Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Dette er noe av det verste jeg har lest på en stund. Det er greit at du og venninnene dine ikke tåler å ha et vanlig liv, men du kan ta å la vær å gjøre dere selv til representanter for resten av oss. Dere tilhører den lettstressa delen av befolkningen åpenbart. Ikke at andre kvinner er som dere.

Jeg synes det er utfordrende å være aleneforelder uten avlastning fra slekt/familie, holde stort og gammelt hus, stor hage, følge opp gammel og syk mor, håndtere en del andre ekstrabelastninger og å balansere alt dette med en 100% jobb. Det er kjipt å måtte styre en del for å komme seg til frisøren, eller at det er lenge siden jeg fikk lest en ordentlig bok. Jeg føler meg ikke lettstresset av den grunn. Jeg vil også ha meg frabedt å ha på meg at jeg på grunn av mitt kjønn er lettstressa. Tvert i mot synes jeg at jeg håndterer mye, og hvis kvinner i vanlige forhold, med vanlige barn, en bestefar eller onkel i nærheten og et relativt nytt og lettstelt hus skylder på at de som kvinner tåler litt mindre og derfor må jobbe redusert, da vet jeg ikke helt om jeg skal frese eller himle. Ikke av deg, Hyacinth, jeg tror ikke du mente det sånn, men uten troverdig og tung forskning bak tror jeg det er greiest om vi holder personlige opplevelser nettopp personlige så lenge annet ikke er dokumentert.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For å ta et eksempel:

Om man som frisørdame gifter seg med en eiendomsmegler med litt suksess og bosetter seg i Bærum så vil etterhvert frisørlønnen se såpass stusselig ut at det ser deilig ut å droppe den. Årene går og mulighetene for en rask retur til arbeidslivet reduseres kraftig.

Så ryker ekteskapet.
( ... )

Ev. jobber deltid i mange år mens barna er små mens mannen jobber fullt og mer til. Og så finner mannen en annen. Og kvinnen blir syk og havner på rehabiliteringspenger (nå AAP). AAP av deltidsstilling gir ikke mange kroner inn og man må på sosialkontoret og søke supplerende sosialhjelp.

(Dessverre inget enkeltstående eksempel.)

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Åkei. Jeg gir meg.

Akkurat nå drømmer jeg om å bli forsørget av en mann. :vurderer å hoppe ut vinduet:

Fnis. Jeg skal jobbe 40% i høst, forsørget helt av meg selv, men likevel er jeg jo med på å gi kvinner et dårlig rykte hos arbeidsgivere. (Jeg skal studere 100% da, men det teller liksom ikke, det er så lett i forhold til jobben min. )

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Åkei. Jeg gir meg.

Akkurat nå drømmer jeg om å bli forsørget av en mann. :vurderer å hoppe ut vinduet:

Kjenner følelsen.

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Åkei. Jeg gir meg.

Akkurat nå drømmer jeg om å bli forsørget av en mann. :vurderer å hoppe ut vinduet:

Min oldemor mente at hvis man først skal la seg bli forsørget av noen, kan man like greit velge en kvinne.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Min oldemor mente at hvis man først skal la seg bli forsørget av noen, kan man like greit velge en kvinne.

Poeng. Jeg beklager min tradisjonelle kjønnsholdning der.

Men jeg hadde foretrukket en mann, altså.

[Balanse]

Fornuftig oldemor, Kitty.

aC, kan du ikke finne deg et talent og være manageren hans mot usle 35 % av inntjeningen?

[Maverick]

Da må jeg jo jobbe!

[gajamor]

Jeg tror mange artister kunne hatt godt av en manager som "jobbet" litt mindre. :har sett min andel av hysteriske brev og kommentarer fra managere, for så å møte en artist som ikke syns det var så veldig nøye om hånddukene er gule istedenfor sitrongule.:

Men altså: Om man vokser opp med foreldre /en forelder som jobber redusert eller ikke i det hele tatt for å få tid sammen med barna og tid til husarbeidet (som jeg forstår ikke gjøres mens ungene er hjemme eller våkne). Hvor godt forberedt er man når den virkelige verden treffer en med et smell? Jeg vet godt hvor lite arbeid min mann trodde husarbeidet var når vi møttes. Han har nemlig vokst opp med en hjemmeværende mor. Det tok år før han i det hele tatt begynte å gjøre noe som helst av den sorten, og da kun pga. at han hadde vært i permisjon hjemme med barn, og plutselig erfarte at ingenting gjorde seg selv.

Mulig brannbombe: Kan det være en sammenheng her, som går over generasjoner nettopp fordi man som barn ikke ser at dette arbeidet må gjøres? At det ikke gjør seg selv? Og at man, som den svenske(?) undersøkelsen viste plutselig ender opp med nitti timers arbeidsuke, som igjen fører til utbrenthet, som igjen fører til redusert stillingsandel, som igjen fører til osv.osv.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg tror mange artister kunne hatt godt av en manager som "jobbet" litt mindre. :har sett min andel av hysteriske brev og kommentarer fra managere, for så å møte en artist som ikke syns det var så veldig nøye om hånddukene er gule istedenfor sitrongule.:

Eller manageren som var helt nazi på at bandet skulle ha fire kasser øl, og når bandet kom så viste det seg at ingen av dem drakk. De fikk greie seg med en de kunne dele ut til groupies.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og det er en nyanseforskjell på at en med doktorgrad jobber 80 % og på at 40 % av alle kvinner i arbeidsfør alder (tall fra hukommelsen) jobber ingenting eller bittelitt.

Også er det en vesentlig nyanseforskjell at statistikken vel sier at rundt 40% av kvinner i arbeidsfør alder jobber deltid. Statisitikken sier ikke at de jobber ingenting eller bittelitt, bare at de ikke jobber 100%. Å jobbe 99% er å ikke jobbe deltid.

[Polyanna]

FoF: Det tror jeg er et veldig godt poeng.

Barnearbeid er et supert alternativ til deltid, spør du meg.


(Seriøst: Jeg tror vi hadde fått mye bedre hverdager alle sammen om vi senket servicenivået overfor ungene noe alvorlig. Lot dem sykle til fritidsaktiviteter, og ha mye mer oppgaver hjemme. Og, the added bonus: de vokser opp og vet hvor mye jobb det er å holde et hjem i gang og at det ikke skjer av seg selv).

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

(Seriøst: Jeg tror vi hadde fått mye bedre hverdager alle sammen om vi senket servicenivået overfor ungene noe alvorlig. Lot dem sykle til fritidsaktiviteter, og ha mye mer oppgaver hjemme. Og, the added bonus: de vokser opp og vet hvor mye jobb det er å holde et hjem i gang og at det ikke skjer av seg selv).

Ja!!

[tink]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Mulig brannbombe: Kan det være en sammenheng her, som går over generasjoner nettopp fordi man som barn ikke ser at dette arbeidet må gjøres? At det ikke gjør seg selv? Og at man, som den svenske(?) undersøkelsen viste plutselig ender opp med nitti timers arbeidsuke, som igjen fører til utbrenthet, som igjen fører til redusert stillingsandel, som igjen fører til osv.osv.

Ja - jeg vil ikke en gang kalle det en brannbombe, men en plausibel forklaring på hvorfor mange par har ulikt syn på når for eksempel kjøkkenet er ryddig og pent.

Jeg ville nok ikke sluttet å jobbe selv om jeg hadde hatt en steinrik mann. Ikke sikkert jeg ville jobbet like mye, men jeg hadde ikke "bare gått hjemme".
Og hus og hjem er begges ansvar like fullt, så jeg hadde ikke godtatt å ta alt husarbeid osv. for det.

Akkurat i dag kunne jeg tenkt meg en steinrik mann - jepp, det hadde vært fint :fjaser:

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Barnearbeid er et supert alternativ til deltid, spør du meg.


(Seriøst: Jeg tror vi hadde fått mye bedre hverdager alle sammen om vi senket servicenivået overfor ungene noe alvorlig. Lot dem sykle til fritidsaktiviteter, og ha mye mer oppgaver hjemme. Og, the added bonus: de vokser opp og vet hvor mye jobb det er å holde et hjem i gang og at det ikke skjer av seg selv).

Det tror jeg også. Curlingbarna får det tøft når de gror til og skal klare seg selv. Eller - må de noen gang klare seg helt selv? Ikke på samme måte som forrige generasjon og de før der igjen måtte tror jeg.

[Miss Norway]

Jeg synes mange her er i overkant strenge med sine medsøstre her altså! (Og jeg har bare skummet tråden, det får være grenser på en måte.) Det er litt snålt, for FP er vanligvis nesten overempatisk til tider synes jeg.

Men når det gjelder å jobbe fullt, pendle, hente/bringe, holde hus og fritidsaktiviteter... det er jo en KJEMPEJOBB. Og krever et organisatorisk hode, og evne til å holde mange baller i luften. Og ikke alle er sånn skrudd sammen vel? Det ligger vel lettere for noen enn for andre, og selv om man selvsagt blir bedre med erfaring og "trening" så er det ALTFOR MANGE SOM SLITER SEG FULLSTENDIG UT I DRIFTEN AV A/S FAMILIEN. Og når de gjør det, og sitter utbrente og punkterte og griner over at alt er for mye, så er det masse masse trøst og empati synlig på FP, merkelig nok. Men om man litt tidligere innser sin egen begrensning, og tilpasser livet og hverdagen slik at ting fungerer bedre, ja da er man bakstreversk og antifeminist og lat og er seg sitt ansvar lite bevisst og bør ta seg sammen og ikke leve i forrige århundre og sånt? Merkelig.

Hvorfor sliter det mer på (mange) kvinner å være fulltidsarbeidende med hjem/familie enn mange menn? Ja, det vet jeg ikke. Stikkordet er nok dårlig samvittighet og manglende evne til å si seg fornøyd med ting som er mindre enn 101% perfekt. Kanskje. Hvorfor er det sånn? Oppdragelse (der må vi fikse neste generasjon bedre enn de generelt gjorde med oss) og likestilling (eller mangel på det). Det er klart ting har bedret seg kjempemye sånn sett; aldri har fedre vært mer aktive på hjemmebane og vært mer "hands-on" med unger og stell. Men så er det alt det andre da... Syke foreldre, syke svigerforeldre... typisk slikt som kvinnene vanligvis følger mer opp enn mennene. Slike ting. Som får kvinner til å føle dårlig samvittighet hvis de skofter på. Og da hjelper det slett ikke at "superkvinnene" klarer det også, på toppen av alt annet. Spesielt ikke når man omtrent er pålagt å sammenligne seg med dem?


Og bare så det er sagt, så er det flere grunner til å jobbe deltid/bli forsørget som ikke nødvendigvis kommer frem her. Ikke absolutt alt er like lurt skrudd sammen i dette landet. Og så er det slett ikke alle som er så dumme at de står på bar bakke etter et samlivsbrudd med tap av forsørger. De aller fleste jeg kjenner i slik situasjon har gode, detaljerte avtaler/ektepakter, som også tar høyde for feks tap av pensjonspoeng og sånt.

[Polyanna]

Poeng til det påfallende i at man gjerne blir oppmuntret til (delvis eller hel) sykemelding for å "ta seg inn", men altså ikke til å gjøre akkurat dette forebyggende grepet.

Men jeg ønsker meg virkelig at det å ta dette forebyggende grepet blir mer et fellesansvar for begge foreldre, OG at man senker krava littegrann.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes mange her er i overkant strenge med sine medsøstre her altså! (Og jeg har bare skummet tråden, det får være grenser på en måte.) Det er litt snålt, for FP er vanligvis nesten overempatisk til tider synes jeg.

Men når det gjelder å jobbe fullt, pendle, hente/bringe, holde hus og fritidsaktiviteter... det er jo en KJEMPEJOBB. Og krever et organisatorisk hode, og evne til å holde mange baller i luften. Og ikke alle er sånn skrudd sammen vel? Det ligger vel lettere for noen enn for andre, og selv om man selvsagt blir bedre med erfaring og "trening" så er det ALTFOR MANGE SOM SLITER SEG FULLSTENDIG UT I DRIFTEN AV A/S FAMILIEN. Og når de gjør det, og sitter utbrente og punkterte og griner over at alt er for mye, så er det masse masse trøst og empati synlig på FP, merkelig nok. Men om man litt tidligere innser sin egen begrensning, og tilpasser livet og hverdagen slik at ting fungerer bedre, ja da er man bakstreversk og antifeminist og lat og er seg sitt ansvar lite bevisst og bør ta seg sammen og ikke leve i forrige århundre og sånt? Merkelig.

Hvorfor sliter det mer på (mange) kvinner å være fulltidsarbeidende med hjem/familie enn mange menn? Ja, det vet jeg ikke. Stikkordet er nok dårlig samvittighet og manglende evne til å si seg fornøyd med ting som er mindre enn 101% perfekt. Kanskje. Hvorfor er det sånn? Oppdragelse (der må vi fikse neste generasjon bedre enn de generelt gjorde med oss) og likestilling (eller mangel på det). Det er klart ting har bedret seg kjempemye sånn sett; aldri har fedre vært mer aktive på hjemmebane og vært mer "hands-on" med unger og stell. Men så er det alt det andre da... Syke foreldre, syke svigerforeldre... typisk slikt som kvinnene vanligvis følger mer opp enn mennene. Slike ting. Som får kvinner til å føle dårlig samvittighet hvis de skofter på. Og da hjelper det slett ikke at "superkvinnene" klarer det også, på toppen av alt annet. Spesielt ikke når man omtrent er pålagt å sammenligne seg med dem?


Og bare så det er sagt, så er det flere grunner til å jobbe deltid/bli forsørget som ikke nødvendigvis kommer frem her. Ikke absolutt alt er like lurt skrudd sammen i dette landet. Og så er det slett ikke alle som er så dumme at de står på bar bakke etter et samlivsbrudd med tap av forsørger. De aller fleste jeg kjenner i slik situasjon har gode, detaljerte avtaler/ektepakter, som også tar høyde for feks tap av pensjonspoeng og sånt.