Kunne du vært surrogatmor?

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Aldri. Ikke liker jeg å gå gravid, og ikke ville jeg være komfortabel med at det fantes et barn i verden som jeg hadde født, men ikke fikk være mor til.

Jeg synes godt at andre kan få lov til å være surrogatmødre likevel.

Kan bare signere denne. Jeg liker ikke å gå gravid, selv om jeg har gjort det mange ganger.

Og jeg ville ikke hatt lett for å gi fra meg et barn jeg har hatt inni meg i 9 mnd og født. Jeg ville slitt veldig med det.

Nå er det uansett medisinske årsaker til at jeg aldri på noen måte kan bli gravid igjen.

[Ina]

Nei, jeg har forferdelige svangerskap.

[Elise]

Jeg tror ikke jeg ville knyttet meg til barnet på samme måte, når jeg helt fra starten hadde visst at det ikke kom til å bli hos meg uansett.

Jeg må være ærlig og tenker at pengene hadde spilt en stor rolle her. Jeg kunne nok kanskje gjort det. Men jeg tror kanskje mannen hadde sagt nei, for jeg blir visstnok ( ) en hormonbombe uten like når jeg er gravid.

[Noba]

Jeg tviler sterkt på det, tror ikke jeg hadde klart belastningen med å gi fra meg barnet etterpå. Det måtte i så fall ha vært for min søster fordi hun er den eneste jeg kunne gjort det for og fordi jeg da ville fått beholde kontakten med barnet.

[Filifjonka]

Nei, jeg hadde aldri klart å ikke føle at et barn jeg hadde båret i ni måneder ikke var mitt. Og jeg har ikke så lette svangerskap og fødsler at det hadde føltes naturlig å leie ut kroppen min som rugekasse uansett. Jeg syns det er vanskelig å skjønne at noen vil gjøre dette.

[Sundae]

Jeg er for gammel.

Men jeg tror ikke heller at jeg hadde klart det; dels for at jeg selv hadde lyst på barn så lenge før vi fikk det til, at jeg tror at jeg aldri hadde klart å levere fra meg barnet. Jeg har i utgangspunktet selv lyst på fler barn, uten at det kommer til å skje, så jeg er ganske langt fra surrogatmormaterial.

Heder dog til dem som gjør det, fantastiske kvinner som hjelper andre til å oppleve det å få barn!

Mamma tilbød seg å være surrogat for sin barnløse søster, og jeg synes det var et utrolig generøst tilbud. Jeg hadde grusomme svangerskap på grunn av vekta, men har veldig lyst til å prøve et svangerskap som normalvektig. Derfor hadde det nok ikke vært helt uaktuelt, men bare for svært nær familie og kun som ovn.

[Fadese]

Nei, det kunne jeg ikke. For det første synes jeg det er blytungt å gå gravid, og for det andre tror jeg ikke at jeg hadde greid å holde tilbake overveldende sterke følelser for barnet. Jeg vil ikke risikere å gå i årevis å lengte etter nærhet til og det å utøve omsorg overfor andres barn.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Sundae, her.

Jeg er for gammel.

Men jeg tror ikke heller at jeg hadde klart det; dels for at jeg selv hadde lyst på barn så lenge før vi fikk det til, at jeg tror at jeg aldri hadde klart å levere fra meg barnet. Jeg har i utgangspunktet selv lyst på fler barn, uten at det kommer til å skje, så jeg er ganske langt fra surrogatmormaterial.

Heder dog til dem som gjør det, fantastiske kvinner som hjelper andre til å oppleve det å få barn!

Du er ikke for gammel til å være en GS. Kvinner langt oppi førtiårene har vært det. Eneste kriteriet er at de har født barn i løpet av de siste tre årene.

[007]

Nei.
Jeg hater å være gravid og hadde ikke gjort det for andre enn oss selv.

[kokosbolle]

Ja, men kun for søsteren min.

[ellefanto]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

For søsken eller annen nær familie kunne jeg vært det.

det tenker jeg og, men utrolig vanskelig å egentlig forestille seg det.
Umulig å vite hva slag følelser man ville hatt for dette barnet senere, så om ting ikke blir så bra med foreldrene, barnet el sener, kan det jo tenkes at det hadde vært bedre å ikke kjent de kommende foreldrene allikevel. Ville nok folt et vist ansvar til evig tid.
Jeg trives med å være gravid, men det handler jo mye om alle forventningene, så det er ikke sikkert det hadde vært så greit om man skulle gi det fra seg. Så jeg svarte nei.

[Palmen]

Er det ikke slik at som surrogatmor så bærer du kun fram et barn, det er ikke ditt eget egg og en sæddonor det er snakk om? Det er et egg som er befruktet og satt inn, sant, slik at surrogaten er som en slags rugekasse?

[Maverick]

Nope. Jeg er en håpløs rugekasse. Dog hadde jeg ikke hatt problemer med å donere egg.

[ellefanto]

Opprinnelig lagt inn av Palmen, her.

Er det ikke slik at som surrogatmor så bærer du kun fram et barn, det er ikke ditt eget egg og en sæddonor det er snakk om? Det er et egg som er befruktet og satt inn, sant, slik at surrogaten er som en slags rugekasse?

ikke ditt egg nei, slik forstår jeg det iallefall

Men nok ikke det påvirker hormoner og følelser..............Kunne nok ha donert egg, men det og sitter langt inne, nok av idioter som krangler seg til å sette barn til verden(da tenker jeg ikke på homofile eller lesbiske)

[Che]

Jeg svarte nei - rett og slett pga følelsesaspektet.

Om det har gått an å slå av følelsene, så har jeg enkle svangerskap og fødsler, så sånn sett er det jo greit - men følelsene kan jo ikke slåes av, så da utgår det veldig.

Likevel - sånn rent hypotetisk, så har jeg kanskje greid å være surrogatmor for min egen søster eller noe sånn

[Pasta]

Nei. Jeg liker godt å være gravid, og fødslene mine har vært enkle og uproblematiske.
Allikevel er det mange uforutsigbare følelsesmessige aspekter i dette. Jeg har nok ikke sterk nok psyke til å kunne sette meg selv eller resten av familien i en slik situasjon.
Det er jo noe med at unger og mann også er en del av et svangerskap, og at det ikke blir noe barn etter avsluttet svangerskap.
Det hadde ikke vært et alternativ for nær familie heller, kanskje i enda mindre grad.

[Lenam]

Jeg hater å være gravid, jeg er plaget med mye kynnere og jeg er ikke skapt for å føde (to ks-barn). Så surrogatmor er nok ikke en jobb for meg. Mulig ting hadde stillt annerledes om noen av mine nærmeste hadde trengt det, men tvilsomt.

[Inagh]

Nei - jeg kunne aldri vært surrogatmor. For det første syntes jeg ikke det var spesielt moro å være gravid. For det andre - ikke ti ville hester kunne fått meg til å føde igjen, enda jeg hadde greie gutter som kom kjapt og greit. For det tredje tror jeg at jeg ikke hadde klart la være å knytte meg psykisk til barnet i magen, så det hadde blitt for vondt å gi det videre til foreldrene sine.

Så enda godt det finnes kvinner som orker det, sier jeg.

[Bluen]

Min første tanke er nei, men jeg er ikke helt kategorisk. Jeg vet jo en del om hvordan savnet av barn kan arte seg, og jeg har vel for så vidt hatt ganske greie svangerskap da de først kom i gang.

Jeg synes det er helt fantastisk at det finnes damer som vil påta seg dette for andre.