Har dere det slik iblant?

[jolie]

Altfor ofte. Jeg må virkelig riste meg selv mentalt noen ganger, fordi det blir for makabert.

[Zip]

Har opplevd det men veldig sjelden heldigvis.

[Najade]

Katastrofetankene kommer innom, men blir husjet fort ut igjen som regel. Men det er ekkelt likevel, selv om jeg vil si jeg er flink til å ikke la det påvirke meg til å være overbeskyttende f.eks.

[Gerbera]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Altfor ofte. Jeg må virkelig riste meg selv mentalt noen ganger, fordi det blir for makabert.

Sånn er det hos meg også, jeg lar meg virkelig overmanne av følelsene mange ganger, og "lever" meg så inn i det at det er virkelig plagsomt.

Etter et mildt sagt turbulent førsteår med minstemann, begynte hun endelig å sove nogenlunde på natten da hun var ett år. Da skulle man tro at jeg også kunne sovet, men da klarte jeg ikke å legge meg til å sove. Hver gang jeg sovnet, og det var virkelig hver gang, så kjørte jeg bil med jentene bak i setene sine. Vi kjørte av veien og ut i et vann, og jeg klarte ikke å få de løs fra setene sine. Jeg turte ikke lukke øynene og legge meg til å sove, men tilslutt kollapset jeg jo og sovnet alikevel, bare for å våkne hylende kort tid etter. Vel, det har blitt bedre, virkelig, men enda så kan slike tanker overmanne meg, og jeg liker fremdeles ikke å kjøre bil. Må vi kjøre forbi vann, blir jeg svimmel og uvel, og må virkelig ta meg sammen for ikke å bli helt hysterisk. Vi må kjøre langs Krøderen for å komme til hytta, og jeg slipper snart tom for unnskyldninger for å slippe å reise oppover...

[SpetakkelRandi]

for en lettelse at flere har det slik.

[Garbella]

Javisst, men har lært meg å bryte tankerekken og snappe ut av det.

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Georgine, her.

Javisst, men har lært meg å bryte tankerekken og snappe ut av det.

Signerer denne.

[Apple]

Ja, og det kan være ganske slitsomt.

[Ine]

Har hendt ja.

[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jajamennsann. Jeg kan fint tenke ut de grusomste scenarier så jeg begynner å gråte. Jeg er ganske dramatisk anlagt.

Samme her. Henger som regel sammen med ting jeg har lest i media eller i forbindelse med mer sensitive perioder..

[Maiden]

Når jeg har lagt meg kommer disse fæle tankene.

Og når jentene er på kjøretur med noen andre er jeg helt stresset, slapper ikke av før de har parkert bilen.

[Kate]

Da sønnen min var liten og vi levde i et helvete rett og slett, da var jeg mye plaget med slike tanker. Jeg klarte ikke å se for meg at han skulle få vokse opp, og tenkte ofte på ulike scenario som kunne skje og evt ta han fra meg.
Nå som han er blitt større og vi har det godt vi to, tenker jeg ikke slikt lenger, og iallfall ikke i slike settinger somm beskrevet i hovedinnlegg. Tankene kan nok fortsatt innimellom komme over meg når jeg er alene og tankefull, men det er veldig sjelden.

Nei aldri.

[Maverick]

Jepp. Har også lært meg å kutte tankerekkene. De er svært lite funksjonelle.

[Tranquil]

Dramaqueen her så det gjør jeg ofte, kan bli helt slått ut av mine egne tanker og nesten paralysert, da jeg ikke tør gå å sjekke ungene til slutt.

[Blondie]

Jeg har allerede opplevd mitt livs mareritt, å være maktesløs i kampen for min sønns liv. Etter det har jeg blitt en blanding av kald og distansert, samtidig som jeg er nervøs og tenker flere katastrofetanker.

Det er vel det som er riset bak speilet når man elsker noen? At man av og til innser hvor intenst grusomt det ville være om noe skjedde dem.

[Rabarbra]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg har allerede opplevd mitt livs mareritt, å være maktesløs i kampen for min sønns liv. Etter det har jeg blitt en blanding av kald og distansert, samtidig som jeg er nervøs og tenker flere katastrofetanker.

Det er vel det som er riset bak speilet når man elsker noen? At man av og til innser hvor intenst grusomt det ville være om noe skjedde dem.

Jepp. Å ha slike tanker/følelser fra tid til annen er ikke sykelig. Det er normalpsykologi. Det er i alle fall min påstand.

[Mirasol]

Har det slik jeg også, er en katastrofetenker av rang. Noen ganger "rister jeg det av meg" andre ganger kan det kjennes som om jeg får panikk tror jeg. Og det begynte nok som verst etter at jeg ble mamma selv.

Jeg elsket å kjære karuseller, nå tør jeg knapt i tilfelle noe skulle skje. Jeg liker ikke å farte uten mann og barn på noen måte heller, det er helt sykt å tenke sånn, men noen ganger bare blir det slik. Jeg prøver å ikke la det begrense meg i hverdagen da.

[Sitron]

Jeg tror dere er mentalt forstyrret hele gjengen.

[Fibi]

Når mannen kommer hjem senere enn planlagt og ikke ringer, så ser jeg for meg ulykker, ambulanser, blod og tårer. Og er nesten overbevist om at det er sånn det er, og har mer enn en gang brutt sammen i lykkehulk når han kommer inn døra.

Og ja, jeg tenker også krisetanker om ungene. Har sett for meg både begravelser, operasjoner, ulykker og you name it.