Denne bloggen... Hva tenker du?

[emm]

oslo78: jeg har vel egentlig ikke oppfattet deg som uenig i dette tidligere heller, men jeg skrev innlegget med tanke på at noen skriver i debatten med noen av disse tankene fremst i hodet, mens andre kanskje dykker mer inn på personnivå og debatterer på et helt annet grunnlag. Således fremstår man som varm/ kald/ naiv/ følelsesløs osv, uten at det er grunnlag for å hevde det ene eller det andre.

Jeg har som sagt i tidligere inlegg ikke satt meg inn i nevnte blogg, jeg skyr faktisk slike blogger, eller anonyme personer, fordi jeg vet at jeg ikke kan finne ut om det er noe sannhet i de og derfor får de ikke et meningsfylt innhold for meg. Det betyr ikke at jeg ikke gir til mine utvalgte organisasjoner jevnt gjennom året, eller kjøper gatemagasin osv. I mer organiserte former der jeg tar for gitt at de har noe mer ressurser til fordelingen.

[nokon]

Eg synest det er veldig skummelt å begynne å synse om andre folk sine sjukemeldingar. Både utbrentheit og ME er diagnoser som er sett på ei relativt subjektiv oppfatning av pasienten si oppleving av sjukdom. Ein kan ikkje ta ein blodprøve eller ei MR-undersøking for å bekrefte sjukdommen. Det betyr ikkje at det ikkje er reelt.

Når ein ser langtidssjuke sitte på kafé og drikke ein kopp kaffe og lese bok, er det lett å tenke at vedkommande burde vore på jobb. Samtidig kan det godt hende at det er det den sjuke orkar, og at kafébesøket fører til at vedkommande er sengeliggande i to dager etterpå. Det er likevel godt for den mentale helsa å komme seg ut litt. Alt for mange sjuke (eg har vore der sjølv) er redde for å bevege seg ut av huset, i frykt for å treffe kollegaer eller naboar som meiner at ein heller burde vore på jobb. Men det er stor forskjell på å komme seg ut av huset ein times tid, tredje kvar dag, dersom ein orkar og på å jobbe. Og eg er i alle fall slik skrudd saman, at dersom eg ikkje prioriterer eller klarer å komme meg ut litt, går det i langt større grad utover den psykiske helsa, enn dersom eg klarer det.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg mener at NAV (og en rekke andre offentlige etater) har et kommunikasjonsproblem – jeg vet at det stadig jobbes med det, men det er fortsatt en lang vei å gå: Det er generelt et problem å kommunisere både juridisk korrekt og på en sånn måte at mottakeren faktisk skjønner hva som er lurt å gjøre / hva som må gjøres. Kombinert med at ansvaret for sparing også i NAV dyttes fram i førstelinja, tror jeg at dette kan gjøre det veldig kjipt å møte systemet for folk som ikke er vant til sånne formuleringer som man finner i det gjengse NAV-vedtak. Og det skaper en god del aggresjon, avmakt, oppgitthet og FrP-stemmer fra akkurat de menneskene som har aller mest å tape på en nedbygging av velferdsstaten.

Folk som er milevis unna en akademisk-analytisk tenkemåte i utgangspunktet, vil gjerne ikke komme opp med en særlig god analyse av problemene de kommer opp i når de må forholde seg til et system som kommuniserer akademisk-analytisk. Det betyr jo ikke at problemene ikke er reelle, eller at man ikke skal gjøre noe med dem. (Man skal bare ikke gjøre det disse sinte, frustrerte folka tror de vil.)

Og dette er helt generelt, altså, jeg er uinteressert i å lese og kommentere den bloggen denne tråden startet med.

Eg trur du har veldig rett i det. Og det bør vere eit apparat som gjer det mogleg å få hjelp til å finne fram i systemet. Men det kan hende ein må be om denne hjelpa, og det synest eg ein kan forvente at folk har ressurser til.

[Candy Darling]

Det som er det relevante spørsmålet, synes jeg, er om det største problemet er at noen snyltere faker diagnoser eller at reelt syke mennesker blir psyket ut av fordømmelse. Jeg har ikke svaret. Jeg er ikke i tvil om at snylterne også finnes, og at vi har et potensielt kjempeproblem med en økende del av befolkningen som ikke føler den samme kulturelle kontrakten med å yte etter evne og få etter behov som de fleste av oss er født med.

Men på individbasis må det være en enorm påkjenning å bli mistenkeliggjort og fjerndiagnostisert av hobbyleger som også har vært sliten/energiløs/bekkenløs/svangerskapskvalm/hvahardu en gang og vet hvordan det er altså, og det handler jo om hvordan man tar det.

Dette var ikke et spark til noen i denne tråden, altså, hverken den ene eller andre veien. Noen tåler mye, noen har funnet sin løsningsknapp, noen har det bare verre.

[rine]

Jeg gjentar meg selv nå, men jeg tror oppriktig ikke det er så fryktelig mange som tenker "La meg se hvilken sykdom jeg kan jukse meg til nå slik at jeg slipper å jobbe?" jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest. Når media er full av "pass deg så du ikke blir utbrent" osv, forsterker det inntrykket av at dette er et alvorlig problem. Tror jeg.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg gjentar meg selv nå, men jeg tror oppriktig ikke det er så fryktelig mange som tenker "La meg se hvilken sykdom jeg kan jukse meg til nå slik at jeg slipper å jobbe?" jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest. Når media er full av "pass deg så du ikke blir utbrent" osv, forsterker det inntrykket av at dette er et alvorlig problem. Tror jeg.

Jeg tror også vi sykeliggjør og sykdomsforklarer en hel del prosesser som er naturlige. Slitenhet, barnegråt, tristhet, er ikke alltid utbrenthet, kolikk eller depresjon.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest.

Jeg synes det du nevner her er ganske seriøse ting, jeg da, og ikke noe å kimse av. Eller mener du at dette i seg selv ikke er alvorlig nok til å gjøre noen syke? Det blir som om jeg skulle formane om ekteskap og at folk gir for lett opp. Jeg og mannen har jo tross alt hatt en del problemer i ekteskapet, men vi er da gift enda.

[rine]

Ja, helt klart.

[rine]

Skremmern: En enorm totalbelastning, kanskje? Men jeg lurer på på hvilken sykdom som kan bli utløst av f.eks overvekt + mistrivsel på jobben, eller ekteskapsproblemer + dårlig selvtillit.
Men, selvsagt, hadde mannen ut av det blå kommet og sagt at han ville skilles i kveld, tror jeg neppe jeg hadde klart å gå på jobb i morgen. Jeg ville dog ikke vært direkte syk, bare ikke orket å face arbeidsoppgavene mine fordi jeg ville vært helt satt ut og bunnløst fortvilet.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Skremmern: En enorm totalbelastning, kanskje? Men jeg lurer på på hvilken sykdom som kan bli utløst av f.eks overvekt + mistrivsel på jobben, eller ekteskapsproblemer + dårlig selvtillit.
Men, selvsagt, hadde mannen ut av det blå kommet og sagt at han ville skilles i kveld, tror jeg neppe jeg hadde klart å gå på jobb i morgen. Jeg ville dog ikke vært direkte syk, bare ikke orket å face arbeidsoppgavene mine fordi jeg ville vært helt satt ut og bunnløst fortvilet.

Klart det er forskjell på hvor disponible folk er for sykdom og hvor god helsen er i utgangspunktet. Det er nettopp derfor noen bukker under, mens andre tilsynelatende tåler hva som helst.

Ellers: Ja, det er interessant å reflektere rundt hva som er sykdom og hva som er livet. Hvor går grensen?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Klart det er forskjell på hvor disponible folk er for sykdom og hvor god helsen er i utgangspunktet. Det er nettopp derfor noen bukker under, mens andre tilsynelatende tåler hva som helst.

Ellers: Ja, det er interessant å reflektere rundt hva som er sykdom og hva som er livet. Hvor går grensen?

Det forbauser meg alltid hvor mye folk evner å ta seg sammen, fordi de MÅ, i deler av verden med et helt annet sikkerhetsnett og helsevesen enn det vi har.

Vi er skrudd sammen ulikt, så klart, og mange av disse helsemessigefaktorene går i arv. Min erfaring er at det ofte er de samme personene som går igjen med stadig ulike diagnoser, både forbigående og kroniske. Autoimmune og psykiske. I tillegg til at deres barn også oftere er hjemme fra skole. Det finnes vel forskning som viser dette også, tror jeg.

Jeg mener at vi ikke til enhver tid skal medisinere vekk eller sykliggjøre det som er en helt normal del av det å leve. Jeg tror faktisk at særlig triste hendelser bearbeides bedre og lettere hvis vi tillater oss selv å kjenne på hvordan det EGENTLIG føles. Som en norm, så klart, det vil alltid være unntak.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det forbauser meg alltid hvor mye folk evner å ta seg sammen, fordi de MÅ, i deler av verden med et helt annet sikkerhetsnett og helsevesen enn det vi har.

Men er det korrekt, det du påstår? At man er "flinkere" til å ta seg sammen i andre land, enn man er i Norge? Som du sikkert vet, så er slike ting svært sammensatt. Hensyn som må tas, er for eksempel at Norge i forhold til svært mange andre land har høy sysselsetting. En annen ting er belastningen på folk når de strekker seg for langt. For eksempel.

Det sagt, så er det jo opplagt at med gode sikkerhetsnett så er det færre som biter tennene sammen og "gjør det de må" for å få mat på bordet. Men jeg er glad for at vi i Norge ikke trenger å kjøre oss i grøfta for at ungene skal ha mat og klær, men heller kan få støtte fra staten mens man restituerer seg. Jeg syns det er en styrke, ikke en svakhet man må forsvare.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Men er det korrekt, det du påstår? At man er "flinkere" til å ta seg sammen i andre land, enn man er i Norge? Som du sikkert vet, så er slike ting svært sammensatt. Hensyn som må tas, er for eksempel at Norge i forhold til svært mange andre land har høy sysselsetting. En annen ting er belastningen på folk når de strekker seg for langt. For eksempel.

Det sagt, så er det jo opplagt at med gode sikkerhetsnett så er det færre som biter tennene sammen og "gjør det de må" for å få mat på bordet. Men jeg er glad for at vi i Norge ikke trenger å kjøre oss i grøfta for at ungene skal ha mat og klær, men heller kan få støtte fra staten mens man restituerer seg. Jeg syns det er en styrke, ikke en svakhet man må forsvare.

Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette. Jeg mener jo heller ikke primært f.eks samlivsbrudd i den amerikanske middelklassen, men kanskje i større grad mennesker som lever under vesentlig dårligere kår og som opplever at hver dag er en kamp for seg selv og familien.

Det å få hjelp til selvhjelp er en styrke for alle.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Vi er skrudd sammen ulikt, så klart, og mange av disse helsemessigefaktorene går i arv. Min erfaring er at det ofte er de samme personene som går igjen med stadig ulike diagnoser, både forbigående og kroniske. Autoimmune og psykiske. I tillegg til at deres barn også oftere er hjemme fra skole. Det finnes vel forskning som viser dette også, tror jeg.

Jeg mener at vi ikke til enhver tid skal medisinere vekk eller sykliggjøre det som er en helt normal del av det å leve. Jeg tror faktisk at særlig triste hendelser bearbeides bedre og lettere hvis vi tillater oss selv å kjenne på hvordan det EGENTLIG føles. Som en norm, så klart, det vil alltid være unntak.

At det er de samme personene som går igjen med ulike diagnoser synes jeg slett ikke er så rart. Om en går med en kronisk lidelse over tid, og det tar tid før en får den rette hjelpen så vil det ofte balle på seg. At en i tillegg må forsvare/forklare hvorfor man er syk gjør ikke ting lettere. Det tar også på psyken å gå med f.eks store smerter eller at en ikke blir forstått.

Er enig i det siste du skriver om å ikke sykeligjøre eller medisinere vekk ting i livet som er trist og som er endel av livet.

Motgang, triste hendelser og vondter er endel av livet men det er summen av slike ting som ofte gjør at kroppen sier stopp.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hillary, her.

At det er de samme personene som går igjen med ulike diagnoser synes jeg slett ikke er så rart. Om en går med en kronisk lidelse over tid, og det tar tid før en får den rette hjelpen så vil det ofte balle på seg. At en i tillegg må forsvare/forklare hvorfor man er syk gjør ikke ting lettere. Det tar også på psyken å gå med f.eks store smerter eller at en ikke blir forstått.

Er enig i det siste du skriver om å ikke sykeligjøre eller medisinere vekk ting i livet som er trist og som er endel av livet.

Motgang, triste hendelser og vondter er endel av livet men det er summen av slike ting som ofte gjør at kroppen sier stopp.

Det er klart finnes folk med generelt dårlig helse. Det er ikke alltid det ligger kroniske smerter eller en kronisk lidelse i bunn heller. Den kan være livstil og mangel på evne til å komme i gang med trening eller annet. Jeg har hatt folk på utplassering, som etter 2 år borte fra arbeidslivet på grunn av dårlig rygg, aldri i den perioden hadde gjort en ryggøvelse på egenhånd, hjemme. Ingen hadde satt noe krav om det, og hun så faktisk ikke poenget, siden ryggen var grei nok hvis hun bare ikke var i jobb.

[Skremmern]

Jeg tenker at det blir som å være første på stedet etter en alvorlig bilulykke, man kan ha formeninger om hvordan man vil reagere, men før man står oppi det selv, blir det bare spekulering. Og psykiske reaksjoner som følge av f.eks. ekteskapsbrudd, kan sette seg i kroppen og gi somatiske plager.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

. Og psykiske reaksjoner som følge av f.eks. ekteskapsbrudd, kan sette seg i kroppen og gi somatiske plager.

Jepp, og i Norge i større grad enn i andre land, fordi det er opplest og vedtatt at det er mulig og lov å bli syk av slike ting.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jepp, og i Norge i større grad enn i andre land, fordi det er opplest og vedtatt at det er mulig og lov å bli syk av slike ting.

Du mener at det kun er psykisk, ikke fysisk? Eller at psykisk belastning "egentlig ikke" gir fysiske symptomer? I Norge har vel ikke legene anledning til å sykemelde pga sorg, f.eks., jeg husker det var mye omtalt etter 22/7.

[Millen]

Økonomiske, ekteskapsproblemer, sorg, konflikt på arbeidsplass er blant noen årsaker som ikke er gyldig sykmeldingsgrunnlag. Lege skriver gjerne da depresjoner og annen diagnoser i stedet.
Dette står vel i folketrygdloven, må evt lete opp link.

§ 8-4. Arbeidsuførhet Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.



Kilde: Folketrygdloven.



Samtidig leste jeg at etter 22.7 ble arbeidsgivere bedt om å vise skjønn til arbeidstakere som hadde blitt rammet av tragedien nettopp fordi sorg ikke er gyldig sykmeldingsårsak.

[rine]

Jeg kan skjønne at det kan være vanskelig å gå på jobb rett etter en trøkk i trynet, altså, men spørsmålet er hvor lenge det sitter i kroppen,på hvilken måte (får man f.eks uutholdelige smerter i armene av psykiske trøkker?) og i hvor stor grad man er nødt til å være langtidssykmeldt etter slike slag. Jeg tror at gruppen man bør gjøre noe med er her ( i tillegg til de som jukser og vet om at de jukser) for her blir det utrolig mye synsing fra både lege pasient, og er man usikker, er det vel som regel pasisenten som får det som han vil.

[Millen]

Rine, enig med deg her.
Men jeg tror at jo lengre enn er borte fra jobb dess vanskligere blir det å komme tilbake. Det er en av grunnene til at sykmeldingsordingene ble endret 01.07.11 med tettere oppfølging fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Det legger mer press på begge parter om å komme tilbake. Derfor skal gradert sykmelding benyttes i størst mulig grad. Det er heller ikke bare arbeidsgivers ansvar når det gjelder sykmeldte arb. takere, som sykmeldt arb.taker har en også plikter.

Ref. arbeidsmiljøoven:

§ 2-3. Arbeidstakers medvirkningsplikt

f)medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner ved helt eller delvis fravær fra arbeidet på grunn av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, g)delta i dialogmøte etter innkalling fra arbeidsgiver, jf. § 4-6 fjerde ledd.