føle seg vel. Jeg snakker ikke alltid fra levra, jeg synes nemlig levra er et organ som skal holde munn, men jeg snakker ofte fra hjertet. En sjelden gang kobler jeg inn hjernen også.

Falsk er jeg selvsagt aldri, men jeg er høflig. Enkelte tror det er bedre å snakke fra levra enn å være høflig, for de tror at høflighet og det å få andre til å føle seg vel er falskhet. vel, høflighet er limet i sivilisasjonen og påtrengende oppsøkende ærlighet er veldig veldig slitsomt.

[LiKa]

Men dere kan vel ikke si at smalltalk eller bable går under kategorien lyve og løgner????? (siden noen svarer ja, og så understreker det med at de er gode på dette )

Lyve vil jeg si er å bevisst si en usannhet for å dekke over eller fremheve noe - feks umoralsk eller bryte etiske normer.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av LiKa, her.

Men dere kan vel ikke si at smalltalk eller bable går under kategorien lyve og løgner????? (siden noen svarer ja, og så understreker det med at de er gode på dette )

Gøy på håret, jada, fine gardiner og joda, kjempefint nymalt porselen. Jeg synes håret er redselsfullt, gardinene er smakløse og porselenet er hideous. Men når svigermor spør direkte og jeg vet hvor utrolig lei seg hun blir over direkte tale, så er det bare å jatte med til kyrene skal hjem.

[LiKa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Gøy på håret, jada, fine gardiner og joda, kjempefint nymalt porselen. Jeg synes håret er redselsfullt, gardinene er smakløse og porselenet er hideous. Men når svigermor spør direkte og jeg vet hvor utrolig lei seg hun blir over direkte tale, så er det bare å jatte med til kyrene skal hjem.

Ja, da lyver man ... i beste hensikt

MEN ! Når jeg sitter på jobb, og snakker smalltalk, så klarer jeg å gjøre det uten å måtte lyve !

[Crimina]

Min første tanke er at jeg ikke er god på å være falsk og lyve, men så tenker jeg meg om og da er jo svaret helt klart JA.

Jeg møter folk på gata, og blir spurt: Hvordan har du det? Går det bra? Jeg svarer: Joda, alt går bra.

Dette er jo ikke sannheten. Jeg har det ikke alltid bra når folk spør, men det er jo enkelte mennesker jeg ikke sier alt til, der jeg rett og slett ikke orker eller har sjans / mulighet til å si alt til.

Om jeg blir spurt direkte om jeg synes noen er fin på håret, og ikke synes de er fine på håret, så kan jeg si ja, jeg synes du er fin på håret. Blir jeg ikke spurt, så prøver jeg å la være å si noe, i stedet for å lyve.

Så utad seg nok jeg mer lykkelig ut enn hva som er sannheten. Så jeg er god på å skjule sannheten rett og slett.

Men jeg føler meg ikke veldig ond og falsk egentlig. Jeg er ikke falsk mot venner og jeg lyver ikke for å være kvalm. Jeg har ikke noe mål om å være et råttent og ekkelt menneske.

[Jessica]

Elendig på å lyge. Jeg kan la være å si ting som jeg er redd sårer, men å lyge, nei det klarer jeg ikke.

[Smurfine79]

jeg er totalt udugelig på å lyve

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av LiKa, her.

Lyve vil jeg si er å bevisst si en usannhet for å dekke over eller fremheve noe - feks umoralsk eller bryte etiske normer.

Ja, kanskje? Jeg tror folk oppfatter det litt forskjellig.

Mannen min er en lystløgner av dimensjoner, spesielt når han har er i lystig lag. Han kan finne på å insistere på at han har vært profesjonell Bowlingspiller i Bolivia. Og han er så overbevisende at folk kommer år etterpå og har trodd at det har vært sant...

Han gjør det jo bare fordi han liker så godt å fortelle en god historie, og han er mer opptatt av utførelsen av historien enn at det skal være 100% korrekt til enhver tid.

Han mener ikke det er "å lyve", det er "å fortelle skrøner". Men jeg tror noen nok sitter igjen med følelsen av å ha blitt møtt av en fyr som er en falsk løgner og ikke til å stole på. (Jeg har heldigvis ingen problemer med å se på ham når han drar en skrøne...)

[007]

Jepp, jeg er god til både å lyve og å være falsk. Jeg er mest kjent for å være brutalt ærlig, men om jeg virkelig anstrenger meg, så er jeg en fantastisk løgner.

[LiKa]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Ja, kanskje? Jeg tror folk oppfatter det litt forskjellig.

Mannen min er en lystløgner av dimensjoner, spesielt når han har er i lystig lag. Han kan finne på å insistere på at han har vært profesjonell Bowlingspiller i Bolivia. Og han er så overbevisende at folk kommer år etterpå og har trodd at det har vært sant...

Han gjør det jo bare fordi han liker så godt å fortelle en god historie, og han er mer opptatt av utførelsen av historien enn at det skal være 100% korrekt til enhver tid.

Han mener ikke det er "å lyve", det er "å fortelle skrøner". Men jeg tror noen nok sitter igjen med følelsen av å ha blitt møtt av en fyr som er en falsk løgner og ikke til å stole på. (Jeg har heldigvis ingen problemer med å se på ham når han drar en skrøne...)

Slik du forteller det, så ville jeg vel heller tenkt tullbukk - før løgner om mannen din.....

[iben]

Sjelden jeg kommer med en direkte løgn, men det hender ofte at jeg unngår å si sannheten.. spesielt på jobb kan jeg ikke drive å si hva jeg mener til enhver tid. Som leder hadde jeg da sikkert blitt lynsjet...

[Divine]

Jeg tror vi legger ulike ting i det å være falsk.

La oss si jeg har en kollega jeg ikke liker spesielt godt. Det er ikke falskhet å slå av en høflig prat med vedkommende på kjøkkenet. Men det er falskhet å være overstrømmende overfor vedkommende, for så å himle med øynene og liksom-stikke-fingeren-i-halsen når vedkommende snur ryggen til.

[SpetakkelRandi]

jeg er fryktelig dårlig på å lyve og være falsk.. de fleste leser meg som en åpen bok.. dessverre..

[Sitron]

Jeg enormt god på å juge. Jeg kan få hvem som helst til å tro på meg. Men jeg gjør det ikke. Jeg verdsetter ærlighet meget høyt.

[Libra]

Sitat:

Jeg har vanskelig for å si noe annet enn det jeg faktisk mener, så fremt det ikke er for å være snill med noen.

Jeg synes jo forsvidt dette kan komme inn under kategorien å være falsk.

Jeg har ikke behov for å lyge eller være falsk og gidder ikke være det. Jeg kan være diplomatisk - men løgn og falskhet er noen jeg ikke kan stå inne for og jeg ville ikke ha hatt det godt med meg selv om jeg forsøkte meg på det.

Når det er sagt lever jeg vel etter regelen - den som forteller sannheten er ærlig, den som til en hver tid forteller hele sannheten er bare uforskammet.

[Maverick]

:dulte på SF:

Jeg anstrenger meg for å være ærlig. Men nå tror jeg ikke den type løgner som man har lært seg til å avlevere uten å blunke fordi man har levd et dobbeltliv/med skinnende fasader veldig lenge er den type løgner du tenker på.

...det er ganske befriende å ikke lyve hele tiden. Eneste er at jeg kjenner jo at hukommelsen ikke er like skjerpet som den en gang var.

[Skilpadda]

Jeg er stort sett flink til å bare si det jeg har tenkt å si, og å få folk til å tro på meg. Men hovedgrunnen til at folk tror på meg, tror jeg er at jeg jevnt over selv tror på det jeg sier. "Smalltalk-jatting" og hvite løgner kan jeg være overbevisende på fordi jeg mener at det er "underliggende riktig", på en måte - at jeg ikke nødvendigvis mener helt ærlig hvert ord jeg sier, men at jeg mener det jeg prøver å få dem til å tenke eller føle eller mene. (For eksempel kan jeg snakke med noen for å få dem til å gå med på noe jeg vil at de skal gå med på, og kan være veldig diplomatisk og sånn sett "falsk" i en del av de ordene jeg sier, men i bunn og grunn mener jeg jo virkelig at jeg ønsker å få dem til å bli enige med meg, og den overbevisningen skinner gjennom, tror jeg.)

Men jeg lyver nesten aldri, i den forstand at jeg svarer usant på direkte spørsmål eller dikter opp ting.

[Floksa]

Men, å ikke kunne, eller ville dempe egenskaper/meninger/personlighet og ikke være istand til å dra en hvit løyn må da være utrolig sosialt hemmende?
Om jeg drar på meg den nye buksa jeg har kjøpt og sier med et strålende smil; SE!! ER jeg ikke fin med den?
Og du svarer, nei, du, den ble du feit i..... Vel, de er ikke sikkert at du står på julekort lista neste år om du drar mange sånne...
Eller om en perifer bekjent spør på butikken hvordan du har det, og du slettes ikke har det så bra for tiden, så svarer du da med en lengre avhandling om lykkepiller, selvmordforsøk og tvangsinnleggelse?
Det blir for meg helt fjernt.
Men det er mulig jeg er en falsk løyner

[Lilith]

Ja, jeg er god på det. Føler jeg er falsk hver eneste dag, når jeg smiler og later som om alt er bra. Alt er ikke bra, jeg er sliten og lei meg og føler at livet mitt er over, men sånt får man jo ikke venner av, så jeg er falskt blid og interessert i alle rundt meg, mens jeg egentlig ikke klarer å bry meg om så mye. Heller det enn å miste de vennene jeg har fordi jeg ikke har det så bra for tiden.