Bilder av døde barn

[SmarteSmelt]

Jeg har full forståelse for at en mamma/pappa har behov for å vise frem og snakke om barnet sitt. Det er på en måte noe man kan gjøre for å holde det "med seg". At man snakker om det, viser det frem, ikke glemmer.

Samtidig må man dessverre da også kunne forvente negative reaksjoner. Ikke alle synes det er greit å se bilder av døde barn, hverken på nett eller på en kontorpult. Og da må man kanskje også tenke på om man har lyst til å oppleve negative reaksjoner.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det tror jeg noen gjør og som jeg nevnte over her; de har gjerne trang til å vise at også de har barn. Det gjelder jo ikke mindre for dem.

Eg trur vel strengt tatt at foreldre i ein slik situasjon gjer lurt i å spørre utvalgte personar om dei vil sjå biletet av barnet deira. Dei har så klart også eit behov for å bli sett som foreldre - og å få vise fram sitt barn. Det kan fort oppstå vanskelege situasjonar dersom foreldre ønsker å vise fram bilete som andre ikkje vil sjå.

[Alfa]

Ein bør vel også tenke gjennom motivasjonen for å ha framme bilete av borna sine på arbeidsplassen el.l. Eg har bilete av sonen min fordi EG likar å sjå på det med jamne mellomrom - ikkje fordi eg ønsker at alle andre skal sjå det.

Når alt kjem til alt så har dei fleste ei eller anna personleg kontakt med den/dei som dei ønsker å "vise" foreldrerolla si for.

[SmarteSmelt]

Jo, det kan du si. Men det er jo også mange som snakker om SA og MA osv.
Så ikke bare "potensielt galt" men som faktisk går galt også da... (det snakkes om det altså)

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av SmarteSmelt, her.

Jo, det kan du si. Men det er jo også mange som snakker om SA og MA osv.
Så ikke bare "potensielt galt" men som faktisk går galt også da... (det snakkes om det altså)

Selvsagt, men igjen; er det ikke annerledes å miste et barn i uke 6 enn i 36?

[SmarteSmelt]

Selvsagt er det annerledes. Eller, det vet jo ikke jeg, for jeg har ikke opplevd det siste, men uansett, det vil jeg tro.

Poenget er at når man er på gravideforaer og mammaforaer tror jeg mange av oss har blitt paranoide til tider. Jeg har i alle fall opplevd å trekke meg tilbake en tid (som gravid), fordi jeg synes det var ubehagelig å lese om hva andre opplevde.

Å få se et bilde av det, eller bare lese om det uten bilder vet jeg ikke om ville gjøre den helt store forskjellen for meg....

[Blondie]

Jeg kjenner at jeg egentlig ikke hører hjemme i denne tråden. Har fått bakoversveis av noen meninger allerede.
(men det er vel kanskje jeg som er skrudd...)

Jeg synes det er rart at man skal måtte gå rundt og tenke på om slike ting kan støte andre. Skal jeg ta hensyn til hvordan andre oppfatter mitt døde barn?

Vi tok endel bilder etter at Sigurd døde, de har vi i albumet, men jeg opplyser alltid om det før jeg overrekker bildene.
Jeg respekterer at det for noen er vanskelig å se slike bilder, men jeg nekter å la meg styre av at andre kan føle seg støtt av mine dyrebare minner.

Jeg har vurdert mye frem og tilbake på om jeg skulle legge ut bilder av Sigurd på dette forumet, og jeg gjorde det tilslutt. Det er viktig for meg å vise han frem, samtidig som jeg selvsagt ikke ønsker å støte noen.

En grei regel hva angår slike bilder; skal man vise dem frem eller legge dem ut på forum, så er det greit å "advare" om hva det er bilde av.
Litt for å beskytte seg selv også, jeg har hørt om foreldre som har fått kommentaren "Æsj, så grusomt" når de har vist frem bilder av sitt døde barn.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg kjenner at jeg egentlig ikke hører hjemme i denne tråden. Har fått bakoversveis av noen meninger allerede.
(men det er vel kanskje jeg som er skrudd...)

Jeg synes det er rart at man skal måtte gå rundt og tenke på om slike ting kan støte andre. Skal jeg ta hensyn til hvordan andre oppfatter mitt døde barn?

Vi tok endel bilder etter at Sigurd døde, de har vi i albumet, men jeg opplyser alltid om det før jeg overrekker bildene.
Jeg respekterer at det for noen er vanskelig å se slike bilder, men jeg nekter å la meg styre av at andre kan føle seg støtt av mine dyrebare minner.

Jeg har vurdert mye frem og tilbake på om jeg skulle legge ut bilder av Sigurd på dette forumet, og jeg gjorde det tilslutt. Det er viktig for meg å vise han frem, samtidig som jeg selvsagt ikke ønsker å støte noen.

En grei regel hva angår slike bilder; skal man vise dem frem eller legge dem ut på forum, så er det greit å "advare" om hva det er bilde av.
Litt for å beskytte seg selv også, jeg har hørt om foreldre som har fått kommentaren "Æsj, så grusomt" når de har vist frem bilder av sitt døde barn.

Det Blondie skriv her er heilt i tråd med mine meiningar kring dette temaet. Eg synes det vert ganske fordomsfullt å tru at foreldre til døde barn heilt ukritisk viser fram groteske bilete utan å ha vurdert problemstillinga.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det Blondie skriv her er heilt i tråd med mine meiningar kring dette temaet. Eg synes det vert ganske fordomsfullt å tru at foreldre til døde barn heilt ukritisk viser fram groteske bilete utan å ha vurdert problemstillinga.

Jeg har tatt spørsmålsstillingen fra et leserinnlegg, hvor innsenderen stilte spørsmål ved dette å ha medarbeidere med bilde av barnet som døde i magen på pulten sin i kontorlandskapet. Så hvor fordomsfullt det er å tro det vet jeg nå ikke, når det kan se ut til at det skjer.

[Pastill]

Jeg syntes det er helt ok. Er tragisk når babyer dør, men det er en del av livet det og. Ser ikke noen grunn til at de som vil vise frem får gjøre det.
Jeg mener selv jeg ikke har vondt av å se slike bilder. Det gjør meg bare enda mer bevisst på hvor heldig jeg har vært.

[Pastill]

Er ikke mye man kan tillate seg hvis man hele tiden skal ta hensyn til fellesskapet.

[Sitron]

Så da kan jeg altså si neger med god samvittighet, siden man ikke trenger å ta hensyn til fellesskapet?

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Så da kan jeg altså si neger med god samvittighet, siden man ikke trenger å ta hensyn til fellesskapet?

Jeg syntes det. Så lenge det ikke ligger rasistiskemotiver bak.

[Maz]

Vanskelig tema dette blir langt og rotete.

Jeg har bildene av Ericka i et skrin som står fremme. Jeg har dem ikke i ramme. Jeg deler dem en sjelden gang med andre.

For meg er det en stor forskjell på å vise bilder av et dødt barn når det er de eneste bildene en har, og å velge bilder av det døde barnet når en har bilder av barnet i live.

Jeg kan ikke forstå at det er døden en da vil huske og at det er det som fremheves. I noen tilfeller virker det nesten slik.

Jeg hadde faktisk en periode Erickas gravstein på PCen min på jobb. Den er veldig spesiell og vakker. Fikk reaksjoner på det. Jeg måtte i en periode unngå en kollegas kontor da jeg slet veldig med å se UL bilder akkurat da og de dekket en stor PC skjerm. Dette var et par måneder etterpå og jeg fant det tøfft.

Jeg forventet ikke da at folk skulle spare meg for ul, bilder eller barn. Men jeg satte utrolig stor pris på de som viste meg at de ønsket å ta hensyn. De som fortalte meg på tomannshånd om svangerskapet eller sendte melding til meg blandt de første etter fødsel, slik at jeg fikk mulighet til å takle dette uten masse folk rundt meg.

Venninnen min som gikk ut av rommet på et påtatt ærend og lot meg være alene med sin nyfødte var spesielt sterkt. Jeg fikk nærme meg, og kjenne på smerten (og gleden) alene. En liten avsporing det.

Min egen svigerfar. Erickas bestefar ville ikke se henne, og har heller ikke sett bilder. Det gjorde vondt veldig vondt å ikke få vise hvor vakker hun var, men det måtte vi jo respektere. For oss var det å dele henne en gest fra oss og ikke noe folk gjorde for oss.

Jeg har slitt med en del av bildene som blir lagt ut i fora. Fordi jeg har lurt på om jeg ikke er stolt nok som ikke viser frem min engel. Er jeg ikke glad nok i henne, osv.

[Sitron]

Er det? Det står da ingenting om hvor lenge barnet har vært dødt, kun at det døde i mors liv. Skal man da, i en diskusjon, ikke kunne se på alle mulige faktorer som kan spille inn?

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Er det? Det står da ingenting om hvor lenge barnet har vært dødt, kun at det døde i mors liv. Skal man da, i en diskusjon, ikke kunne se på alle mulige faktorer som kan spille inn?

Det er mange definisjonar og forutsetningar som då må på plass før dette kan diskuterast på ein fruktbar måte, og ein vil aldri kunne bli einige om dei definisjonane ein gong.

Kva er eit barn? Er det frå befruktning, frå veke 12, frå veke 20, frå fødsel?
Kan ein i det heile snakke om å vise fram eit barn, når dette barnet er dødt og dermedpr. definisjon ikkje lenger psykisk eksisterer?

Det er difor vi har moral, verdiar og etikk (om enn ulike grader av det, og ulike definisjonar av kva som er god og dårleg moral og etikk). Vi kan ikkje alltid ha skrivne reglar for kva som er greitt og kva som ikkje er greitt. Nokon gongar må vi berre følgje magekjensla, og ein kan ikkje gå gjennom livet utan å støte andre på ein eller annan måte.

[Sitron]

Hva har dette med din påstand om fordomsfullhet å gjøre?

[Anuk]

Jeg synes vel generelt at bilder av døde mennesker ikke høre hjemme i "det offentlige rom".

At man har bildene selv, som et viktig minne - det er helt forståelig, og sikkert utrolig viktig også. Det er også helt forståelig at man ønsker å dele dem med andre - men da synes jeg det er naturlig å ta det i en mer "privat" situasjon.

En ting er å ta fram et bilde og vise en kollega i en fortrolig samtale, noe annet er å ha det framme slik at det er det første man ser når man kommer inn på kontoret.

En ting er å legge ut et bilde i en tråd der dette er temaet, noe annet er det å ha det i avartaren eller signaturen.

For meg er det slik at noen ting er litt for personlige og følelsesladde til at de kan bare "slenges fram" i hytt og pine. De hører hjemme i en litt mer seriøs situasjon. Bilder av døde er en slik ting.

[gullet]

Et barn som har levd, og dør, er det naturlig å ha bilder av, dersom man har det.
Bilder av barnet som dødt synes jeg ikke hører til i glass og ramme på skrivepulten.

Vi har bilder av vår lille J i album, men det er ikke bilder som vises frem som noe skrytealbum. Det er våre bilder av en liten gutt som ikke fikk leve, en liten perfekt prins som lignet på broren sin.
For meg er det også naturlig å si at jeg har tre barn, ikke fire.
Lille J er barnet i mitt hjerte.
Det er faktisk så mange tankeløse og taktløse mennesker at jeg velger med omhu hvem jeg vil innvie i vår sorg.

Det er en sorg som ikke blir borte men som "er" der. En sorg som kan komme
til syne når jeg hilser på en liten ny baby, eller når jeg leser om noen som har opplevd de samme som oss.

Men det er også en glede og takknemlighet for de barna vi har, da er det lettere å ta frem den lille krabaten som ligger meg på hjertet.

Og jeg forventer faktisk at mennesker tar hensyn til hverandre - uansett situasjon. Ikke at vi skal gå rundt å være redd for å støte noen, men det er ikke hyggelig, med en sleivete bemerkning eller ubeteksom oppførsel, å gjøre noen lei seg?

Anstedighet og respekt er viktig i kontakt med andre mennesker, ikke bare på mine premisser, også på andres.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av gullet, her.

Et barn som har levd, og dør, er det naturlig å ha bilder av, dersom man har det.
Bilder av barnet som dødt synes jeg ikke hører til i glass og ramme på skrivepulten.

Og jeg forventer faktisk at mennesker tar hensyn til hverandre - uansett situasjon. Ikke at vi skal gå rundt å være redd for å støte noen, men det er ikke hyggelig, med en sleivete bemerkning eller ubeteksom oppførsel, å gjøre noen lei seg?

Anstedighet og respekt er viktig i kontakt med andre mennesker, ikke bare på mine premisser, også på andres.

Jeg kan si meg hjertens enig i alt dette, Gullet!

Jeg har bilder av jenta vår som ikke fikk leve. Disse ligger på et trygt sted - de er noe av det mest verdifulle jeg har. Disse bildene viser jeg aldri noen - med mindre de ber om å få se dem. Ber noen om å få se jenta mi, er jeg lykkelig over å få lov å vise henne fram.

Skulle - Gud forby - en av guttene mine dø fra meg, ville det ikke være naturlig for meg å ta bilder av gutten ned fra veggen. Men - jeg ville heller ikke hatt bilder av gutten, som død, slik at andre mennesker fikk se dette.
Det er en tid- og et sted for alt.

Ellers er det, som du sier - så utrolig viktig å huske at respekt gjelder begge veier.