Flere unge blir gravide

[Polyanna]

Jeg syns det er forferdelig trist når ungjenter (tenåringer) går hen og får unger fordi de ikke gidder/tør/orker/tror de klarer å ta fatt på "sitt eget" voksenliv, med yrke eller utdanning. Tragisk for ungene, tragisk for jentene, tragisk for samfunnet.

Om man så har lyst på eller bare slumper til å få barn når man er noenlunde forankret i et voksenliv, i gang med en utdanning, i et yrke, med en skikkelig plan og et noenlunde fundament i livet sitt - helt topp. Å få barn under utdanning kan være helt supert for noen. Ok økonomiske ordninger, studentfamilieleiligheter, studentbarnehager, en relativt fleksibel hverdag (studieavhengig, selvsagt).

Men som tenåring? Nope.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Mange tenåringsmødre finn jo fellesskap i nettforum som dette, eller kanskje heller nybaktmamma.com og barnimagen.com som har eigne underforum for unge mødre.

Kaller du meg tenåringsmor? / jeg var meget lettet da jeg fant NM og kunne snakke om barn uten å bare snakke om barn. Vi er mange fra den gangen som er her nå.

Jeg var 27 da jeg fikk første og definitivt først ute i familien og den gamle venneflokken. Eldste fyller 8 samtidig som hun får sitt første søskenbarn. Vi var heldige og mistet fa eller ingen venner pga at vi var i en annen livsfase enn de andre, men mange gjør det og særlig på NM var det tråd etter tråd om venninner som ikke skjønte noen ting, venninner som ikke forsto at man ikke bare kan dumpe fra seg en nyfødt baby og løpe på byen, at man er annerledes i kropp, sinn og ansvarsfølelse etter en fødsel. I tillegg er det nok mange som kjenner at det gøye livet passerer litt revy, mens man selv må sitte med baby og leke hus.

Samlivsbrudd/brutte forhold er en veldig vanlig ting i tenårene og tidlig i tyveårene om man har barn eller ei, og det er kanskje litt dumt å utsette unger for mange brudd, oppbrudd og store endringer.

Det er fullt mulig å studere med barn. Absolutt. Men det er morsommere å gjøre det uten. Og de kule kvalifiserende eller bare morsomme sommerjobbene er ikke lette å kombinere med barn, ei heller tillitsverv eller studentaktiviteter som er veldig bra å ha på CV'en og i erfaringen.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er fullt mulig å studere med barn. Absolutt. Men det er morsommere å gjøre det uten. Og de kule kvalifiserende eller bare morsomme sommerjobbene er ikke lette å kombinere med barn, ei heller tillitsverv eller studentaktiviteter som er veldig bra å ha på CV'en og i erfaringen.

Men det er jo individuelt hva man syns er gøy og interessant. Og etter et par år som student så tror jeg de fleste selv klarer å vurdere akkurat det ganske bra selv.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns det er forferdelig trist når ungjenter (tenåringer) går hen og får unger fordi de ikke gidder/tør/orker/tror de klarer å ta fatt på "sitt eget" voksenliv, med yrke eller utdanning. Tragisk for ungene, tragisk for jentene, tragisk for samfunnet.

Å få barn er ikke noe alternativ til å bli en selvforsørget voksen, men jeg tror det kan føles sånn når jobb og utdanning blir for vanskelig. Også for de som har prøvd og ikke fått det til.

Jeg har en sånn i kretsen, som etter tre forsøk på utdanningsløp og en haug med jobber hun ikke klarte å holde på, bestemte seg for å få barn "i stedet". Veldig dårlig ide. I dette tilfellet ble dog økonomisk ansvar for barn og trangen til å være et bra forbilde for datteren den motivasjonen hun manglet for å fullføre og gjennomføre både det ene og det andre. Så det endte bra.

[Niobe]

Jeg synes også det er stor forskjell på 16-17 åringer, og det å bli mor tidlig i 20-årene.

[emm]

Jeg var 28 år og en av de første i venninnegjengen min som fikk baby. Egentlig håper jeg at jentene våre får barn i midten av 20-åra engang, så vi ikke blir for gamle til å hjelpe dem. Jeg skal gladelig stille opp ekstra hvis de er under utdanning eller i oppstart av karriere, men å bli tenåringsmor håper jeg ikke de går for, det må jeg ærlig innrømme.

Jeg ser kanskje for meg at om en 15-20 års tid så vil det være mer tilrettelagt for å studere og ha små barn , særlig hvis det er slik at det helsemessig er en gevinst for alle at barna kommer noe tidligere i forhold til mors alder?

[Polyanna]

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

Visst. Det er stadig flere studentboliger tilrettelagt for familier, samskipnadene har virkelig tatt innover seg at studenter er eldre og i en annen livsfase enn tidligere. Man har gode permisjonsordnnger fra studiene, fine regler for omgjøring av studielån til stipend, studentbarnehager osv. Men man har det ikke FETT og man kan sjelden jobbe noe særlig ved siden av, så det er hånd til munn. men man får mye tid med ungene, da.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

Ja, hva vet jeg egentlig om det. Jeg tenkte vel mer i retning av å premiere de som valgte slik, fordi det sparer helsenorge for penger, hvis det er slik at gevinsten ved å føde før er stor. Men jeg vet altså ikke noe om temaet, annet en avisartikler av ymse slag.

Jeg trodde forøvrig jeg var ganske ferdig med å oppleve når vi fikk første barn, men etter at barna kom og har blitt litt større så har jeg mer lyst til å reise ut i verden en noen gang. Så de kan få se og vi kan oppleve det sammen.

Omkvedet i kretsen min var at det "passer jo aldri å få barn", i Norge er det vel nesten slik at det alltid passer uansett. Men som sagt, tenårene synes jeg er veldig tidlig, særlig når jeg tenker på hvordan jeg selv var.

[Karima]

Jeg har hatt småbarn både som student og som jobbende og foretrekker helt klart det siste. Syktbarndager, avklart arbeidstid og det å slippe dårlig samvittighet for at jeg ikke jobbet med masteren hele tida har vært utslagsgivende. Pluss lønna, da. Jeg fikk ikke noe forsørgertilskudd på studielånet fordi barnets far tjente for mye. Noe som i praksis betydde at jeg ikke var økonomisk uavhengig i det hele tatt.

[Joika]

Jeg syntes ikke det bør være noen "mal" for hva som er riktig. Jo lenger man venter med barn, jo større er sannsynligheten for at man sliter med å få dem. Det er også fint mulig å ta utdannelse etter man har fått barn. Jeg har ikke hatt noe problem med å ta utdannelse etter at jeg fikk barn i alle fall. Syntes det er veldig greit å slippe forholde meg til en arbeidsgiver og kunne styre egen tid, så jeg kan hente han før osv.

Jeg ville jo ikke sagt at jeg syntes det var supert at en 17 åring fikk barn, men man trenger vel strengt tatt ikke gjør seg ferdig med utdannelse og leve "a4" før man bestemmer seg for å få barn? Hvorfor i all verden er skolegang og barn et issue når man er voksen?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Jeg syntes ikke det bør være noen "mal" for hva som er riktig. Jo lenger man venter med barn, jo større er sannsynligheten for at man sliter med å få dem. Det er også fint mulig å ta utdannelse etter man har fått barn. Jeg har ikke hatt noe problem med å ta utdannelse etter at jeg fikk barn i alle fall. Syntes det er veldig greit å slippe forholde meg til en arbeidsgiver og kunne styre egen tid, så jeg kan hente han før osv.

Jeg ville jo ikke sagt at jeg syntes det var supert at en 17 åring fikk barn, men man trenger vel strengt tatt ikke gjør seg ferdig med utdannelse og leve "a4" før man bestemmer seg for å få barn? Hvorfor i all verden er skolegang og barn et issue når man er voksen?

Det er noe med å ha fått et fundament i sitt eget liv, på en måte. Ikke i form av karriere, huslån og hund, altså, men i form av å ha retning, kontroll, eierskap til livet man vil leve, og hvordan. Noen har det når de er 20, andre aldri.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er noe med å ha fått et fundament i sitt eget liv, på en måte. Ikke i form av karriere, huslån og hund, altså, men i form av å ha retning, kontroll, eierskap til livet man vil leve, og hvordan. Noen har det når de er 20, andre aldri.

Poden merker ikke noe til om jeg drar til studieplassen enn på en jobb. Han merker heller ikke noe til om vi leier eller eier en leilighet. Jeg har da både eierskap, retning, fundament og kontroll over livene våre. Jeg skapte det fundamentet da han ble født, og det tror jeg er noe de fleste foreldre gjør om de får barn litt tidlig/uventet.

Syntes du disse tingene er viktigere enn å få oppleve barnebarn og kanskje oldebarn? Det er kanskje det som gleder meg mest ved å ha fått barn litt før "normalen". Jeg vil kunne følge han til han er ganske gammel, med mindre noe uventet skjer.

[Bomull]

Jeg synes som Tjorven at det er stor forskjell på å være 15, 16, 17 år + og få barn, mot å være 20+ ...de få årene gjør en forskjell, og selv om det alltid finnes unntak (begge veier), så håper jeg inderlig ikke min datter starter riktig så tidlig. Å få barn før man er midt i 30-årene ser jeg helt klart også positive sider med, men jeg skulle helst sett at mine barn i allefall venter til de har et stabilt samliv med i allefall påbegynt utdannelse og/eller jobb, før de får barn.

Jeg rakk akkurat å fylle 25 år før jeg fikk min første og selv da følte jeg meg nokså alene, ingen av mine venninner var i faste forhold eller gift med/uten barn på det tidspunktet og jeg endte opp på et helt annet plan. Nå nærmer vi oss tjueti alle sammen, og kun et par har fått barn, noen flere er gift. Men jeg er veldig veldig glad for at jeg begynte såpass tidlig som jeg gjorde (som mange sikkert vil si at ikke er tidlig i det hele tatt, men der jeg kommer fra er det det), og skal glede meg over fortsatt å være ung når barna blit store.

Allikevel tro jeg man generelt har man mer å tilby et barn når man også har litt mer livserfaring, uten at det betyr at man skal ha sett og gjort absolutt alt før man får barn.

[Blåbær]

Jeg kjenner endel 16-17 åringer som har fått barn, og de sliter virkelig. Både økonomisk og sosialt. De fleste har innrømmet at hvis de fikk velge igjen hadde de valft å vente noen år. Det kan være ett ganske hardt slag i trynet å starte eget familieliv i så ung alder. De er ikke forberett på hva som møter de. De er ikke voksne nok til å greie å håndtere alt ansvaret det fører med seg.

Nå har de tenåringene jeg kjenner heldige og får mye hjelp av egne foreldre, så det hele går ganske bra. Men de er fullt ut avhengig av den hjelpen de får av familie.

Jeg sier ikke at det er slik for alle. Noen greier seg nok veldig bra, men jeg tror det beste er å vente til 18-19, helst 20+ med å få barn. Enn lærer og vokser myyye på de årene!

[Polyanna]

Nei, men jeg sa da ikke at man måtte ha jobb og eid leilighet, gjorde jeg? :???:

Jeg prøver å forklare, litt dårlig, ser jeg, at det handler om å ha litt styr på seg selv først, og så påta seg ansvar for et annet lite liv etterpå.

[Blåbær]

Jeg forstår deg Poly.

En må finne segselv.

[Tallulah]

Jeg fikk barn som 30-åring, og det er først nå venninnene mine har kommet etter. Jeg syns det var kjempe-ensomt, til tross for forum. Jeg hadde en venninne med barn på samme alder. Det kan jo hende jeg hadde vært mer kontaktsøkende og lettere blitt kjent med andre i samme situasjon om jeg var yngre, men valgmulighetene blant venner hadde begrenset seg.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er morsommere å studere uten barn, det kommer helt an på hva man ønsker av studietiden sin. Men for min egen del var det viktig å ha unnagjort endel festing, reising, følelsen av total frihet og slike ting før jeg fikk barn. Og det kan man fint greie uten studier.

Jeg begynte på studier da permisjonen var ferdig, og det var fantastisk deilig. Det ble trangt økonomisk, og hadde vært veldig vanskelig om jeg ikke hadde mann med fast inntekt. Men friheten som fulgte med var deilig med et lite barn som nettopp skulle ta sine første steg alene ut i verden. Jeg kunne gi ham korte dager i barnehage, var han litt sliten en dag kunne vi bli hjemme og jeg hadde lang ferie.

[Maverick]

Jeg ble gravid som 19-åring. Det gikk fint. Dog tror jeg at det er noe annet enn alderen som er galt hvis man blir gravid for å "endelig føle at man mestrer noe".

(Og så må jeg gjenta meg selv igjen og igjen og si at om man så ikke har jobb og hus og alt sånt på plass før man blir gravid, så er ikke det nødvendigvis en kjip ting. Det bare blir annerledes.)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

(Og så må jeg gjenta meg selv igjen og igjen og si at om man så ikke har jobb og hus og alt sånt på plass før man blir gravid, så er ikke det nødvendigvis en kjip ting. Det bare blir annerledes.)

Det at jeg studerte, bodde på hybel og ikke eide nåla i veggen var det MINSTE av mine problemer da jeg ble uventet gravid som 23-åring.