Er du flink til å gi andre komplimenter?

[Guttemammis]

Ja, det synes jeg!
Det er viktig å gi andre kompelimenter,
mye man tenker er fint og bra uten at noen får vite det, og det er jo litt dumt
Jeg liker å gi komplimenter og det er alltid ærlig, koselig å kunne glede noen i hverdagen!

[shute]

Nei, ikke i det hele tatt. Jeg øver.

[Veronal]

Nei, ikke automatisk. Jeg øver og jeg blir bedre, men det kommer ikke naturlig. Jeg er selv ikke en feedbackjunkie og prøver å huske at det er andre som er det.

[Harriet Vane]

Jeg er oppvokst uten skryt og komplimenter og har strevd masse for å lære meg å ta i mot og gi. Nå er jeg blitt ganske flink. Jeg prøver å fortelle andre hva jeg synes, særlig når jeg setter pris på ting.

[Hilda]

jeg er flink,skryter stadig av venninner,om utsende og prestasjner

[Matilda]

Nei, det er jeg ikke, men jeg øver meg på å bli bedre! Jeg har øvd meg masse på å ta imot komplimenter også, så nå hender det faktisk jeg klarer å si takk. Tidligere har jeg ikke helt klart å tro at folk faktisk mener det om de sier noe pent til meg, og det er jo litt uhøflig på et vis.

[Jessica]

Jeg har aldri vært bortskjemt med ros, og har nok derfor vært veldig bevisst på å rose andre. Jeg har hatt tendenser til å rose for mye og har blitt flinkere til å rose når det er berettiget. Barna mine får ros av meg ofte. Jeg vil helst rose dem når de viser at de er gode mennesker for det er det som er viktigst, men det er klart at når sønnen på 16 år kommer hjem med kjempegode karakterer så får han ros for det også.

Jeg er opptatt av når vi roser, som dere skjønner

[Tåtti]

Nei, jeg er ikke flink til å gi komplimenter, og det er ikke noe mål for meg å bli det heller. Jeg kommenterer gjerne folks gode prestasjoner eller væremåte når jeg har lyst til det og ikke når jeg tror de higer etter å høre det. Og jeg sier aldri noe om utseende, det er helt uinteressant for meg. Jeg legger stort sett ikke merke til om noen har nye klær eller sveis eller har fiffet seg opp på annet vis.

[Kirsebær]

Jeg er veldig åpen og rett fram og sier gjerne fra når jeg har noe positvit å si om folk. Men jeg merker at i perioder er jeg så opptatt av meg selv at jeg ikke legger merke til ting ved folk rundt meg.
Og jeg liker å få kompliment selv.

[Kims]

Nei, det er jeg ikke, men jeg øver meg (sånn av og til). Jeg er heller ikke flink til å ta imot komplimenter.

[Obelix]

Ja, det tror jeg at jeg er.
jeg er derimot ikke like flink til å ta i mot, men jeg kommer meg. Som oftes blir jeg glad og takker og bukker uten å bli flau eller forlegen.

[Sitron]

I dag har jeg iallfall komplimentert folk. :god og brisen:

[Inka]

Jeg jobber med saken, men jeg tror jeg er sånn medium pluss.
Har jobbet med å bli flink til å ta i mot komplimenter ganske lenge, og den neturlige følgen er å dele dem ut videre.

[Libra]

Ja det er jeg flinkt til og jeg gir kun oppriktige kompliment, både for materielle ting, egenskaper og prestasjoner. Jeg synes folk flest har blitt flinkere og flinkere til å ta i mot komplimenter. Jeg er forresten flink til å ta i mot også.

[Maz]

Jeg prøver, men det føles ofte tilgjort og kunstig.
Det ble ikke bedre av at jeg ga en venninne et komplement for et smykke og endte opp med å det rundt halsen selv.

[Anuk]

Nei det er jeg ikke. Jeg er flink til å gi ros hvis jeg er i en "lærer-posisjon", til barna eller hvis noen har gjørt en jobb for meg eller slikt - for da er jeg i en situasjon / posisjon der det kjennes naturlig. Men å tilfeldigvis slenge ut komplimenter helt ut av det blå, det er skikkelig vanskelig.

Kanskje hvis noen har noe påfallende fint på seg, har endret totalt frisyre eller noe -da vil jeg nok si noe. Men slik hverdagslig "så fin du var på håret i dag", når noen bare har stusset på den samme frisyren... nei det gjør jeg aldri.

[Crimina]

Nei, dessverrre. Men det er noe jeg jobber med.

Ikke bare å gi komplimenter, men også å ta imot uten å bli flau. Si takk. Jeg blir bare flau og føler meg svært utilpass om noen sier noe pent om meg. Jeg blir svett og føler meg uvel.

Dette bunner nok i at jeg aldri følte meg ønsket da jeg var liten. Jeg fikk aldri klem og kos av mine foreldre. Jeg ble ofte fortalt hvor uønsket jeg var, og på skolen ble jeg også daglig minnet på at jeg var en looser, og at jeg var stygg og feit.

Jeg har ikke klart å bygge meg opp igjen enda, selv om jeg er 35 år snart. Men jeg håper at jeg på sikt kan bli normal. Der jeg kan klare å godta meg selv. Men det er ikke lett. Jeg har nok fått varige sår på sjela mi. Det føles sånn.

Jeg prøver å skryte av andre, og det går FINT skriftlig, men muntlig er det litt verre med. Det er så mye lettere å skrive noe pent, eller skryte av noen når jeg sitter bak skjermen min her.

I virkeligheten er jeg mer sjenert og tilbaketrukken, tør ikke si så mye. Fordi jeg føler de aller fleste rundt meg snakker bak ryggen min og ikke synes jeg er noe kul.

[nam]

Så absolutt. Det er ofte jeg legger merke til noe fint eller positivt med noen jeg liker, og hvorfor i all verden skulle jeg ikke si det til de da?


Jeg merker jeg misliker når andre ikke har evne til å glede seg over positive ting for andre. Og er man venner så ser jeg det som en selvfølge at vi skal løfte hverandre opp på de positive sidene vi har. Kanskje er de begge sidene av meg et lite produkt av å hatt en forelder (og familie), som ved hver anledning har poengtert noe negativt med meg.

[Nabojenta]

Ja.

Og så er jeg flink til å få mennesker rundt meg på godt humør. Håkei, noen ganger ufrivillig ...

[emm]

Ganske flink til det. På jobben diskuterte vi nettopp det at vi var flinke til å gi hverandre komplimenter for ytre ting, klær. hår o.l, så nå skal vi løfte det et hakk og gi mer skryt og komplimenter for godt arbeide. Personlig synes jeg det er den aller beste formen for tilbakemelding, at noen setter pris på og skryter av jobben jeg har gjort.