Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Totalt tett i pappen prøver en tankerekke (jaggu vanskelig):
Norge ligger relativt høyt på sykefravær. Der er vi enige. Hva er det med samfunnet vårt som fører til det, bortsett fra en god sykelønnsordning?
Vi har en stor andel av befolkningen i jobb sammenlignet med mange andre land (de fleste) og da vil nødvendigvis en del av disse ha helseproblemer, selv om de er i jobb. Vi har et mer inkluderende arbeidsliv (iallfall på papiret). Dessuten føder norske kvinner flere barn enn yrkesaktive kvinner i mange andre land, noe som også fører til økt fravær når de går gravide. Vi har også flere eldre i arbeid enn i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Mange i jobb fører til mange med rett til sykelønn. Men mange i jobb gir jo også økte inntekter!
I 2003 var forresten sykelønnsutbetalingens andel av BNP 2, 3 prosent, i 2008 var det 1, 7 prosent.
Lav andel arbeidsløse gir høyere sykefravær (og motsatt), men vi ønsker vel ikke høyere arbeidsledighet for å få ned sykefraværet.

Ok, tallene i setningen som er uthevet baserer seg på BNP, som vi vet avhenger av oljeinntekter og andre faktorer som på ingen måte egentlig direkte kan påvirkes av oss. Når oljeprisen går opp, går sykefraværet ned i denne likningen

I Norge så er det en stadig større andel av de som ikke er 100 % arbeidsføre som går over på (midlertidig) ufør. En markant utvikling de siste årene har ikke gjort noe med sykefraværet overhodet, og det er jo underlig all den tid argumetasjonen er at høy deltagelse av disse gruppene i arbeidslivet gir høyt sykefravær.
Det er vel heller ikke blandt de eldre at sykefraværet er høyest? Min erfaring (dog bare min observasjon) er at de som er syke, langtid eller kortid, er de vi forventer skal være i jobb uansett. Mener å ha lest at det er gruppen rundt 30 år hvor fraværet øker mest. Og som før nevnt, unge menn i byggebransjen.

Jeg lurer også på om svangerskapspenger er med i all denne statistikken over sykelønn. For er man ikke i stand til å jobbe på grunn av graviditet, så er det jo svangerskapspenger man skal ha, ikke sykepenger som sådann

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Ok, tallene i setningen som er uthevet baserer seg på BNP, som vi vet avhenger av oljeinntekter og andre faktorer som på ingen måte egentlig direkte kan påvirkes av oss. Når oljeprisen går opp, går sykefraværet ned i denne likningen

I Norge så er det en stadig større andel av de som ikke er 100 % arbeidsføre som går over på (midlertidig) ufør. En markant utvikling de siste årene har ikke gjort noe med sykefraværet overhodet, og det er jo underlig all den tid argumetasjonen er at høy deltagelse av disse gruppene i arbeidslivet gir høyt sykefravær.
Det er vel heller ikke blandt de eldre at sykefraværet er høyest? Min erfaring (dog bare min observasjon) er at de som er syke, langtid eller kortid, er de vi forventer skal være i jobb uansett. Mener å ha lest at det er gruppen rundt 30 år hvor fraværet øker mest. Og som før nevnt, unge menn i byggebransjen.

Jeg lurer også på om svangerskapspenger er med i all denne statistikken over sykelønn. For er man ikke i stand til å jobbe på grunn av graviditet, så er det jo svangerskapspenger man skal ha, ikke sykepenger som sådann

Nei, sykefaværet går jo ikke ned når oljeprisen går opp , dette viser jo bare andelen som går til sykelønn av BNP, og i rene penger vil det sikkert ha økt, men ikke i prosent. Jo flere som jobber, jo høyere BNP er jo også en måte å se det på, selv om "alt annet" selvsagt spiller inn. Poenget er at vi ikke bruker uforholdsmessig stor andel av BNP på sykelønn, slik enkelte mener; det er jo nesten så vi snart blir bankrott pga sykelønnsutbetalinger.
Svangerskapspenger er vel ikke akkurat en utbredt ordning? Jeg har aldri hørt om noen som har fått det, sykemeldig er nok fortsatt det vanligste, om enn ikke alltid det riktige.
Korttidssykefraværet er vel rundt 1% og er stabilt, det er på langtidssykefraværet man bør sette inn virkemidler, eventuelt forebygge.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Nei, sykefaværet går jo ikke ned når oljeprisen går opp , dette viser jo bare andelen som går til sykelønn av BNP, og i rene penger vil det sikkert ha økt, men ikke i prosent. Jo flere som jobber, jo høyere BNP er jo også en måte å se det på, selv om "alt annet" selvsagt spiller inn. Poenget er at vi ikke bruker uforholdsmessig stor andel av BNP på sykelønn, slik enkelte mener; det er jo nesten så vi snart blir bankrott pga sykelønnsutbetalinger.
Svangerskapspenger er vel ikke akkurat en utbredt ordning? Jeg har aldri hørt om noen som har fått det, sykemeldig er nok fortsatt det vanligste, om enn ikke alltid det riktige.
Korttidssykefraværet er vel rundt 1% og er stabilt, det er på langtidssykefraværet man bør sette inn virkemidler, eventuelt forebygge.

Når oljen ikke lenger flommer, matte-, lese- og skriveferdighetene er like dårlige blandt de unge som i dag, studenter fortsetter å velge vekk naturvitenskaplige fag (teknologiutviklingen stagnerer) og eldrebølgen setter inn. _Da_ er vi på god veg til å ha et stort problem med for høye offentlige utgifter.

Det er mulig de eldre ikke er så mye syke. Men om de ikke ble tatt hensyn til når de var førti og faktisk syke så var de kanskje ikke i arbeidslivet mer når de ble niogfemti?

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Når oljen ikke lenger flommer, matte-, lese- og skriveferdighetene er like dårlige blandt de unge som i dag, studenter fortsetter å velge vekk naturvitenskaplige fag (teknologiutviklingen stagnerer) og eldrebølgen setter inn. _Da_ er vi på god veg til å ha et stort problem med for høye offentlige utgifter.

Det er sant. Men jeg er ganske sikker på at vi ikke finner løsningen ved å gå løs på sykelønnsordningene. Å gjøre det mer gunstig å studere, - feks en liten lønn under utdannelse, med belønninger for fullføring på normert tid ol slik lånekassen har (gjerne for høye resultater også, men da er jeg kanskje nede på ungdomsskolenivå ), å gjøre det gunstigere å få barn slik at vi kan produserer flere innbyggere/arbeidstakere pr eldre, er to tiltak jeg mener ville være gunstig. Noe annet vil jo også være å vurdere mer innleid arbeidskraft. Men det aller viktigste synes jeg, er å gjøre noe med bedriftspolitikken. La det lønne seg å være innovativ, sørge for at vi har arbeidsplasser som skaper verdier, slik at vi klarer oss dersom/når oljen tar slutt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er mulig de eldre ikke er så mye syke. Men om de ikke ble tatt hensyn til når de var førti og faktisk syke så var de kanskje ikke i arbeidslivet mer når de ble niogfemti?

Det er sant, men da er de jo strengt tatt heller ikke med på å dra sykefraværsstatistikken opp nå for tiden

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er sant, men da er de jo strengt tatt heller ikke med på å dra sykefraværsstatistikken opp nå for tiden

Nei. Men de som gjør det kan stå i jobben sin til de blir femtini.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nei. Men de som gjør det kan stå i jobben sin til de blir femtini.

Tenker ikke på en femtinåring som "eldre" jeg, da (et sikkert tegn på at jeg selv begynner å dra på årene... ). Det finnes jo dessuten god statistikk på hvilke aldersgrupper som har stort/lite fravær, uten at jeg har den i hodet akkurat nå

[Teflona]

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6934666
Her står det forresten noe om verdiskapningen i Norge de siste årene, at den har økt selv når oljeinntektene ikke telles med.

[Polyanna]

En ting jeg har tenkt på: Som arbeidsgiver så tjener vi på langtidsfravær. Det verste for oss er faktisk at folk kommer tilbake og prøver seg og så kanskje blir delvis sykemeldt en periode igjen. Altså har vi ikke noe insentiv for å la folk prøve seg litt, og ha i hvert fall litt kontakt med arbeidslivet. Siden hver ny "selvstendig" sykemeldingsperiode utløser en ny toukersperiode der vi betaler lønn men får null inntjening.

Skulle insentivmodellen oppmuntret litt mer til at arbeidstaker prøver seg tilbake?

Og mens jeg er inne på arbeidsgivers andel: Det er tre ansvarlige for arbeidstakers sykdom: Ren uflaks, arbeidstaker selv og arbeidsgiver. Er det ikke egentlig rimelig at også arbeidstaker skal ta delansvar for egen helse - også økonomisk?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6934666
Her står det forresten noe om verdiskapningen i Norge de siste årene, at den har økt selv når oljeinntektene ikke telles med.

Anbefaler å åpne linken, der var det nyttig info og viktige synspunkter fra en som _ikke_ mener sykefraværet er et problem. Hele poenget med en slik debatt er jo at vi er åpne for ALLE innspill og synspunkter, også de vi ikke nødvendigvis deler

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En ting jeg har tenkt på: Som arbeidsgiver så tjener vi på langtidsfravær. Det verste for oss er faktisk at folk kommer tilbake og prøver seg og så kanskje blir delvis sykemeldt en periode igjen. Altså har vi ikke noe insentiv for å la folk prøve seg litt, og ha i hvert fall litt kontakt med arbeidslivet. Siden hver ny "selvstendig" sykemeldingsperiode utløser en ny toukersperiode der vi betaler lønn men får null inntjening.

Skulle insentivmodellen oppmuntret litt mer til at arbeidstaker prøver seg tilbake?

Og mens jeg er inne på arbeidsgivers andel: Det er tre ansvarlige for arbeidstakers sykdom: Ren uflaks, arbeidstaker selv og arbeidsgiver. Er det ikke egentlig rimelig at også arbeidstaker skal ta delansvar for egen helse - også økonomisk?

Heller gulrot enn pisk, mener du? Helt enig!

[Teflona]

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...r-ik/index.xml

Forsker i arbeidsmedisin uttaler seg. Noen år gammel, men like fullt interessant.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...r-ik/index.xml

Forsker i arbeidsmedisin uttaler seg. Noen år gammel, men like fullt interessant.

Ja.

Sitat:

- Det fremstilles som om sykepenger er bortkastede penger. Dette er en uheldig fremstilling. Sykepengene bidrar til at den syke får beholde en vanlig økonomi og blir en vanlig bidragsyter og skattebetaler. På den måten forebygger vi fattigdomsproblematikk. Det er en politisk villet overføring. Dette er ikke penger som kastes i et stort hull og blir borte, slik man av og til får inntrykk av når man hører en del politikere. De bidrar til å holde samfunnets økonomiske hjul igang. Hvis vi gir inntrykk av at sykepengene er bortkastede, hva skal vi da si til kroniske syke som hele tiden forsøker å holde seg i jobb, men alltid er litt syke, spør Wergeland og legger til: - Sosialministerens sykefraværs-kampanje er rett og slett en mobbekampanje. Den som alltid ødelegger statistikken i en bedrift er den som har en kronisk sykdom. En god sykelønnsordning kan sees på som en belastning eller som en rettighet.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg lurer også på om svangerskapspenger er med i all denne statistikken over sykelønn. For er man ikke i stand til å jobbe på grunn av graviditet, så er det jo svangerskapspenger man skal ha, ikke sykepenger som sådann

Dette er ikke riktig, jeg har sakset dette fra nav.no:


Svangerskapspenger gis til friske gravide kvinner som ikke kan fortsette i arbeidet under svangerskapet fordi det kan medføre risiko for skade på fosteret.
Du kan ha rett til svangerskapspenger hvis arbeidet, eller forhold på arbeidsplassen, medfører risiko for skade på fosteret. Det er et krav at det ikke er mulig med omplassering eller tilrettelegging til annet arbeid.
Dette gjelder for eksempel

• arbeid med kjemiske stoffer
• fysisk slitsomt arbeid
• arbeid med stressbelastning
• psykososial forhold
  

Dette regelverket tolkes veldig strengt, f.eks så regnes tvillingsvangerskap som et svangerskap med økt risiko. Gjeldende policy er at det skal vurderes tidlig om den gravide kan arbeide (tidligere veileder anbefalt fra 20-22 uke, nå er det lagt mer vekt på vurdering igjen). I så måte mener jeg det ville være mest naturlig at tvillinggravide fikk svangerskapspenger, men det skjer ytterst sjeldent.
Det er dumt, både fordi man kan miste sykepengerettigheter (viss man blir syk etter fødsel/ferdig permisjon så regnes de siste tre årene sammen for samlet sykefravær), og fordi det gir et noe feilaktig bilde av sykefraværet totalt.

Så vidt jeg har fått med meg står nemlig svangerskapsrelaterte sykemeldinger for en ganske stor del av økningen, og det kan selvsagt skyldes flere ting. En av dem er ganske sikkert at svangerskapsomsorgen også fra helsepersonells side er blitt mer "omsorgsfull", et godt eksempel på dette er i forhold til flerfødsel.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Dette er ikke riktig, jeg har sakset dette fra nav.no:


Svangerskapspenger gis til friske gravide kvinner som ikke kan fortsette i arbeidet under svangerskapet fordi det kan medføre risiko for skade på fosteret.
Du kan ha rett til svangerskapspenger hvis arbeidet, eller forhold på arbeidsplassen, medfører risiko for skade på fosteret. Det er et krav at det ikke er mulig med omplassering eller tilrettelegging til annet arbeid.
Dette gjelder for eksempel

• arbeid med kjemiske stoffer
• fysisk slitsomt arbeid
• arbeid med stressbelastning
• psykososial forhold
  

Dette regelverket tolkes veldig strengt, f.eks så regnes tvillingsvangerskap som et svangerskap med økt risiko. Gjeldende policy er at det skal vurderes tidlig om den gravide kan arbeide (tidligere veileder anbefalt fra 20-22 uke, nå er det lagt mer vekt på vurdering igjen). I så måte mener jeg det ville være mest naturlig at tvillinggravide fikk svangerskapspenger, men det skjer ytterst sjeldent.
Det er dumt, både fordi man kan miste sykepengerettigheter (viss man blir syk etter fødsel/ferdig permisjon så regnes de siste tre årene sammen for samlet sykefravær), og fordi det gir et noe feilaktig bilde av sykefraværet totalt.

Så vidt jeg har fått med meg står nemlig svangerskapsrelaterte sykemeldinger for en ganske stor del av økningen, og det kan selvsagt skyldes flere ting. En av dem er ganske sikkert at svangerskapsomsorgen også fra helsepersonells side er blitt mer "omsorgsfull", et godt eksempel på dette er i forhold til flerfødsel.

Ok? Nå ser ikke jeg at det du har skrevet står i kontrast til det jeg skrev egentlig, men uansett, LO ønsker at man nå skal ta ut gravide av statistikken for å da se hvor vi da ender i talljungelen. Så det kan jo bli spennende lesning.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En ting jeg har tenkt på: Som arbeidsgiver så tjener vi på langtidsfravær. Det verste for oss er faktisk at folk kommer tilbake og prøver seg og så kanskje blir delvis sykemeldt en periode igjen. Altså har vi ikke noe insentiv for å la folk prøve seg litt, og ha i hvert fall litt kontakt med arbeidslivet. Siden hver ny "selvstendig" sykemeldingsperiode utløser en ny toukersperiode der vi betaler lønn men får null inntjening.

Skulle insentivmodellen oppmuntret litt mer til at arbeidstaker prøver seg tilbake?

Og mens jeg er inne på arbeidsgivers andel: Det er tre ansvarlige for arbeidstakers sykdom: Ren uflaks, arbeidstaker selv og arbeidsgiver. Er det ikke egentlig rimelig at også arbeidstaker skal ta delansvar for egen helse - også økonomisk?

Ok, et lite tankeeksperiment her.. jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg må trene for å holde meg i god nok form til å klare å være i arbeid. Sykdommen er ikke så alvorlig at den ikke kan holdes i sjakk med trening, og slik unngå å bli ufør. På en av mine treningsøkter faller jeg og brekker beinet og har siden vært delvis vært 100%sykemeldt, og delvis aktivt sykemeldt. I den perioden jeg var 100% sykemeldt hadde jeg store smerter, samt at jeg slet veldig med å komme meg frem på krykker. Jobben jeg har krever en stor grad av hurtig forflyttelse så det fungerte ikke. Siden har jeg gått aktivt sykemeldt fordi jeg vil være på jobb. Si jeg ikke hadde fått sykemelding eller valgt å ikke sykemelde meg fordi jeg ikke fikk sykepenger, og da valgte å gå på jobb. Hvems belastning og hvems problem ville da min skade ha blitt? Jeg ville ha overført problemet ikke bare på arbeidsgiver, men også på mine kollegaer, som kanskje ville blitt utslitte og syke fordi deres arbeidsbelastning ville blitt mye større, og da kan man bare se for seg sirkelen utvide seg. En liten skade og liten belastning for en kort periode ville kunne ha utvidet seg til å bli et stort problem. For meg, for mine kollegaer, for barn og foreldre der jeg jobber, og for min arbeidsgiver.

[oslo78]

Sitat overhørt (eller lest): "Kan du ikke få deg en ukes sykemelding så du kan venne av ungen (2 år og 4 måneder) med pupp om natta og sove ut på dagen mens hun er i barnehagen".

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og mens jeg er inne på arbeidsgivers andel: Det er tre ansvarlige for arbeidstakers sykdom: Ren uflaks, arbeidstaker selv og arbeidsgiver. Er det ikke egentlig rimelig at også arbeidstaker skal ta delansvar for egen helse - også økonomisk?

Hva legger du i at man er ansvarlig for sykdommen? Altså, jeg kan ikke se at arbeidstaker (eller arbeidsgiver for den saks skyld) har noe "delansvar" for at det var glatt på fortauet og vips var man sykmeldt med beinbrudd.

Og nei, jeg ser ikke på det som rimelig at arbeidstaker i enhver setting skal ha økonomisk delansvar for sykdom.

[Polyanna]

Det er vel en relativt liten del av sykefraværet som skyldes plutselig uflaks. Livsstilssykdommer har en STOR del, for eksempel. Folk som skal være gravide, pusse opp hus og flytte samtidig som de har full jobb bidra også (:kremt: ). Folk som SKAL jobbe fullt, ha prikkfritt hus, tre små barn, aktivt sosialt liv og trening smeller til innimellom.


Men det blir kronglete at det for den ENKELTE en gang kan være ren uflaks, andre ganger noe med arbeidplassen, og andre igjen mer eller mindre "selvforskyldt", og man kan jo ikke akkurat behovsprøve heller.

Men over tid så jevner det seg jo ut?


Og en ting: Kronikere bør holdes ute av enhver ordning der man snakker om både karensdager og at arbeidsgiver skal betale mer. Der bør alt komme fra staten, fra første sykedag.