Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[pippo]

Jeg håper (bank i bordet) at dette er noe som ikke blir aktuelt for oss. Jeg vet at mannen er motstander av 50/50, og det er igrunnen jeg også. Mannen er mye ute og reiser, samt har vanskelige arbeidstider, så jeg tror det ville blitt meg som hadde hovedomsorgen, og at han ville hatt hyppig samvær.

[Martis]

Jeg ser for meg at vi hadde forsøkt å dele 50/50 og bo i nærheten av hverandre. Ellers hadde det nok blitt meg som hadde hatt de mest, tror jeg.

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av pippo, her.

Jeg håper (bank i bordet) at dette er noe som blir aktuelt for oss.

Far jobber offshore, og jeg er nok en bedre omsorgsperson en han. Men det ideelle hadde vært at ungene ble boende i hjemmet vårt permanent, og så hadde jeg og samboer byttet på å flytte ut til en felles leilighet.

[star]

De vil nok i så fall bli boende hos meg pga sambos arbeidsturnus. Evt 50/50, men da to uker sammenhengende hos hver og jeg vet ikke helt hvordan det skulle blitt.

[Finni]

Egoisten og hønemora i meg sier at ungene da skulle bodd hos meg.
Foruften sier 50/50.

Nå har vi holdt ut i 20 år sammen, og jeg håper vi kan gange det med mange ganger, og at dette aldri vil bli en problemstilling vi må ta stilling til.

[Observatøren]

Vi har allerede diskutert og avtalt dette- siden dette er mannens andre kull. Har erfart samvær med 9 dager hos mor/5dager hos far, og dette fungerte sånn passe, men bedre enn en dag i uken og annenhver helg.
Deretter har vi hatt alt fra ingenting til fulltid med barna.

Vi ble tidlig enig om at vi skulle bo svært nær hverandre, gjerne i samme hus med hver vår del, slik at Posøren i prinsippet kan ha ett rom, at ansvaret er 50/50 og at ingen skal ha hovedomsorg og enerett til å ta avgjørelser.

Jeg vet at dette ville fungere for oss, men det er ikke gitt at det vil fungere for alle.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg leste nettopp den andre tråden der noen (var det Dragen? ) allerede hadde bestemt seg for hvor barna skulle bo ved et evt samlivsbrudd. Jeg synes det er litt rart å ha gjort seg opp en mening om det før saken i det hele tatt er aktuell? Vi har altså ikke diskutert noe slikt, men jeg tror jeg ville foretrukket at de bodde mest hos den ene hos oss. Jeg synes litt synd på unger som bor en uke hos den ene og en uke hos den andre forelderen. Jeg hadde blitt tullerusk hvis jeg skulle bodd mange år i en koffert, og jeg kan ikke tenke meg at det er så lett for barn å gjøre det heller. Jeg ville selvfølgelig helst at barna skulle bodd hos meg, men jeg tror faktisk jeg hadde ofret meg og sagt at de kunne bodd fast hos mannen hvis han hadde satt seg veldig på bakbeina. Heller det enn å bo en uke hos hver i alle fall. Ja, og så ville det jo telle litt hva de selv ville også.

Vi hadde sannsynligvis gått for 50/50 fordi barna er like knyttet til pappaen som de er til meg (bortsett fra minsten, da, men han er liten enda).

[United]

Sier dette selv om jeg vet veldig mange av dere blir sinte på meg. Men det må frem for det, syns jeg.

Fra NOU-2008:9:

"Et kvalitativt godt samvær vil i mange tilfeller være minst like bra for et barn som et kvantitativt omfattende samvær. Det er viktig at spørsmålet om samvær ikke blir redusert til et spørsmål for foreldrene om å få flest mulig dager og timer sammen med barnet."

Jeg er ikke blant dem som tror "vi er like viktige for barnet" er gangbar grunn til å dele ungene 50/50 mellom seg. Det er fælt å ikke se barnet sitt. Og jeg mistenker det er den sterkeste drivkraften for mange foreldre.

[Tante Sofie]

Det hadde nok blitt fast bustad hjå meg, og vanleg samvær med far. Ikkje fordi han ikkje ville hatt dei meir, men fordi hans jobb ikkje er spesielt normal mtp arbeidstider... Heldigvis ser eg ikkje føre meg at dette vert eit problem.

[Lykken]

Helt sikkert 50/50 i samme nabolag og klær og utstyr nok så de slapp å flytte kofferter fram og tilbake.

[Floksa]

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

[Guttemammis]

Jeg ser for meg at mannen ville hatt de 50%
men jeg føler at det beste hadde vært at de bodde fast hos en av oss.
HÅPER selvfølgelig at det aldri blir en realitet.

[Nenne]

Vi ville ha delt 50/50.

[Katta]

Jeg orker ikke tanken egentlig. Men hvis jeg må spekulere, ville det i hvertfall ikke blitt meg som hadde hatt alle tre mesteparten av tiden. Enten 50/50 eller mest hos pappaen som har en mer a4-jobbtilværelse enn jeg har.

[Anne C]

Jeg tror faktisk at de hadde blitt boende hos faren. Med meg boende veldig i nærheten. Type gåavstand fra.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Sier dette selv om jeg vet veldig mange av dere blir sinte på meg. Men det må frem for det, syns jeg.

Fra NOU-2008:9:

"Et kvalitativt godt samvær vil i mange tilfeller være minst like bra for et barn som et kvantitativt omfattende samvær. Det er viktig at spørsmålet om samvær ikke blir redusert til et spørsmål for foreldrene om å få flest mulig dager og timer sammen med barnet."

Jeg er ikke blant dem som tror "vi er like viktige for barnet" er gangbar grunn til å dele ungene 50/50 mellom seg. Det er fælt å ikke se barnet sitt. Og jeg mistenker det er den sterkeste drivkraften for mange foreldre.

Jeg blir ikke sint på deg. Jeg ser jeg er der du er.

[Kirsebær]

Exbo og jeg bor svært nær hverandre og har delt omsorg.
Akkurat nå er det litt annerledes i noen måneder, da jeg ikke helt har et fast sted å bo før jeg får tilbake leiligheten min i august/september en gang. Men vi hadde delt omsorg før jeg leide ut leiligheten, og vi går tilbake til delt omsorg når jeg får den tilbake.

Nå bor Poden fast hos Exbo, og har samvær med meg annenhver torsdag-søndag, samt innimellom når Exbo skal et eller annet.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. *skilsmissebarn*

Helt enig, jeg blir faktisk sjokkert. Jeg vet at det kan bli krig av brudd, men å omtrent bestemme seg for det på forhånd er en helt fjern tankegang for meg. Det er barna som blir mest skadelidende av det, og man skulle jo tro de fleste foreldre ville skåne barna så godt de kunne. Jeg har temperament fra helvete til tider jeg og, ja jøss. Men jeg gjør alt, ALT for å skåne barna fra kranglete og krigerske foreldre.